Malt med regnbuens palett – blir dagene en skjønn bukett

Hvilken farge er den viktigste fargen? Er det hvit? Eller rød, siden den er så kraftig? Eller blå, siden både havet og himmelen er blå? Det er egentlig umulig å bestemme hvilken av fargene som er den aller viktigste, fordi vi trenger alle i sammen for å se hele bildet.

Vi trenger alle fargene. Men det er faktisk èn ting som får alle fargene til å virke. En ting som ingen farger kan eksistere uten. Og det er lyset. Uten lyset, ser vi ingen av de flotte fargene. De eksisterer fortsatt, men de er uten mening. Alt kunne like gjerne ha vært svart. Lyset er viktigere enn hver av fargene, og får fargene til å “vise seg fra sitt beste.”

Slik er vi mennesker som fargene – ulike, like viktige, og like verdifulle. Og Gud er som lyset. Han gir oss en hensikt slik lyset gir mening til fargene. Uten Ham betyr det ikke noe hvordan vi mennesker er, men i Ham kommer våre ulikheter til syne i perfekt balanse, som i en regnbue.

Noen farger komplementerer hverandre, men andre passer ikke så godt i sammen. Men man trenger alle i sammen til å lage en perfekt regnbue!

BildeKilde

Hvorfor tillater Gud så mye vondt? (historie)

“Du Gud? Kan jeg spørre deg om noe…..?”

Selvsagt kan du det!

“Kan du love at du ikke blir sint da?”

Jeg lover!

“Hvorfor lot du så mye dritt skje meg i dag, Gud? det har jo vært den verste dagen på lenge…!”

Hva mener du?

“Jo, først forsov jeg meg….og deretter tok det jo en evighet før jeg fikk start på bilen!”

Ok…

“Ja, og i lunsjen klarte damen å lage feil mat til meg, så jeg måtte stå og vente altfor lenge!”
“Og på vei hjem, døde telefonen min, akkurat i det den ringte og jeg skulle til å ta den…”

Jaha….

“Og som om ikke det var nok…Når jeg endelig kom hjem, skikkelig sliten og lei, skulle jeg sette meg ned og slappe av – med føttene i det nye fotmassasjeapparatet mitt….Og da funket det selvsagt ikke! Ingenting ble som det skulle i dag – det har vært en drittdag fra a til å. Hvorfor gjorde du dette mot meg, Gud?”

Vel,  nå skal du høre….I dag morges sto dødsengelen på besøk ved din seng. Jeg måtte sende en av mine engler for å bekjempe ham, slik at du kunne beholde livet. Jeg valgte å la deg sove tungt gjennom det….

Og jeg lot ikke bilen din starte når du ønsket det, fordi det var en fyllekjører på den veien du skulle dra. Hadde du vært i rute i dag, ville du også blitt påkjørt av ham…

Hun som lagde mat til deg i kantina i dag, var syk – og jeg ønsket ikke at du skulle bli smittet. Derfor måtte du vente på at en annen lagde ny mat, for jeg visste at du ikke kunne bli borte fra jobb nå….

Og telefonen din døde, fordi samtalen du var på vei til å få, var fra en person som ønsket snakke stygt om deg og bryte deg ned. Det ønsket jeg ikke la deg høre….

“Jeg forstår, Gud….beklager, Gud…..”

Åh, og det fotmassasjeapparatet ditt? Vel, dersom det hadde virket, ville det ha kortsluttet strømmen i hele huset ditt, og jeg ønsket ikke at du skulle bli sittende i kulden og mørket..

“Unnskyld, Gud, jeg er skamfull…..”

Du trenger ikke si unnskyld, mitt barn, bare lær deg å stole på meg. I alle ting – de gode, og de onde….

“Jeg vil stole på deg, Gud…”

Og tvil ikke på min plan for deg – for min plan for din dag, er alltid bedre enn din plan!

“Jeg skal ikke tvile, Gud – og du? Tusen takk for alt du gjorde for meg i dag!”

Selvsagt, barnet mitt. Dette var bare nok en dag, der jeg fikk være din Gud – og elske deg gjennom dagen….


Forfatter: Ukjent.

