Nå er jeg skikkelig vond i rumpa. Og skuldrene. Dagen i går ble tilbrakt med å gå til preikestolen. I tettere enn tett tåke, og enda tettere pøsregn ble dette en både våt og tåkefull (men ellers fornøyelig) tur.
Det var egentlig en del lengre enn jeg hadde trodd til toppen, men uten alt regnet hadde det vert en helt fabelaktig tur. Jeg koste meg veldig på veien opp; det var herlig å gå skikkelig tur igjen. Da jeg kom til toppen var jeg søkkvåt. Og for sånne jenter som meg, som ikke kan kle seg, ble joggebuksa en del tyngre. Det var kaldt også, så nedturen ble litt mindre hyggelig for min del. Men den ene nuddelpkken jeg spiste til frokost holdt meg oppe helt til vi kom ned til bilen igjen omtrent 8 timer senere (gadd ikke spise noe i pøsregnet). Kamera mitt var tomt for strøm, og jeg gidder å vente helt til Thomas sender meg bildene. Men det hele så omtrent sånn ut:
Litt hyggeligere bilder ble allikevel tatt i forrige uke. Jeg har nemlig vært på flere turer i det siste. Så for å veie opp for det trauste bildet over som jeg ikke en gang har tatt selv, skal jeg legge ut noen av dem i resten av innlegget.
Turen til Preikestolen hadde en hensikt. Den ble kalt “Fjelltur for frihet.” Målet var å skape mer bevissthet rundt tema menneskehandel (som er et stort problem i dag, også i Norge). Vi kom for sent til møtet på toppen av fjellet (feilberekning av tida!), men da vi kom ned og fikk dusjet var det klart for siste post for kvelden. Må bare først nevne at den dusjen var den beste jeg kan huske å ha hatt.
Vi skulle på et møte på Vågen i Sandnes. Det var mye fokus på lovsang og på slavehandel. Egil Svartdal talte om den radikale Jesus. Jeg forstod en god del mer av hvor radikal Jesus egentlig var på den tiden. Han tok parti med kvinner (som ble ansett som uten sjel og unødvendige å rekne med), tollere (som var ansett som tjuver og upålitelige) og andre folk som ingen så på som verdifulle. Han oppmuntret oss også til å ta parti for de som trenger en stemme; de som folk ikke hører på. Det er akkurat det som står på T-skjorta vi fikk på fjellturen. “En stemme for de stemmeløse.”
Denne uka har vert enormt preget av slike ting. Jeg har hatt temauke på skolen om vold og overgrep mot barn, jeg har hatt flere samtaler om lignende ting, og så avsluttes uka med fokus på mennesker som blir solgt som slaver og mister alt de har. Det er tøft å fokusere på, men jeg vil ikke bli likegyldig til de store tallene. Vil ikke la være å bry meg om enkeltmenneskene som ligger bak statistikkene. Jeg tror at jeg (og du) har godt av å høre litt om det vonde i verden. Hvis ingen vet noe, hvem skal da gjøre noe? Spørsmålet du bør stille deg selv er kanskje: Hva kan jeg gjøre?
