Det skal ikke alltid så mye til at en dag tipper over i fra god til dårlig. Jeg skal ikke gjøre det til en vane å skrive negative sutre-innlegg,  men gårsdagen lærte meg faktisk noe. 

Det begynte ganske bra med at jeg våknet tidlig, og hadde god tid på morgenen. Vel, det var kanskje en underdrivelse. Jeg våknet klokka fem, og skulle ikke på jobb før ni. Slappet godt av, og fikk gjort mange småting. Og til slutt bestemte jeg meg for å gå til jobb i stedet for å sykle, siden jeg hadde så god tid. Det første negative som skjedde, var at jeg måtte være på jobb to timer lenger enn jeg hadde tenkt. Det ble litt stress, men helt ok. Så når jeg sluttet klokka fem (om ettermiddagen nå), hadde jeg en halvtime til å lage og spise middag før jeg skulle ha et lite besøk av Miriam. Vi hadde det veldig koselig, og fikk gjort mye, men så var det plutselig bare fem minutter til neste møte; for ledere på teamturen (kom ett minutt for seint). Det varte til halv 10, og så måtte jeg få handlet melk og brød før butikken stengte. Det var vel da jeg kjente det. Alle disse kjekke og positive tingene hadde glidd umerkelig over i en dunkende migrene. Stakkars Thomas fikk bare sure svar og “hysjing” da jeg kom hjem, og jeg siktet meg inn på senga så fort som mulig. 

Drømmer meg bort hit, jeg….

 

Så dette lærte meg vel noe om å ha det så travelt. Da blir alle de fine, kjekke tingene til noe slitsomt. Og en dårlig nyhet blir plutselig helt forferdelig. I dag vil jeg ta meg litt mer tid til å slappe av. Kjenner at det må være litt roligere noen dager… 🙂

“Den fremmede gutten sto tett inntil hjørnet på samvirkelaget. Ingen hadde lagt merke til ham. Bortsett fra èn, selvfølgelig.”

Boktittel: Den fremmede

 

"Den fremmede" av Tor Edvin Dahl

Forfatter: Tor Edvin Dahl

 

Innhold: Det tar litt tid før vi finner ut hvem fortelleren i historien er. Det er en betrakter. En som ser, og som vet. En som spør, og som finner ut. Og når det skjer en serie mystiske saker i Røldal, er det denne som først fatter mistanke. 

 

Min mening: Boka var fengende og spennende, og inneholdt både et mysterium, og flere interessante karakterer. Grei underholdning. Jeg tok den fra en stabel skolen skulle kaste – og synes det var en historie verdt å lese, til tross for det kjedelige coveret – som ikke innbød meg like mye som tittelen. 

Terningkast: 3.  Mildt fengende 🙂

BildeKilde

Målet mitt er å lese femti bøker i år. Dette var nummer 25. Halvveis!

Jeg elsker toppturer, og det er enda kjekkere når man kan ta to topper på samme dag! For ikke å snakke om to topper jeg aldri har vært på før! Og med tidenes vær, var utsiktene gode allerede fra bakken av…

Første del av turen var en bratt stigning. Mye pusting og pes, men utrolig fint!

Temperaturen var perfekt; ikke for varmt, og ikke for kaldt. Og alt viste seg fra sin beste side. utenom kondisen min, da. 

Her er toppen, med utsikt over Jøssingfjord. 

Vi var også så heldige at vi fikk se ørna her! Og her må jeg faktisk bare slenge inn en HURRA-nyhet: Jeg har bestilt nytt objektiv til kamera! Canon 18-200. Så neste gang jeg ser ei ørn, får jeg enda klarere bilde! Jippi!

Etter litt mat og drikke på toppen, tok vi beina fatt nedover igjen. 

Og helt på bunnen, nede ved fjorden fikk vi se en hel stim med makrell svømme forbi, rett ved land. Har aldri sett dem så tydelig før (utenom på fiskekroken, da). Ganske stilig!

