Verdien i Vennskapet

Jeg kjenner at nå trenger jeg å få ut litt frustrasjon. Vet ikke om noen andre har det sånn, men jeg føler at kjempemange av vennene mine bare slutter å snakke til meg. Jeg sender meldinger, og prøver å holde kontakten, men de bare gir meg halvhjerta svar og korte setninger, hvis de i det hele tatt svarer. Er det ikke verdt noe å holde på vennskap lenger? Eller er det sånn at hvis man ikke lenger kan treffes hver eneste dag, så er ikke vennskapet verdt noen ting?

Det sårer meg faktisk, virkelig, når det virker som om “gode” venner har null interesse av å holde kontakten med meg. Selvsagt skjønner jeg at det er lett å glemme ting; fort gjort å ikke sende en melding. Men når jeg tar initiativ igjen og igjen uten respons… 

Jeg skal ikke klage mer nå, men jeg vil i hvert fall oppmuntre alle dere til å sende en koselig melding til en venn du ikke har sett på en stund. Det betyr noe! Fortell litt om hverdagen din (ikke bare “jeg har det fint”) og spør om noen ting. Fortell at du savner vedkommende. Så har i hvert fall vi gjort vår del, og kanskje etterhvert så vil de svare, og se at vi prøver å holde kontakten. For vennskap er faktisk verdt noe. De er verdifulle!

Ungdomsarbeidet i Betania

 

Ungdomsarbeidet på Betania har nettopp startet opp igjen for høsten, med de to nye ungdomslederne, Helge Immerstein(22) og Anette Omdal (29).

Det første offisielle møtet i høst, fredag 24. August, var en samling der de to forklarte litt om visjonen for ungdomsarbeidet til ungdommen. ?Vi ønsker at visjonen skal være en del av dere, og ikke bare noe Anette og jeg arbeider mot,? sier Helge.

Grundig visjonsarbeid

Og visjonen er virkelig noe å arbeide mot. Helge og Anette har tatt utgangspunkt i hele Betanias visjon om å være ?En Menighet som bryr seg,? og satt opp fem underpunkter som peker ut retningen for arbeidet. Det er store mål, men hvordan skal ellers Gud få plass i planene? Helge legger smilende til at ?Hvis bare vi selv klarer å leve opp til visjonen, er jeg fornøyd.? En av de største endringene fremover er hvor stor vekt som kommer til å legges på dette med å ha en visjon. Visjonen skal forankres i alle ungdommene. Den skal undervises på fredags- og lørdagskvelder, henges opp på veggen, printes ut på flygeblad, og legges ut på nettet. Slik håper ungdomslederne at visjonen skal bli en del av alle ungdommene.


Alle skal finne sin plass i hjemmet Betania
Å få folk inn i tjenester, og å utfordre dem slik at de kan vokse, er også et stort satsningsområde. ?Vi vil at ungdommene skal brukes mer på hvert møte,? fastslår Helge. En lang liste over tjenester har allerede blitt skrevet og presentert for ungdommene. Det blir også lagt mer trøkk på ledertrening og personlig oppfølging, både av nye, og av de som har gått i miljøet lenge, og trenger å komme videre i livet med Gud. Alle som vil skal også få muligheten til å bli med i et mindre fellsskap, noe vi kaller Jesusgruppe. Som visjonen sier, ønsker de at alle skal finne sin plass i Betania. Anette sier at ?Det hele blir en disippelgjøring hvor vi forankrer visjonen i dem.? Med disippelgjøring tenker ungdomslederne på etterfølgere av Jesus som igjen gjør andre til disipler – det blir en god sirkel.


Resten av intervjuet kan du lese på hjemmesiden til Betania. For ikke så lenge siden ble jeg spurt om å intervjue de to nye ungdomslederne som har startet i menigheten. Jeg hoppet spent på denne utfordringen. Hvordan synes dere at det gikk?

 

Jeg synes det er så utrolig spennende med ungdomsarbeid i menigheten! Nå har vi en klar, god visjon som vi skal arbeide mye mot. Jeg blir rett og slett inspirert! Min oppgave i ungdomsarbeidet er ganske variert. Jeg er hovedleder for alle Jesusgruppene, medleder for en Jesusgruppe med 10. klassinger til 1. videregående. Dessuten er jeg med i ungdomsstyret, og har blandt annet ansvaret for lovsangen på ungdomsmøtene, og for enkelte hele kvelder. Jeg er også ofte den som lager plakater til forskjellige arrangementer. I går hadde vi et møte om Jesusgruppene, som også er en stor del av ungdomsarbeidet. Jeg er kjempespent og gira på å se hva høsten kommer til å bringe med seg videre! Ungdomsarbeid er gøy! Her er en av plakatene jeg har laget i det siste. Meld deg på!