Synes denne historien var litt koselig, og viser oss at vi kanskje ikke har alle fakta på bordet, selv om vi tror det mange ganger…

I dag skal jeg være vikar, og så skal jeg på Jesusgruppe i kveld. Dagene går i ett, og jeg har ganske mye i hodet for tida. Så da slår jeg til med dette innlegget som var halvveis ferdigskrevet.

Klem 🙂


Gift eller ikke, dette bør du lese!

When I got home that night my wife served dinner, I held her hand and said, I?ve got something to tell you. She sat down and ate quietly. Again I observed the hurt in her eyes.

Suddenly I didn?t know how to open my mouth. But I had to let her know what I was thinking about divorce. I raised the topic calmly. She didn?t seem to be annoyed by my words, instead she asked me softly, why?

love

I avoided her question. This made her angry. She threw away the chopsticks and shouted at me, you are not a man! That night, we didn?t talk to each other. She was weeping. I knew she wanted to find out what had happened to our marriage. But I could hardly give her a satisfactory answer; she had lost my heart to Jane. I didn?t love her anymore. I just pitied her!

With a deep sense of guilt, I drafted a divorce agreement which stated that she could own our house, our car, and 30% stake of my company. She glanced at it and then tore it into pieces. The woman who had spent ten years of her life with me had become a stranger. I felt sorry for her wasted time, resources and energy but I could not take back what I had said for I loved Jane so dearly. Finally she cried loudly in front of me, which was what I had expected to see. To me her cry was actually a kind of release. The idea of divorce which had obsessed me for several weeks seemed to be firmer and clearer now.

The next day, I came back home very late and found her writing something at the table. I didn?t have supper but went straight to sleep and fell asleep very fast because I was tired after an eventful day with Jane. When I woke up, she was still there at the table writing. I just did not care so I turned over and was asleep again.

In the morning she presented her divorce conditions: she didn?t want anything from me, but needed a month?s notice before the divorce. She requested that in that one month we both struggle to live as normal a life as possible. Her reasons were simple: our son had his exams in a month?s time and she didn?t want to disrupt him with our broken marriage.

This was agreeable to me. But she had something more, she asked me to recall how I had carried her into out bridal room on our wedding day. She requested that every day for the month?s duration I carry her out of our bedroom to the front door ever morning. I thought she was going crazy. Just to make our last days together bearable I accepted her odd request.

I told Jane about my wife?s divorce conditions. . She laughed loudly and thought it was absurd. No matter what tricks she applies, she has to face the divorce, she said scornfully.

My wife and I hadn?t had any body contact since my divorce intention was explicitly expressed. So when I carried her out on the first day, we both appeared clumsy. Our son clapped behind us, daddy is holding mommy in his arms. His words brought me a sense of pain. From the bedroom to the sitting room, then to the door, I walked over ten meters with her in my arms. She closed her eyes and said softly; don?t tell our son about the divorce. I nodded, feeling somewhat upset. I put her down outside the door. She went to wait for the bus to work. I drove alone to the office.

On the second day, both of us acted much more easily. She leaned on my chest. I could smell the fragrance of her blouse. I realized that I hadn?t looked at this woman carefully for a long time. I realized she was not young any more. There were fine wrinkles on her face, her hair was graying! Our marriage had taken its toll on her. For a minute I wondered what I had done to her.

On the fourth day, when I lifted her up, I felt a sense of intimacy returning. This was the woman who had given ten years of her life to me. On the fifth and sixth day, I realized that our sense of intimacy was growing again. I didn?t tell Jane about this. It became easier to carry her as the month slipped by. Perhaps the everyday workout made me stronger.

She was choosing what to wear one morning. She tried on quite a few dresses but could not find a suitable one. Then she sighed, all my dresses have grown bigger. I suddenly realized that she had grown so thin, that was the reason why I could carry her more easily.

Suddenly it hit me? she had buried so much pain and bitterness in her heart. Subconsciously I reached out and touched her head.

Our son came in at the moment and said, Dad, it?s time to carry mom out. To him, seeing his father carrying his mother out had become an essential part of his life. My wife gestured to our son to come closer and hugged him tightly. I turned my face away because I was afraid I might change my mind at this last minute. I then held her in my arms, walking from the bedroom, through the sitting room, to the hallway. Her hand surrounded my neck softly and naturally. I held her body tightly; it was just like our wedding day.

