Drømmen hvor jeg møtte meg selv i døra

Jeg drømte at jeg gikk i en lang gang, og kikket på bøker. Thomas gikk ved siden av meg, med hånden trygt og koselig hvilende i korsryggen min. Et vennepar gikk et par skritt foran oss. Så var det som om Thomas synes jeg brukte for lang tid til å se på bøker, og begynte å dytte meg fortere fremover.

Jeg ble litt småirritert, og begynte å løpe, for å “slippe unna.” Men akkurat det var han visst forberedt på, og dyttet meg ekstra hardt fremover, noe som resulterte i at jeg løp rett på en gutt. Jeg traff noe hardt med hodet, og satte meg ned for å grine, for å få medfølelse. Men venneparet gikk bare rett forbi,  som om de synes dette var for flaut (den lille gutten satt altså ikke å gråt, men hadde gått videre). Jeg ventet på at Thomas skulle komme og trøste, men ingenting skjedde. 

Da jeg så opp, var det kun ei jente i gangen. Hun hadde sinnsyke øyne, som rullet rundt. Jeg ba henne om hjelp, men hun bare overså meg. Så plutselig angrep hun meg med saksen hun hadde i hånda. Nå kjente jeg at jeg ble sint. Hva var det som feilte alle? Var det ingen som hadde noe medfølelse her? 

Jeg gikk sur videre, men om ikke lenge var saksedama der igjen, og prøvde å stikke meg. Jeg begynte å få riktig så morderiske tanker som strømmet på. Men akkurat da våknet jeg. 

Jeg var lys våken, litt sur på Thomas som sov uskyldig ved siden av meg, og full av skuffelse. Og jeg ble liggende å tenke litt på denne drømmen. Det slo meg at kanskje dette er en sånn drøm som faktisk betyr noe. Jeg merket at drømmen egentlig sier veldig mye om meg selv, og mine negative reaksjoner.

Når alt gikk imot meg, og til og med de nærmeste sviktet, hva gjorde jeg da? La meg ned, synes synd på meg selv, og prøvde å få sympati. Da det ikke virket, ble jeg aggressiv, selv om jeg egentlig var flink å skjule det. Selvsagt var drømmen overdreven. Men den skremte meg allikevel litt, for det er nok noe sant i det. Jeg har en tendens til å søke sympati når livet butter imot – spesielt fra de nærmeste (så de fleste vennene mine merker det kanskje ikke). Den riktige reaksjonen, burde jo bare være å reise seg opp igjen etter fallet, gi en småirritert tilbakemelding til Thomas, og gå videre. Men underbevisstheten min er altså ikke så moden. Så da er spørsmålet: gjelder det også den bevisste Ingrid? 

Ingrid – ikke så moden som en skulle tro… 

 

Har du noen rare drømmer? 

Drømmene mine

Det er helt stille i huset. Som om luften står stille. Mens utenfor er luften i full protest. Vanndråper hamrer på vinduet, vinden uler i kastene. Kontrasten er så stor, og stillheten blir enda mer tydelig. Mørkt og stille og trygt. 

Øynene er halvveis sammenlimt og hodet tåkete fordi det er så tidlig på morgenen. Om natten har små mareritt begynt å dukke opp. Ikke noe skrekkelig, men slitsomme mareritt, eller drømmer som gir meg en liten støkk. I natt ble vi for eksempel nesten ranet for 20 000kr, men oppdaget det i siste liten. Mens forrige gang sleit jeg med et skikkelig irriterende problem på strikketøyet som ikke ville løses. Synes det er rart at jeg plutselig har begynt å huske drømmene mine igjen. Kan det være stress?

Jeg vet ikke helt: er jeg stresset? Jeg tror egentlig ikke det. Jeg gjør mye, men jeg liker det jeg gjør. Føler bare at jeg kunne hatt litt mer tid hvor jeg satt meg ned og gjorde ingenting, uten å få dårlig samvittighet. Dessuten har det jo vært mye å tenke på i det siste. Jaja, det blir godt med helg.