Konklusjonen er vel at det var en herlig tur med flott selskap, flott natur, og flott trim. Mer av dette! 

Barnevernet har fått en litt negativ klang hos mange. Og det er kanskje ikke så rart, i og med at de har muligheten til å ta barn bort i fra foreldrene sine. Sånt blir det ubehagelig stemning av. Men fakta er at 8 av 10 familier er fornøyde med støtten og hjelpen de får i fra barnevernet. Problemet er bare at de to som ikke er fornøyde, forteller tåredryppende historier om hvordan barnevernet “stjal” ungene deres. Og vi sluker historiene rått. Men har du tenkt på at det er normale mennesker som jobber i barnevernet? Hva i alle dager skulle de vinne på å stjele barna til folk? De får ikke akkurat beholde dem selv… 
Kanskje er det heller slik at disse frustrerte, ulykkelige foreldrene er for syke til å se hva de gjør mot sine egne barn? Kanskje de til og med lyver uten å blunke, for å dekke over de grusomme påstandene “barnevernet” kommer med.

Barnevernet har en utrolig vanskelig jobb. De opplever angrep fra sinte foreldre, og fra “uvitende” vanlige folk, uten at de har en sjans til å forklare seg, eller forsvare seg på grunn av taushetsplikten. Allikevel fortsetter de med sin vanskelige jobb; fordi de ser at de klarer å hjelpe noen barn. Og de barna er verdt alt!

Les gjerne DENNE artikkelen om noen historier om hvordan barnevernet har fungert, i virkelige saker. Og tenk deg litt mer om før du kritiserer barnevernet uten egentlig å vite. Bildet er tatt fra artikkelen.

large

Nå er jeg i den situasjonen at jeg har masse å blogge om, men lite tid til å gjøre det. Om en liten halvtime skal vi av sted i trippel bursdag, og hele gårsdagen gikk bort til bryllup. Blogginnleggene får komme etterhvert, når tiden strekker til. Men jeg vil allikevel bruke litt tid nå, og dele ukens bibelvers med dere.

Denne uken vil jeg dele 1.kor.1.9.

 Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. 

 

Vi er kalt til felleskap med Ham! Og det er det beste livet man kan ha. Fellesskap med Han som skapte oss, som planla oss, og som elsker oss! Jeg vet at jeg er kalt til å elske andre mennesker, og jeg vet at jeg er kalt til å gjøre disipler, slik det står i misjonsbefalingen. Men noen ganger glemmer jeg det viktigste kallet: kallet til å tilbringe tid med min Far og Skaper. Kallet til å bare henge med Ham – som en god venn, og en god Far. Dette har jeg blitt spesielt minnet om i det siste…

Nå har jeg egentlig mest lyst til å synke sammen i en god sofakrok med bibelen og notatboka. Men nå er det bare et kvarter til jeg må komme meg ut i bilen med gaver og kjole og styr. Jeg og Thomas får heller ta en liten Hellig stund med Herren i bilen 🙂

I går hadde jeg en usedvanlig dårlig morgen. Den startet med at jeg våknet klokka fem om morgenen av alarmen til mannen (som går på kurs gjennom NAV for tida). Det i seg selv var jo ok. Det hadde jeg faktisk planlagt. Men når vi hadde fått pratet litt, og jeg skulle til å smøre frokost til ham (som var sent ute, fordi vi hadde pratet). DA klarte jeg å skjære meg på brødkniven. Altså, jeg visste ikke at det gikk an en gang! Men det ble nokså dypt, og blodet kom ganske fort, så jeg forstod fort at dette kunne bli et problem.