But her much lighter weight made me sad. On the last day, when I held her in my arms I could hardly move a step. Our son had gone to school. I held her tightly and said, I hadn?t noticed that our life lacked intimacy. I drove to office?. jumped out of the car swiftly without locking the door. I was afraid any delay would make me change my mind?I walked upstairs. Jane opened the door and I said to her, Sorry, Jane, I do not want the divorce anymore.

She looked at me, astonished, and then touched my forehead. Do you have a fever? She said. I moved her hand off my head. Sorry, Jane, I said, I won?t divorce. My marriage life was boring probably because she and I didn?t value the details of our lives, not because we didn?t love each other anymore. Now I realize that since I carried her into my home on our wedding day I am supposed to hold her until death do us apart. Jane seemed to suddenly wake up. She gave me a loud slap and then slammed the door and burst into tears. I walked downstairs and drove away. At the floral shop on the way, I ordered a bouquet of flowers for my wife. The salesgirl asked me what to write on the card. I smiled and wrote, I?ll carry you out every morning until death do us apart.

That evening I arrived home, flowers in my hands, a smile on my face, I run up stairs, only to find my wife in the bed ? dead. My wife had been fighting CANCER for months and I was so busy with Jane to even notice. She knew that she would die soon and she wanted to save me from the whatever negative reaction from our son, in case we push through with the divorce.? At least, in the eyes of our son?- I?m a loving husband?.

The small details of your lives are what really matter in a relationship. It is not the mansion, the car, property, the money in the bank. These create an environment conducive for happiness but cannot give happiness in themselves.

So find time to be your spouse?s friend and do those little things for each other that build intimacy. Do have a real happy marriage!


Dette er ikke skrevet av meg, men hentet HER. Bildet er også lånt fra den siden..

#kjærlighet #ekteskap #gift #skilsmisse #elske #love #sex #løfte #tillit

Mot til å lytte

En dag jeg sitter på toget, oppdager jeg plutselig at Jesus sitter like i nærheten av meg. Han drikker en øl. Men det er ikke meg han har kommet for å snakke med. Han vil snakke med gutten på setet bak, han med gipset arm.

En dag jeg sitter på toget...
«Hva er det som har skjedd?» spør Jesus.

Hvis det var noen andre som hadde spurt, kunne gutten ha svart unnvikende, men nå er det jo Jesus han snakker til. Jeg vet ikke om gutten hadde truffet Jesus tidligere, men han nøler iallfall ikke med å svare. Uten tanke på at alle i togkupeen kan høre det, begynner han å fortelle.

Han forteller om den forbannede fyren (Jesus tåler såpass) som drikker og slår moren hans. Gutten skulle egentlig ha vært på besøk hos moren i Göteborg hele helgen, men i går kveld var det blitt bråk. Fyren hadde vært full, og gutten hadde gått imellom for å forsvare moren. Det var derfor han hadde armen i gips nå.

Jesus lytter, og når gutten trenger det, hjelper Jesus han på vei.

Etter slagsmålet hadde fyren kastet ut både gutten og moren, og de hadde tatt inn på et ungdomsherberge. Nå var gutten på vei nordover igjen, og moren skulle komme etter. De skulle bo sammen, og gutten skulle beskytte moren mot alle drukkenbolter. Det hadde visst vært flere tidligere, men nå skulle det bli slutt på den slags.

Jesus lytter helt til siste ord er sagt. Da går gutten sin vei, og Jesus forsvinner han også. Det er bare mannen med ølen igjen.

«Jeg er imponert over hvor god du er til å lytte,» sier jeg til han.
«Ja, jeg ble virkelig overrasket over at gutten åpnet seg så totalt for meg,» svarer han.

Jeg er ikke overrasket, tenker jeg. Du hadde jo Jesus i dine øyne. Men det sier jeg ikke.


Denne historien er ikke skrevet av meg, men lånt i fra Bibel.no. Den minner meg om at vi som er kristne har Jesus inni oss, og at det jeg gjør, er det Jesus får gjort. Vi må kanskje bli enda flinkere til å se mennesker rundt oss, og møte dem på den måten Jesus ville ha gjort det 🙂

#gud #jesus #kristen #kristne #mot #lytte

Gud i GT og NT (Er han den samme?)