 

Drømmer om Brasil

Jeg tror jeg skal begynne med grunnen til at jeg plutselig drømmer om Brasil. I går ble jeg invitert til å være med å reise. Til. Brasil! Sammen med fantastiske Bente! Turen kommer (kanskje) til å skje i februar neste år! Og det er ikke hvilken som helst tur! I tillegg til at jeg skal til Brasil (!) og at det er med Bente (!), så skal vi også få gjøre noe godt for andre. Du hørte riktig! Vi skal arbeide på et senter for barn, og besøke slummen og gjøre masse spennenede greier! Wow.

Tilbake til den drømmen min. Siden jeg fikk vite dette i går, drømte jeg om det i natt. Det begynte med at jeg var i Brazil. I slummen.

Vi går inn gjennom en dør som henger litt skjevt på hengslene og som knirker langtrukkent idet vi åpner den. Med første øyekast ser rommet tomt ut, med unntak av et bord som ligger på gulvet og mangler to av beina, og en møllspist jakke som henger på en knagg på veggen. Men den lokale jenta som er med oss vet bedre. “Kom fram,” sier hun, og ut fra under bordet kommer en liten gutt krypende. Øynene er store og skinnende, og ansiktet er skittent. Vi prater litt med den lille gutten, som ikke kan være mer enn 4 år gammel, og gir ham noe godt å spise på. Han gjemmer det takknemlig bort under bordet sitt. Vi går videre nedover gata med søppel langs de skjeve husveggene og små, krokete koner som sitter å tigger.

På dette punktet tror jeg at jeg våknet litt.. Men så fortsatte drømmen. På en måte. En litt annen måte…

Vi løp langs den glohete ørkensanden. De var rett bak oss. Hvordan kunne vi unslippe? Heldigvis fant vi noen sandblåste kasser å gjemme oss bak. Vi gikk videre inn i hallen, som var laget i stål og så veldig moderne ut. Vi forstod alle at vi beveget oss inn i en annen tid, og et annet land. Da vi gikk gjennom portalen, tror jeg vi kom tilbake til Europa. Det var fremdeles de rare stålkonstruksjonene rundt oss, og lillebroren min gikk for å bestille noe vann til meg. Jeg gikk etter ham, og prøvde å hjelpe ham å bestille en pølse med riktig tilbehør. “Do you have… fried onion?” sa jeg. Barmannen svarte “Of course” og smålo litt av at jeg kunne være så dum å tro at de ikke hadde sprøløk. Jeg skulle akkurat til å strekke ut hånda mi etter pølsa da han begynte tulle. “Do you want one more?” sa han, og tok tak i en til pølse og klinte den inn i brødet mitt sammen med den andre. Det ble ketchup og sprøløl over alt. Jeg ble etterhvert skikkelig irritert på denne oppførselen.

Så våknet jeg.

Jeg vet jeg har usedvanlig rare og usammenhengende drømmer. Men det er det som gjør dem så spennende (synes jeg). Kjenner faktisk ingen andre som har så rare drømmer som meg.. Men det er kanskje fordi jeg er så seriøs hele tida ellers…? (haha)

Nå har jeg sittet å søkt på “Brazil Nature,” og blitt enda litt mere gira…

Bildekilde

Bildekilde

Bildekilde

 

PS: Hvis Bente leser dette, så vet jeg at du sa at det ikke er helt sikkert, og at jeg ikke må ta helt av med å glede meg enda. Men jeg tenker at glede aldri er forgjeves, så jeg gleder meg litt allikevel.