Nå er det på tide med litt forhistorie, for for normale mennesker, så er ikke et lite kutt som blør noe stort problem. Men alle perfekte mennesker har en akilleshæl (fanget du ironien der??), og min er at jeg blir forvandlet til unyttig gelè og bomull med en gang det er snakk om blod, tortur, og/eller sprøyter (tannleger kan også ha samme effekt noen ganger). Det er ikke bare det at jeg er “redd.” Jeg vet jo godt at det ikke er farlig. Og SÅ vondt er det heller ikke. Men jeg mister bare helt kontroll over kroppen min, og klarer ikke å reagere rasjonelt. Så her er det som skjedde så:

Poteter, Ketchup, Drap, Blod, Funny, Moro, Kniv, Drepe

BildeKilde

Ingrid stabber inn på badet med den blødende tommelen i full fart på vei mot vasken. Der skylder hun av det verste blodet, noe som som selvsagt får det til å se dobbelt så mye ut, og gjøre dobbelt så vondt (rennende vann i såret kan fort bli ubehagelig). Hun roper nervøst til Thomas – som sitter på do – og alarmerer ham om faren. Hun innser at hun ikke kommer til å klare å finne papir selv, siden det er på andre siden av rommet, og synet begynner å svikte: svarte prikker danser frem i fra sidesynet, og dekker snart hele rommet. Ingrid er en erfaren nesten-besvimer, så hun setter seg ned på gulvet med hodet mot Kina, og fingeren rett opp så Thomas kan plastre den. Når det er gjort, synker hun sammen i liggende stilling på gulvet.

Jeg husker en susende lyd, som når du våkner av en drøm og har en følelse. Følelsen er god. Fredelig. Helt til susingen begynner å gjøre vondt i ørene. Det trenger seg inn i skallen, og utvikler seg til dunking. Hodet og tommelen dunker i takt. Hva skjedde? Spør Thomas, og jeg kjenner at jeg er svett. Svett og kald og varm over hele meg. 

 

Jeg tenkte på det litt, og holdt nesten på å konkludere med at det var en crappy morgen. Slik som i tittelen min. Men vet du hva? Egentlig er det bare halve historien. Vi kan alltid velge hvilken historie vi vil fortelle. Den negative dagen er kanskje mest dramatisk og spennende å skrive om. Men fakta er at jeg også hadde mye godt denne morgenen. Først våknet jeg med vissheten om at Thomas har fått et jobbtilbud! (Skal på intervju i dag!!) Vi hadde en hyggelig stund sammen på morgenen hvor vi pratet, og koste oss. Altså; virkelig pratet. I tillegg var det jo veldig flaks at jeg ikke var alene når jeg kuttet meg. Da hadde jeg sikkert blødd i hel på badegulvet (tulla….). For ikke å snakke om at det var såpass tidlig på morgenen at jeg hadde tid til å slappe litt av før jeg måtte gjøre noe. Så dagens moral er: Se det positive i enhver situasjon. Kanskje blir dagen mye bedre enn du trodde, kun fordi du endrer perspektiv…

Resten av dagen ble også veldig fin. Men det for jeg skrive om senere, for nå er jeg redd jeg kjeder dere med altfor mye tekst, og litt urelevante bilder(glemte å ta bilde av meg selv da jeg besvimte)…

Det er vel ikke akkurat en hemmelighet at morgenturer er noe av det beste jeg vet! Allikevel er det nå veldig sjelden jeg har overskudd til å få det til. Men forrige søndag, to dager før ferie, tenkte jeg at jeg ikke hadde så vondt av litt mindre søvn, så jeg stod opp klokka fem, og kom meg ut i en magisk verden, som er så mye vakrere, fredeligere, og mer spennende enn vanlig. 

 

Måke med spotlight nedenfra…

Fjær.

 

Elva hadde tørket så inn, at jeg kunne spasere langt nedover uten å bli våt. All sanden på bildet nedenfor, er egentlig elvebunn…

 

 

Og så kom den opplevelsen som virkelig gjorde morgenen til magi. Jeg hørte en kvist knekke!

Jeg var sikker på at det måtte være et rådyr som hadde gnidd seg mot et tre eller noe…

Men kunne ikke få øye på det. Og kvistene fortsatte å knekke. 