Filip var en far som hadde to sønner. David var adoptert og hadde blitt tatt fra en familie der faren hadde stengt ham inne i kjelleren og misbrukt ham i flere år. Filip, som selv var politisjef, hadde oppdaget tilfellet, og hadde brutt seg inn og arrestert faren til David og fått ham dømt. Fra da av hadde han tatt David hjem til seg og adoptert ham som sin egen sønn, enda David var hardt skadet psykisk og slet voldsomt. Han hadde hyppige anfall, og han var opprørsk og nærmest uhåndterbar. Filemon hadde bestemt seg for å ta hånd om ham etter beste evne, enda han skjønte at han ville måtte oppdra den nå 10 år gamle David på en helt annen måte enn sin egen 10 år gamle sønn, Christian.

Men så skjer det én dag når faren var på vei hjem fra jobb at han oppdager en fremmed bil som står i innkjørselen hans. Idet han parkerer og stiger ut av bilen, ser han David komme ut husets hoveddør med teddybjørnen under armen. David får plutselig øye på Filip og setter i å løpe mot den fremmede bilen for å sette seg inn i den. Filip får panikk og roper etter David mens han bykser fram og griper fatt i armen hans og river ham ut av bilen. Bilen gir full gass og kjører sin vei.

Filip løper med David i armene inn i huset, holder David nede på sengen, og gråtkvalt roper: “Fy, David! Fy!” mens han gjentatte ganger rister og slår David på bakenden. David skriker og bærer seg høylytt, og mens dette spetakkelet står på, går Randi tilfeldigvis forbi soveromsvinduet og ser faren slå, riste og rope til et barn som skriker og gråter. Forskrekket løper hun videre for ikke å se mer eller å bli sett, og tar fram mobiltelefonen og ringer politiet. Politiet kommer og arresterer faren; David og Christian blir hentet av Barnevernet. Randi har selv blitt mishandlet av faren sin, og har et dårlig bilde av farsfigurer. I sin iver etter å få dømt “svinet” (som hun i sitt stille sinn kaller Filip for) legger hun nesten ikke merke til at hun bruker enkelte trekk fra sin egen far når hun beskriver Filip til dommeren. Filip blir avsatt som politisjef og risikerer å måtte sone opptil flere års fengsel under tiltalen av grov barnemishandling.

 


 

Denne historien er lånt (og gjort litt om på) fra David-Kingsley. Han skriver en blogg om livet med en levende Skaper. Jeg valgte å endret litt på historien på min blogg i stedet for å bare linke til ham fordi jeg fremhever litt andre trekk av historien på en litt annen måte, og fordi mitt innlegg blir litt kortere og “lettlest”.

Du ser det du vil se

Det første jeg tenkte på da jeg leste denne historien var hvordan våre forutintatte meninger påvirker hva vi ser. Randi ser situasjonen ut i fra sitt ståsted og sin erfaring, og det er ikke rart at hun reagerer på situasjonen. Hun ser et øyeblikk i Filip og Davids liv, uten sammenheng. Slik Randi oppfatter Filip feil, er det også mange som ser på Gud ut i fra sine forutintatte holdninger, og ser en sint og hevngjerrig Gud. Men Gud er egentlig kjærlig og rettferdig.

Bibelens Gud er alltid den samme

Hvis en ateist leser bibelen for å “finne noe å ta de kristne på,” så vil han mest sannsynlig finne det. Men når ting er tatt ut av en sammenheng er de ikke alltid som de ser ut. Slik Filip blir uskyldig dømt i historien, blir Gud urettferdig dømt i virkeligheten. Hans “sinne” i gamle testamentet er en fortvilelse over israelsfolket som ikke vil gjøre det som er best for dem, og hans dommer mot dem er gjort i kjærlighet for å skape noe godt.

Enda mer forklaring om hvem de ulike rollene er

Filip er et bilde på Gud; han elsker begge guttene sine høyt, og vil gjøre det han må for at de skal ha det bra. David er et bilde på Israelsfolket i gamle testamentet; et folk som ikke egentlig forstår hvor mye godt de får, og som kjemper imot sin redning. Christian er et bilde på oss kristne, som har fått hele Guds kjærlighet servert inn med morsmelka, og Randi er et bilde på en Ateist, eller noen som kritiserer Gud med et mangelfullt utgangspunkt.