Fra Mildt Merkelig til Grotesk

Jeg hadde en nokså merkverdig drøm i natt. Husker den ikke helt, men den innehold en tannlegestol, en venninne som latet som om hun var kirurg, og meg som pasient. Vet ikke helt hva vi prøvde på, men jeg var egentlig med på det. Var ikke redd en gang (som jeg vanligvis pleier å være i tannlegestoler,) Men plutselig endret drømmen seg fra mildt merkelig til et grotesk mareritt. Hun skulle sy på meg ansiktet igjen (husker ikke helt hvorfor vi tok det av) og skrekkbildene fylte hodet mitt. Jeg våknet.

Jeg hadde ikke peiling på hvor mye klokka var, bare at den var mindre enn 5 om morgenen. De fæle bildene gjorde at jeg følte meg lys våken, og klarte nesten ikke å tenke på å sove, på tross av at kroppen protesterte. Jeg begynte å be: “Kjære Far, ta bort de bildene i hodet mitt så jeg kan sove…” Plutselig våknet jeg av alarmen kl. 5:) Drømmen var nesten glemt fordi jeg prøvde alt jeg kunne å slutte å tenke på den rett etterpå.

 

Må forresten bare fortelle at jeg gjorde noe utrolig kult i går! Noe av det kuleste jeg har gjort på lenge:D Legger det ut på bloggen når bildeme hopper inn på pcen.

Nettene er fulle av galskap

De siste nettene har jeg drømt mye merkelig. I natt drømte jeg om sopelimer som ble levende og fòr rundt i huset og smashet ting. Det var en lek; ikke skummelt. Men jeg ødela stuebordet og et par småting til her i huset med å “leke” med sopelimene…. I går kom denne drømmen til meg:


 

Jeg drømte at jeg var på tur med hunden min som var valp i fjellet. Pappa og Solvår var også der. Det dryppet fra de mektige grantrærne langs sidene av den oransje, sandete veien. Plutselig kommer en mann gående. Pappa og Solvår kjente ham. Han går forbi oss, og så rett inn i den mørke skogen. Vi følger veien videre.

Plutselig er vi inne i et stort hus. Kanskje et hotell? Det ser dyrt og flott ut. Jeg har vert her før en gang, for noe er så kjent. Jeg ser plutselig et bilde på veggen som virker kjent og utbryter « Det ligner på bestemora til Sølvi-Oline!» En dame som går forbi hørte meg, og sier at det er henne. Hun hadde grunnlagt dette stedet.Vi går inn på et kjøkken som også ser merkelig kjent ut. Sølvi-Oline (som plutselig er der) sier at her har vi jo vert før, og jeg sier at jeg husker det, selv om jeg ikke husker helt hvorfor vi var der.

Vi går inn i en heis som går nedover. Det rister noe helt enormt. Hunden blir skikkelig redd og skjelver. Jeg setter meg ned ved siden av henne, og klapper henne betryggende.  Da velter hun seg over på ryggen, og lar meg klø henne på magen, mens hun piper nervøst. Når vi er fremme, hopper vi av toget på jernbanestasjonen, og jeg våkner.


 

Det er unormalt for meg å drømme så masse, men jeg synes det er ganske morro:) Det er så mye sprøtt som dukker opp…

Sprøytespisser på handlesenteret

Vi gikk på et kjøpesenter og kikket på utstillingene. Det var få folk rundt oss, og plutselig kom noen vakter løpende mot oss. Når jeg så meg rundt var det bare oss og vaktene igjen rundt oss. De tok tak i oss og løftet oss opp! Deretter bar de oss med inn i et lite rom som så ut som en sykestue. Der ble Andrea først, og deretter meg og Thomas tildelt en sprøyte. Det ar en vaksine, og vi så at om vi ikke satte den selv, ville de tvinge oss til å få tatt vaksinen. Rommet var ganske fullt av andre shoppere, etpar vakter, og noen sykepleiere.

Andrea stakk sprøyta i seg. Thomas hadde allerede gjort det. Jeg var den eneste som ikke turte-har litt sprøyteskrekk! Andrea tok sprøyta mi, og stakk den gjennom toppen, inn i magen. Kjente det ikke, men fikk en stor brunaktig flekk på den hvite blusen min. Vi gikk tilbake inn i senteret og handlet videre…

Tror det var omtrent der drømmen min sluttet! Jeg har noen snodige drømmer av og til….