Mens jeg stod å speidet utover med sola i ansiktet, og kamera parat, kjentes verden helt min. 

Og SÅ!

 Plutselig så jeg knekke-lyd-makeren komme labbende nedover mot elva!

Det var en bever! 

Jeg ble sittende en stund å vente, for å se om beveren ville komme tilbake. Da den ikke gjorde det, fortsatte jeg å gå litt videre. Og når jeg kun var tre meter i fra der den forsvant, oppdaget jeg at den ikke hadde forsvunnet i det hele tatt! Den satt enda i vannkanten, og kvesset på pinnen sin. I hvert fall helt til jeg hadde knipset ett lite bilde. Da svømte han av sted, litt pinlig berørt.

 

Tenk at man kan komme så nært et vilt dyr uten å oppdage det. Og uten å selv bli oppdaget! Da er det nesten ikke rart at vi ikke ser dem oftere enn vi gjør… Ser du beveren på bilder under her, kanskje?

Den sitter der å tygger på bregner, omtrent i midten av bildet.

 

Jeg avsluttet turen på et av mine favoritt-steder! En oase av ro, og skjønnhet. 

Får ikke du også litt lyst til å komme deg opp tidlig? Det får jeg!

“Winning the lost today”

Boktittel: Miracle Conversions

Forfatter: Vince Esterman

 

Innhold: Hvordan kan man vinne de ufrelste for Jesus i dagens samfunn? Dette spørsmålet er utganspunktet for boka, hvor Vince skriver om hvordan ulike mennesker har blitt omvendt til troen, og hva vi kristne bør ha i baktankene når vi skal presentere evangeliet – de gode nyhetene – til andre. Den er full av historier og spennende omvendelser fra bibelen, og forfatterens egne erfaringer.

 

Min mening: Boka var inspirerende, og nyttig. Jeg ble litt nysgjerrig på forfatteren, og fant en film som viser hvordan han evangeliserer på gatene i Frankrike – et av de stedene i verden hvor folk skal være mest lukket for åndelige ting. Du finner filmen HER. Jeg fikk sansen både for Esterman, og jeg brenner veldig for dette, så det var bra med litt inspirasjon til hvordan man deler Jesus i hverdagen 🙂

Terningkast: 4. Anbefales til deg som er kristen.

BildeKilde

Målet mitt er å lese femti bøker i år. Dette var nummer 24. En bok om samme tema, men for ledere, finner du her: Multiplying Missional Leaders.

I dag er min siste dag i mitt første år som lærer. Og når jeg ser tilbake, er det ikke rent lite jeg har lært! For lærere skal ikke bare undervise: vi lærer kjempemasse selv også! Her er noe av det jeg har lært:

* Det finnes noe godt i alle mennesker. 

* Jeg kan si “jeg er 8 år” på polsk. 

* Noen ganger er det helt innafor å bare pusle puslespill eller løse sudoku en time.

 

* Når noen gråter, er det stort sett ikke så alvorlig som jeg tror. Ofte hjelper det å blåse litt, klemme litt, eller få noen til å si unnskyld. 

* Planlegging er viktig, men det er viktigere å være fleksibel. Planene blir ofte ikke som planlagt uansett.

* Alle kan lære. Håpløse uvaner endrer seg, og håpløse situasjoner er faktisk ikke uten håp.


* Regning i alle fag er lurt.

* kaffemaskinen er den viktigste gjenstanden på pauserommet for de fleste lærere (samt koppene). Dette gjelder meg også, for det er kakao i maskinen.

* John F. Kennedy ble kåret til den kuleste amerikanske presidenten i sjette klasse. 

* Det er vanskelig (både for elever og meg) å sette ord på hva en har lært. Men det er også veldig nyttig!

SÅ: Hva har du lært gjennom året som har gått?

Noe på jobbfronten? Noe om familien din? Eller kanskje litt om USA’s presidenter 🙂