Ta gjerne turen innom bloggen til David-Kingsley hvis du er interessert i Gud, Kristendommen og reflekterte tenke-innlegg.

 Hva synes du om denne lignelsen?

Han bærer

En mann var dratt til butikken sammen med den lille datteren sin. Da de skulle hjem, hadde de atskillige poser med varer å bære.
Og jenta spurte faren om han ikke kunne la henne få bære en av dem. Han fant den bæreposen som var lettest og sa: «Er du sikker på at du vil gjøre dette? Vi har et stykke å gå fremdeles.»

«Ja, pappa,» svarte hun. «Jeg er veldig sterk!» Han plasserte posen i armene hennes, og så gikk de av sted.

Det tok ikke lang tid før hun begynte å sakke farten. Hun så opp på faren og sa: «Pappa, kan du bære meg, jeg er så trett.»

Han håvet inn den lille jenta med en sterk arm. Hun holdt fremdeles posen, og så fortsatte de på veien. Da de var kommet hjem, satte han henne ned på bakken og åpnet døren.

Hun vendte seg mot ham med et stort smil og sa stolt: «Jeg sa at jeg klarte å bære posen hele veien hjem!»

Når vi har kommet oss gjennom en tøff tid, smiler vi ofte og tenker: «Jeg klarte det!» Da smiler vår himmelske Far også, han som viser kjærlighet og omsorg. Han vet hvem som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det vanskelige.

 


Ikke skrevet av meg.

La meg gi deg en femtilapp

Vi lever i en tid med mye stress. Det er krav på alle kanter og det er mye å gjøre. Noen ganger er det lett å prioritere anderledes enn man egentlig ønsker.

Tenk etter hva du oppnår med de forskjellige tingene du bruker tiden din på.

Hva er det verdt å bruke tiden på?


I dag vil jeg dele en liten historie om nettopp det med prioriteringer:

En far kommer sent hjem fra arbeidet,  trett og irritert. Når han kommer hjem står den 5-år gamle sønnen hans og venter på ham. Sønnen: “Far, kan jeg stille deg et spørsmål?”
Faren: “Ja, hva er det?”
Sønnen: “Hvor mye tjener du i timen?”
Faren: “Det vedkommer ikke deg. Hvorfor spør du om noe sånt?”. Faren svarte sint.Sønnen: “Jeg ville bare vite det. Vær så snill å fortell meg hvor mye du tjener i timen.”
Faren: “Hvis du absolutt vil vite det, så er det 100 kr timen.”
Sønnen: “Åh…”. Sønnen svarte med hode ned. “Far, kan jeg være så snill å få låne 50 kr?”

Faren (svarer rasende): “Hvis den eneste grunnen til at du spurte er så du kan låne noen penger til å kjøpe et fjollete leketøy eller noe annet tøv, så kan du masjere direkte inn på værelse ditt og gå i seng. Tenk over hvorfor du har begynt å bli så egoistisk. Jeg arbeider hardt hver dag for å tjene penger, og så oppfører du deg så barnslig!”

Den lille gutten gikk stille og rolig til værelset sitt og lukket døren. Mannen satte seg ned og begynte å bli enda sintere over guttens spørsmål. Hvordan våger han å stille slike spørsmål kun for å få penger? Etter ca en time var mannen falt til ro, og begynte å tenke: Tenk om det var noe han virkelig hadde bruk for å kjøpe med de 50 kronene? Gutten pleide virkelig sjeldent å be om penger. Mannen gikk til den lille guttens værelse og åpnet døren.
Faren: “Sover du sønn?”
Sønnen: “Nei far, jeg er våken.”
Faren: “Jeg har tenkt at jeg kanskje var for hand med deg tidligere. Det har vært en lang dag, og jeg lot min frustrasjon gå ut over deg… Her er de 50 kronene du spurte om.”
Sønnen (setter seg opp og smiler): “Åh, takk far!” 

Så løftet han hodeputen, og trakk noen sammenkrøllede sedler opp. Mannen så at gutten allerede hadde penger, og begynte å bli sint igjen.
Faren (knurrende): “Hvorfor vil du ha flere penger, når du allerede har noen?”
Den lille gutten begynte langsomt å telle pengene sine, og kikket opp på faren. Sønnen: “Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg. Far, jeg har 100 kr. Nå kan jeg kjøpe en time av din tid.” Sønnen rakte faren de 100 kronene. “Vær så snill å komme tidlig hjem i morgen. Jeg vil gjerne spise middag med deg.”
Faren ble knust. Han la armene sine rundt den lile sønnen, og ba han om tilgivelse.