Har du drømt noe i det siste?

Praksis-marerittet

Får gi dere en liten oppdatering:

*Var barnevakt sammen med kjæresten fra i går til i dag (for niesa hans), og vi følte oss veldig flinke og voksne! God trening, og anbefales for alle dere par! Det hjalp jo forresten at vi passet verdens søteste unge! Koste meg kjempe.

*Leste nettopp bloggen til Benita, og lo meg skakk i hel av en drøm hun hadde hatt. I den anledning vil jeg fortelle dere om marerittet jeg hadde i natt: Jeg var i praksis på en barneskole, og ledet undervisningen helt alene. Så gikk jeg en tur over veien og besøkte Vibeke, som plutselig bodde rett der. Etter å ha snakket litt fant jeg ut at jeg måtte tilbake til klassen min, men da jeg kom dit var alle praksislærerne der. De var super-sure på meg!! Drepende blikk, og harde beskyldninger fikk meg til å krympe meg og føle meg som et ufølsomt null. “Hvordan kunne jeg ha forlatt den stakkars klassen min??” Akkurat da våknet jeg heldigvis. Dette kunne ha blitt stygt. Var kjempenervøs da jeg våknet, men husket ikke drømmen igjen før vi begynte å snakke om praksis på skolen…

*Den neste uka har jeg studieuke. Positivt sett betyr det høstferie, mer realistisk betyr det tid til å skrive en fagtekst på 3000 ord, og lese seg opp på pensum. Rett etter det skal jeg i praksis i tre uker på Bryne! Gleder meg egentlig (må bare huske å ikke besøke venninner midt i timene)…

*I kveld var vi en gjeng hos Daniel en tur. Kos med litt sosiale sammenkomster.

*Gikk av feil stasjon på toget i dag, og brukte nesten ti minutter på å finne ut hvor jeg var. Men dette er kjempeflaut og hemmelig! (Hvem hadde vel trodd at det fantes to Sandnes-stasjoner??) Kom bare et kvarter for seint til timen…

*Skal treffe mange av Norges Beste i helga, og gleder meg Stort!


Planer for helga?

Urettferdig jaget

Det var en som fortalte i fra en fest han hadde vert på. Mens han begynte å snakke ble bildene levende for meg. Vi stod å balanserte på to liner. En til beina, og en til å holde i. Denne kreative løsningen fikk meg, han som fortalte (la oss kalle ham Rune) og venninna hans litt ovenfor mengden, og vi kunne se litt av konserten. Vi pratet litt. Venninna fortalte et eller annet. Jeg så at hun hadde drukket en del, bevegelsene var raske og overdrevne, og smilet var klistret unaturlig hardt fast i ansiktet. Plutselig ramlet hun rett ned i mengden. Hun hadde sluppet tråden med hendene for å dramatisere mens hun snakket. Det var litt komisk, som en tegnefilm der noen plutselig løpet utfor et stup, og rett før han faller oppfatter han hva som vil skje, og ansiktsutrykket forandrer seg. Akkurat sånn var det idet hun falt.

Vi skjønte at det kunne være litt farlig i den tette, kjempende og pressende mengden under oss. Jeg hadde aldri sett det så ille før. Derfor kom vi oss ned, og gikk for å finne henne. Det gjorde vi, og hun hadde mord i blikket. Hun stod ved en av de to utgangene til området (det var høye murer rundt det hele). I utgangen var det en slags garasjeport. Øynene hennes lyst nesten av rent hat, og hun skrek: Jeg skal drepe dere! Dere kommer aldri ut! Hun trykket porten opp og ned, liksom for å demonstrere hvordan hun skulle hakke oss i biter. Vi var litt utenfor mengden nå, det var ikke mye folk rundt oss. Rune løp mot den andre utgangen. Hun var litt for rask, og kom dit før ham. Her var det en lik port, og hun satte i å hakke den opp og ned, og le hysterisk.  