 

 

Fiskeren i tretoppen tømte dammen vår

Hegra har vert på ferde, og spist opp alle fiskene i den lille dammen vår (alle gullfiskene). Heldigvis får den ikke tak i de store koi-karpene i den store dammen.. Men pen er den, jo!


Nå er jeg kjempeglad fordi:

*Det er helg

*Jeg har gjort alle leksene for denne uka ferdig (!!)

*Brettet med Brownie-muffins er klart til å sette i ovnen

*Jeg får være med Thomas i morgen!

Leksefjell, dugnadsarbeid og herlige sommerbilder

En herlig sommerfølelse! (Cathrine og meg)

 

Hver dag fylles raskt opp med program. Når det ikke er noe program, så har jeg alltids en haug med husarbeid, og en super-haug med lekser å vende tilbake til. Jeg mener det; Jeg har sikkert brukt 12 timer på forrige ukes lekse, og jeg har enda ikke gjort alt. *Sukk.* Vi har forresten også fått nye lekser for denne uka…

I dag tok jeg allikevel et valg om å gjøre noe for noen andre enn meg selv, og ble med på dugnad på Betania. Betania er menigheten jeg går i, og fortiden bygges det ut, og det er dermed masse arbeid som skal gjøres. Jeg har alltid så mange gode unnskyldninger på lur, så jeg har ikke vært før. Det var virkelig på tide! Så nå kan jeg i hvert fall si at jeg har vert med på å reise bygget som nermer seg ferdig. Den optimistiske byggelederen vår anslår at det kan være helt ferdig om ti uker! Veldig mye av bygget er reist ved dugnadsarbeidere. Noen har virkelig stått på hver eneste uke. Det står det respekt av (jeg ble utslitt etter to timer)!

 

Planene for de neste dagene er som følger:

Tirsdag skal jeg besøke ei venninne på Bryne etter skoletid, og når jeg kommer hjem igjen skal jeg og Sølvi-Oline planlegge første Jesusgruppesamling for halvåret.

Onsdag er det Jesusgruppe. Men først må huset shines opp litt. Selvsagt etter skolen.

Torsdag skal alle lederne for alle jesusgruppene ha et møte hos meg. Av en eller annen (merkelig) grunn er jeg leder for alle dem (selv om jeg er yngst). Så jeg får rett og slett bare vokse med den utfordringen.

Fredag har jeg fri! Det blir herlig. Da skal jeg også treffe Thomas igjen. Siden han jobber ettermiddag/nattskift denne uka treffes vi ikke før på fredag, men da har til gjengjeld begge fri. Da skal vi finne på noe kjekt!

(Yvonne)

På neglene og ellers

I Ukraina hadde nesten alle fine negler. De kunne ha hus som lignet på pappesker og do som lignet på kloakken, men neglene var alltid fargesprakende og perfekte. (PS, Dere som var med til Ukraina; Kanskje jeg overdriver en smule, men jeg prøver bare å forsterke poenget)

Jeg tok litt lærdom av denne skikken, og kom frem til at neglene mine trengte litt pleie. Så jeg kjøpte meg noen av de (uendelig mange) kule og vanvittig billige neglelakkene de hadde der nede. Det gøyeste funnet var en svart krakelerings-neglelakk. Altså en som sprekker opp. Jeg hadde allerede lange negler, så da var det bare å male i vei. Først tok jeg en lyse-rosa farge, og deretter den svarte sprekke-neglelakken. Slik ble resultatet:

 

Sånn utenom det, så har jeg den siste uka vert alene hjemme. Mamma er i Nederland en tur å bestiller blomster til planteskolen vår, så jeg har vert hjemme å prøvd å sjonglere mellom å være gartner-sjef, fulltidsstudent, journalist, jesusgruppeleder, og ungdomsleder på Betania. (Kunne nesten tatt med bonde, siden vi har omtrent 13 marsvin, en hund, og en haug med koi-karper og gullfisker…) Det har egentlig gått veldig fint, selv om jeg (etter over 10 timer med hjemmearbeid) fremdeles ikke har gjort alle matteleksene for uka som har gått. Når det gjelder journalistikken, så var det egentlig bare i går jeg skrev et intervju, men det var litt gøy å ta med allikevel. Jeg legger ved et par koselige stemningsbilder fra blomsterbutikken. Høstblomstene er her!

 

 

Gi opp masebrevet til Gud

Vi maser og maser på Gud. Hvorfor gjør han ikke noe? Hvorfor virker det som om han venter til vi er på bristepunktet før han gir oss bønnesvar?

Jeg tror ikke det er sånn Gud er! Jeg tror kanskje heller problemet ligger i at vi maser for mye. Hvorfor ber vi Gud frelse folk, når han sier at han har gjort det? (Rom.5.6-8) Hvorfor ber vi Gud om å gjøre flere til Hans etterfølgere, når han har bedt oss om å gjøre det samme? (Matt 28.19-20) Og hvorfor trygler vi ham om helbredelse når han sier at vi har fått helbredelse da han døde på korset?(Jes 53.5.)