Vi bør ikke la tiden gå fra oss uten å tilbringe tid sammen med de som virkelig betyr noe for oss.

Hva betyr en bra jobb og masse penger hvis du mangler tid til å leve livet?

Hjelper det å være rik om man er ulykkelig som rik?

Er man rik hvis man har mange penger?

 

Kilde: Engla

Husk å sette ned glasset

 

En psykolog gikk rundt på scenen mens han fortalte publikum i salen om stressmestring.
Da han løftet et glass med vann forventet alle det vanlige “halvtomt eller halvfullt”-spørsmålet. I stedet, og med et smil på leppene spurte psykologen: “Hvor tungt er dette glasset med vann?”

Svarene lød på mellom 200 og 500 gram.

Psykologen svarte “Den absolutte vekt er likegyldig. Det kommer an på hvor lenge jeg holder det. Hvis jeg holder det i ett minutt, er det ikke noe problem. Hvis jeg holder det i en time, vil jeg få vondt i armen. Hvis jeg holder det en hel dag, vil armen bli følelsesløs og lammet. Uansett hvor lenge jeg holder glasset, vil ikke vekten endres, men jo lengre jeg holder det, jo tyngre vil det føles.”
Han fortsatte: “Vårt stress og våre bekymringer er som glasset. Tenk på tingene i kort tid, og de vil ikke bety noe. Tenk på dem litt lengre, og de vil begynne å gjøre vondt. Og hvis du tenker på dem hele dagen, vil du føle deg lammet – og ute av stand til å forandre noe som helst.”

Det er viktig å gi slipp på ditt stress. Så tidlig som mulig om ettermiddagen – gi slipp på alle dine problemer. Bruk ikke hele kvelden og videre inn i natten på dem.

Husk å sette fra deg glasset!

Kilde: Engla



Jesus sier: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.” Matt.11.28.

Hvordan takler du motgang i livet?

En ung kvinne kom til sin mor og fortalte henne hvor vanskelig alt i livet var blitt for henne.

Hun visste ikke hvordan hun skulle klare å holde ut lenger og ville bare gi opp. Hun var sliten av å streve og stresse med trivielle ting. Det virket som at så snart et problem var løst, så oppsto det bare et nytt.

Moren tok datteren med seg inn på kjøkkenet. Hun fylte tre gryter med vann og plasserte hver av dem på komfyren på høy temperatur. Snart begynte det å koke i grytene.

I den første gryten la hun gulrøtter, i den andre la hun egg og i den siste la hun kaffebønner. Hun lot dem koke; uten å si et ord.

Etter ca. tyve minutter slo hun av komfyren. Hun fisket gulrøttene ut av gryta og la dem i en bolle. Hun tok ut eggene av gryta og la dem i en bolle. Så tok hun kaffen ut av gryta og tømte i en kopp. Så snudde hun seg til datteren og sa: «Fortell meg hva du ser».

«Gulrøtter, egg og kaffe», svarte datteren.

Moren tok datteren nærmere og ba henne kjenne på gulrøttene. Det gjorde hun, og merket at de var blitt myke. Moren ba datteren om å ta opp eggene og dele dem. Etter å ha tatt av skallet så hun det hardtkokte egget.

Til slutt ba moren datteren om å smake på kaffen. Datteren smilte mens hun kjente smaken av fyldig aroma. Hun spurte moren: «Hva mener du med dette»?

Moren forklarte at hver av de tre objektene hadde vært gjennom den samme behandlingen: Kokende vann.

Men de hadde reagert forskjellig!

Gulroten ser ut til å være sterk, hard og uforandret. Men etter å ha gått gjennom behandlingen med kokende vann, ble den myk, svak og kunne bøyes.

Egget hadde vært veldig sårbart. Det tynne ytre skallet beskyttet det flytende innholdet, men etter å ha vært utsatt for det kokende vannet, ble innsiden hard.

Kaffebønnene derimot var unike. Etter å ha vært i det kokende vannet, hadde de forandret vannet!