Rune spant rundt, og løp tilbake. Denne gangen smatt han gjennom porten før hun smalt den igjen bak ham. Jeg var ikke så rask, og visste ikke hvordan jeg skulle klare dette, i hvert fall ikke alene. Hun hadde nå vendt blikket mot meg. Jeg gjorde som Rune, og løp mot den andre utgangen. Hun kom før meg, og jeg løp tilbake. Igjen sprang hun forbi meg på halvveien, og nå tok jeg en super-rask vending. Jeg så at det kom til å fungere. Hun var forbi meg, og reagerte for seint. Jeg var nesten fremme, og kastet meg igjennom porten. Det tok noen millisekund før jeg oppfattet at jeg ikke var trygg enda.

Hun ropte etter meg at hun skulle jage meg, om jeg så løp helt til Haua. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å løpe til Moi i stedet. Jeg trodde jeg var i Egersund. Var ikke sikker på noe lenger. Kanskje hadde Rune sagt han løp mot Moi? Jeg tok noen svarveier jeg kunne. Prøvde å ikke følge veien for at hun ikke skulle finne meg. Gjennom hekken, over gjerdet, ligg lavt! Omgivelsene var helt som i Kleivan hjemme på Haua. Mens jeg løp var det akkurat som om jeg krympet. Jeg ble en liten mus som hoppet og sprang gjennom gresset. Jeg pilte livredd av sted, og lurte på hvor lenge jeg kunne holde dette tempoet. Et stort hopp. En bekk. Bekken var som en elv, og jeg så midt i hoppet at jeg bare kom halvveis over. Det var sikkert bare noen centimeter med vann. En slik by-bekk, som er laget med støpt bunn. Jeg trodde først jeg ville klare å stå i bunn, men musebeina mine rakk ikke ned, og jeg ble ført med strømmen bort til fossen. Det var umulig å kjempe, jeg bare falt.


 

Denne drømmen vekket meg i morges. Utrolig hvor mye rart hodet klarer å sette sammen! Det er forresten kjempegøy hvis dere forteller meg noen merkelige drømmer dere har hatt i det siste! 

 

 

 

I natt var jeg i fengsel

I natt ble jeg satt i fengsel. Det hele var selvsagt en misforståelse. Tankene kom flyvende mot meg etterhvert- Klarte ikke å fordøye alt på en gang. Hva med skolen? Det gikk en frysning nedover ryggen min. Jeg ville gå glipp av de te første månedene på lærerskolen! Jeg og venninna mi ble fulle av spørsmål. Hvorfor fikk vi ikke en rettsak?

Vi hadde to femtilapper. Det var mye på dette stedet! Det var ikke alle som hadde penger, og vi gikk glade og fornøyde til kiosken. Der kjøpte vi et brød på øverste hylle. Kiosken var et stort rom med alle slags varer. Vi kjøpte noe godt til oss selv også, siden vi følte oss så rike.

Jeg måtte tisse. Visste ikke helt hvordan jeg skulle tilkalle vakten. Jeg holdt meg litt til, og kikket meg rundt. Vi fikk besøk i cella. Hun snakket litt med oss, men kunne ikke svare på noen spørsmål. Jeg nevnte at jeg måtte på do, og hun pekte talende på veggen. Jeg gikk bort, og lurte på om det var en slags hemmelig dodør. Begynte nesten å gråte da jeg så at “doen” var en boks som satt inni veggen. Jeg trakk den utt, men litt for langt. Nå var det vann på gulvet. Jeg fikk mine to venner til å snu seg, og gjorde mitt fornødne, Da jeg skulle ta papiret var det vått, og det var noe gammelt unnertøy der også. Ikke noe serlig å tørke seg med,