Hvorfor ber vi om noen av disse tingene når Jesus selv sier at «Det er fullbrakt!» Joh.19.30

Problemet er ikke at vi ikke får, men at vi ikke vet hvordan vi mottar.

Problemet er ikke at Gud ikke vil gjøre noe, men at vi ikke gjør det!

Hvordan skal Gud få gjort noe når ikke armene hans fungerer? Og når ikke beina vil gå dit han sier? Vi er Kristi kropp! (1.kor 12.12-27) Vi er hans hender og føtter på jorda i dag, og han har bedt oss om å gjøre de samme tingene som han gjorde da han gikk på jorda.

Dette betyr ikke at du ikke skal be. Ikke i det hele tatt! Men du trenger ikke å be om at Gud skal gjøre de tingene han allerede har gjort. Be heller om å se mer av ham, om å komme nermere ham, og om at du skal forstå mer av Hans ord. Da blir du ustoppelig!


Jeg har blitt inspirert til dette innlegget av bøkene til Andrew Wommack. Anbefaler deg å lese: “En bedre måte å be på” og andre bøker av ham. Etterhvert kommer også bokanbefaling fra den boka jeg leser nå: “Du har det allerede.”

 

Dager med masse innhold (sunnhet, idyll og romantikk)

De siste feriedagene er alltid verdt å nyte i fulle drag. Jeg synes det er kjempedumt at ferien ikke varer lenger (og i år har jeg hatt en måned mer ferie enn vanlig). Hver dag er en herlig gave, og jeg bare prøver å utnytte dem best mulig! I går hadde jeg for eksempel en dag med mye gøy.

Jeg var alene hjemme, og begynte dagen overraskende sprekt og sunt. Jeg spratt opp av senga litt før ni, danset Zumba til svetten rant, og hoppet i dusjen. Så fikk jeg tid til litt frokost (skive med makrell i tomat) før jeg måtte haste i vei til møte på Betania. Jeg ble litt seinere enn jeg hadde tenkt, men ti på 11 var jeg fremme. Zumba ser jo mer enn latterlig ut (når jeg gjør det). Men jeg kunne ikke snyte dere for i hvert fall ett bilde, som ikke var så ille.

 

Møtet var en god blanding av inntrykk og opplevelser på teamturen. Vi fortalte, viste bilder, fremførte drama og dans vi hadde brukt der nede osv. Helge (vår nye ungdomsleder) talte om å ha en kultur som viser at Gud finnes, og at himmelriket er kommet nær.

Mens jeg gikk (!) hjem fra møtet, fant jeg ut at jeg hadde noen ledige timer, og jeg avtalte å treffes om halvannen time og ha piknik i parken med Yvonne og Cathrine. Der koste vi oss med gulerøtter og vann, sjokolade og chips. Været var upåklagelig, og det var til og med sommertemperatur! Herlig!

Så hadde jeg avtalt et Skype-treff med ei venninne som studerer i London, og etter en halvtime der hadde vi avtalt datoene for når jeg reiser til London! Så gøy!! Jeg skal til London! Helt alene! Og oppleve musikaler, voksmuseer, røde busser og andre råe engelske ting.

Etter litt rydding i huset, kom den snille kjæresten min bortom en tur. Vi har for tiden en liten utfordring i å finne på ting (ikke bare sitte hjemme alltid, liksom) så vi vrengte hjernene våre litt. Men det hadde vi ikke trengt, for Thomas hadde fått en melding fra en venninne som lurte på om han kunne kjøre henne til Egersund. Så da tok vi oss en tur, og koste oss på date. Det ble kebab på oss, og det er koselig. Så mens vi satt der utbryter Thomas plutselig “Det var en fin vogn!” om en barnevogn som ble rullet forbi. Jeg bare ler. Det er gøy at jeg har en forlovede som sier ting som “Det var en fin vogn.”

Da vi kom hjem hadde vi vridd hjernene litt mer. Etter å ha vraket diverse “sitte på dataen”, “lese” og “se en film”-planer bestemte vi oss for å ta en tur på sjøen! Thomas sin far har en liten kjekk båt, og Thomas hadde lyst til å ta et bilde av fyret i Rekefjord. Så vi satte av sted. Da vi kom til Stranno var båten full av vann, og det som værre var; en død fisk som definitivt hadde begynt å råtne lå i båten. Heldigvis var Thomas mann nok til å fikse opp i grapset mens jeg så på og grøsset. Da vi kom utpå sjøen var det solnedgang. Ganske fint å sitte fremmerst i båten og se de lyse gule og mørke marineblåe bølgene skvulpe. Jeg er ikke et sjømenneske og pepret Thomas med barnselige spørsmål og overraskede utrop som “oooh!” eller “waaoo.” Jeg tror han synes det var søtt en stund i hvert fall 🙂