Hvem av dem er du»? spurte hun datteren sin. «Når utfordringer melder seg i livet ditt, hvordan tar du imot de»? Er du som en gulrot, et egg eller en kaffebønne»?

Tenk på dette: Hvilken er jeg?

Er jeg gulroten, som virker sterk, men i møte med livets smerte og problemer og utfordringer mister styrken min?

Er jeg egget som starter med et bløtt hjerte, men endres med motgang og påvirkning? Har jeg hatt en flytende kjerne men etter død, skilsmisse, en finansiell krise eller en annen utfordring blitt hard og ufølsom? Ser utsiden lik ut, mens jeg på innsiden har blitt bitter og tøff, med en flat personlighet og et hardt hjerte?

Eller er jeg som kaffebønnen? Bønnen forandrer faktisk det kokende vannet, selve omgivelsene som lager smerten. Når vannet blir varmt, så frigjøres en del av meg og farger tilværelsen.

Hvis du er som bønnen, så vil du når ting er som verst, bli bedre og endre forholdene rundt deg. Når du er i din svarteste time og utfordringene er som verst, klarer du å løfte deg selv til et høyere nivå? 
Hvordan takler du motgangen? 
Er du en gulrot, et egg eller en kaffebønne?

Måtte du ha nok GLEDE til å skape deg skjønnhet, nok UTFORDRINGER til å gjøre deg sterk, nok SORG for å gjøre deg empatisk og nok HÅP til å gjøre deg lykkelig!

 

-ukjent-

Fant denne historien på bloggen Englas. Vil du lese flere slike historier? Gå inn på kategorien Lignelser på bloggen min.

#livet #tips

 

Fanget i Sumpen

Når jeg snakker med folk som ikke er kristne, sier de at kristendommen er så dømmende. At bibelen er full av regler. At de aldri kunne klare å gi slipp på så mye for troen sin.”Da må jeg slutte å banne og med å ha sex utenom ekteskapet.”

Men jeg ser på det slik.


BildeKilde

Du står foran en diger sump med mørke, lumske områder. Hvis du trår feil, blir du sittende fast. Det finnes bare èn, smal vei gjennom den farlige sumpen. Heldigvis har Gud gitt deg den veibeskrivelsen du trenger. Problemet er bare at du vil ikke bli kontrollert. Du vil være fri, og bestemme din egen vei. Hvorfor skal du la Gud bestemme hvert minste skritt? Hvorfor skal du gi Ham ALL makt i gjennom sumpen? Du ender kanskje opp med å følge Hans vei et lite stykke, og så finne din egen. Eller kanskje du finner din egen vei med en gang. Det kan gå fint en stund og du begynner å bli selvsikker. “Gud tok feil. Jeg klarer dette selv, på MIN måte!” Men så blir du sittende fast. Til slutt bli du alltid sittende fast i gjørma, og kommer deg ikke løs selv. Hvor er friheten nå? Hvis den ene følger Guds instruksjoner (bibelen) og går på Hans smale sti, og den andre går seg vill i sumpen. Hvem er egentlig mest fri?

Gud har ikke laget en haug med regler i bibelen for å plage oss, men for å hjelpe oss. De fleste av påbudene fra Gud er til og med offentlige lover i de fleste land i verden ikke stjele, ikke lyve osv). Synden får makt over oss hvis vi gjør noe galt; det ødelegger forholdet til Gud, og det går ut over deg selv også. Kanskje du burde bruke friheten din til å følge Ham?

 Jeg sier som Paulus at  “Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.” 1.Kor 6.12.


 Synes du bør høre sangen Freedom into Slavery av Anthem Lights. Den handler litt om akkurat dette; at vi velger fangenskap i stedet for frihet med Gud. Og den er utrolig fengende også 🙂

 

Still it’s making me wonder
See, I believe that I’m free
But somehow knowing I can do anything
Has put chains on me
Right here beside You
I got all that I need
But still I choose to run away
Just because I’m free

Why do I push You away
When I know You can’t be gone
Why do I fade black and white to grey
When the lines are clearly drawn

It seems I found a way, I found a way
To turn freedom into slavery

-Anthem Lights

 

Så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. Hebr.12.1-2.


Vil du lese mer om dette, kan jeg anbefale:

Synd og Kristendommen

Når du blir kristen kan du gjøre som du vil.

Hva er frihet?