Gjesten vår hadde gått ut da jeg ba henne snu seg. Hun satt på andre siden av gangen utenfor. Jeg fikk en lys ide! Døra stod enda på gløtt, og jeg sprang mot den. Det var mørkt i gangene. Jeg løp nedover, og vnninna mi fulgte på. Plutselig så jeg en vakt lenger nede i gangen. En gammel dame med lykt. Venninna mi og jeg bråstoppet, og prøvde å late som om vi skulle ha noe på bibelioteket. Jeg studerte alt nøye, for at ingen skulle skjønne at vi hadde rømt…

Det var omtrent nå at jeg våknet fra drømmen. Helt på slutten var det som om jeg visste at det var en drøm, men jeg visste også at fengselsoppholdet var ekte. Jeg klarte ikke å våkne. Når jeg endelig våknet ville jeg helt tilbake til drømmen, for det var så spennende. Drømmene mine slutter alltid når det er spennende! Dumme alarm…

Jeg ble Beskutt!

Vi hadde gått ut av huset, Jeg og Thomas. Jeg gikk ned i parkeringshuset, og satte meg i bilen. Thomas var visst ikke helt ferdig, for han hadde ikke fulgt etter meg hele veien. Plutselig stod en annen mann der. Han snakket til meg gjennom det åpne bilvinduet. Han hadde et sleskt smil, og så litt sjuskete og skjeggete ut. Det han sa gjorde meg utilpass. Jeg strakt meg fort bort, og låste døren til bilen. Idet jeg også lukket vinduet skikkelig prøvde han å stikke hendene inn. Han begynte å true meg med at han hadde noen flere som skulle komme, og de hadde nøkkel til bilen! Jeg håpte bare at Thomas kom før det?

 

Vi gikk inn i huset, Jeg, Thomas og Anders. Det var akkurat som der vi hadde vert i 50-årsdag til pappa. En stor sal , med en scene i den ene enden, inngangen i den andre. Denne gangen var alle stolene og bordene borte fra salen. Litt etter oss kom to menn. Jeg ble litt redd, men så var jeg litt skvetten etter den skumle mannen som hadde truet meg i bilen. Thomas roet meg ned, og de gikk heldigvis rett opp i andre etasje.

Litt senere kom de ned igjen, og jeg merket at noe var galt. Jeg skjønte hva som ville skje før det skjedde. Begge to trakk opp våpen. Maskingevær eller noe, og de fyrte løs. Jeg hadde jo sett filmer, så jeg ropte dukk, og la meg ned flatt på gulvet. Det tok noen tidels sekund før jeg kom på at jeg kanskje også burde krype vekk og ikke bare ligge der. Det gjorde jeg, og Anders fulgte etter. Jeg løp ned bak scenen der Vagabond hadde spilt et halvt år tidligere, og inn i et litt mindre rom. Ingen fulgte etter meg lenger. Der hang det noen arbeidsklær i et hjørne, og jeg klatret oppi den store dressen, og trakk igjen glidelåsen. Jeg håpet at Anders hadde klart å gjemme seg på en logisk plass, men hadde mine tvil. Var det meg de var ute etter? Eller var det noe i bygget de skulle? I så fall gikk de kanskje bare igjen. Jeg håpet ikke at noen var skutt, men jeg hadde ikke hørt noe skriking.

Igjen gled drømmen bort, mens hjertet slo som en trommeslager.

 

Bildene tok jeg en dag jeg og Monica var på fototur. Flere bilder kommer derfra!

Det er ikke så ofte jeg drømmer ting lenger. I hvert fall ikke som jeg husker godt nok til å skrive dem ned. Men denne drømmen hadde i hvert fall bittelitt sammenheng og logikk. 

Det er bare så rart at jeg drømmer sånn truende og skumle drømmer når jeg er så glad og trygg når jeg er våken! Er enda litt oppi skyene etter ei fantastisk helg:D