Måned: mai 2012

Det finnes ufattelig mye lidelse i verden. For en del av oss finnes det også ufattelig mye glede. Vi har på en måte valget, vi som er så heldige å ha det godt. Jeg kan velge å se på alt det positive i livet mitt, og kose meg masse, eller jeg kan velge å ta del i andre sine problemer og dele deres nederlag. Ha medfølelse.

Jeg tenker at vi, som har valget, må velge på en slik måte at det blir balanse. Når mitt liv er såpass bra (ingen alvorlige sykdommer, ingen problem med grunnleggende behov, mange venner, familie og andre osv…) føler jeg det som min plikt å dele litt av andres sorger. Jeg har hørt det sagt at delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halvert sorg. Så jeg prøver som best å hjelpe de vennene mine som sliter. Men i tillegg involverer jeg meg noen ganger i ting som ikke, i utgangspunktet, er så nært. Som en sultkatastrofe i et land jeg aldri har hørt om, eller noen misbrukte kvinner jeg aldri kommer til å møte. Helt frivillig velger jeg å sette meg inn (så godt det lar seg gjøre) i deres situasjon, både for å forstå og for å hjelpe. Det er ikke noe gøy. Det er hardt, og trist. Men nødvendig, tror jeg.

Det kan være lett å etterhvert få et hardt hjerte. Å miste medfølelsen når du for eksempel ser på nyhetene. Det er jo det samme nå som for 10 år siden. Barna i Afrika sulter fremeles, og en tv-aksjon kan fort bli mer et irritsjonsmoment enn en god mulighet. Og jeg forstår hvorfor det blir sånn. Vi hadde rett og slett ikke tålt det fysisk å ta på oss all verdens smerte, skam, sorg og nød. Det er for mye for et menneske. Men poenget er at vi må ta på oss det vi årker. Vi må ikke slutte helt med å bli berørt av ting, for hvem bryr seg da? Samtidig er det selvsagt slik at vi ikke må ta på oss for mye. Da ender det enten med et sammenbrudd fordi man ikke klarer å gjøre nok, eller total likegyldighet for alle andres problemer. Men jeg føler at, gjevnt over i Norge, er det oftere slik at folk bryr seg for lite.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg skrev litt om at vi aldri ville tåle å ta på oss all elendigheten i verden. Det er fysisk umulig for alle mennesker utenom ett. Ett menneske har tatt på seg all smerte, all sorg, all synd. Et menneske tok på seg alt det vonde som verden har å tilby. Jesus har kjent på all den smerten som vi ikke orker å ta inn på oss. Det betyr ikke at vi ikke noen ganger må gå igjennom vonde ting, men vi har noen å dele dem med. Noen som virklig forstår. Og enda bedre enn det: Vi vet at ifølge bibelen tok Jesus også på seg døden, slik at vi kan leve!

“Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” Joh.11.25.

Som kristen, er Jesus mitt forbilde. Når han tok på seg all verdens nød, kan jo jeg i hvert fall ta på meg noe. Det er også en slags verdi som ligger i meg. Målet med livet er å bli med til evigheten med Gud, men i mellomtiden skader det ikke akkurat å prøve å gjøre verden bedre for noen andre enn seg selv en gang i blandt 🙂

“Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.” Joh.15.13.

Jeg har en venn som prøvde å ta selvmord en gang.

Jeg har ei venninne som mistet barnet hun hadde båret i ni måneder.

Jeg har ei venninne med en far som er avhengig av alkohol.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg har en venninne som lot blodet renne for å beholde kontrollen på livet.

Jeg har ei venninne som alltid ble mobbet.

Folk sine mørkeste hemmeligheter ligger skjelden oppe i dagen. Mange blir aldri snakket om, og ofte kun med få personer. Dette gjør at vi kanskje ikke vet hvor vanlig det er å slite med ulike problemer. Ser du hva som ligger bak et uekte smil? Ser du at det triste ansiktet er mer enn en urimelig traust person. At verdien av et menneske er større enn det vi kan observere. Dømmer du mennesker for hvor mye de klager, eller hvor irriterende innpåslitne de er? Eller innser du at du ikke alltid vet hele sannheten?

Uansett hvor forståelsesfulle folk er, så er det bare du som kjenner hvor vond hodeverken din er. Det er bare du som kjenner hvor stolt du blir av å få en sekser på tentamenen. Det er bare du som kjenner dybden av dine egne sår og arr. Hva får deg til å tro at du forstår alle andre sin smerte?

Jeg har tenkt ganske mye på dette med å dømme folk. Jeg pleier å tenke på to ulike persontyper:

* En gutt har blitt mishandlet av faren sin hele livet. Faren har også undertrykkt moren til gutten. Når faren i tillegg begynner å slå på lillesøsteren hans på 5 år, er det nok for gutten, og han dreper faren sin.

*Ei bortskjemt jente er populær. Hun har endelig fått vite en saftig hemmelighet, og gleder seg til å røpe dem til alle venninnene, slik at det kan komme ut på byen. Dessuten gleder hun seg selvsagt til skandalen som vil følge.

Hvem av disse to har mest skyld? Hvem har gjort den største “synden.” Etter norsk lov er det gutten som drepte faren hans. Men er ikke det å drepe for å redde seg selv og andre, bedre enn å baktale med fullt overlegg, kun for å bli mer populær? Derfor tenker jeg at jeg er inderlig glad for at jeg ikke har jobben med å dømme noen: Det er Guds jobb. Vi vet aldri hele historien og alle fakta. Jeg tør ikke tenke på alle de feilene jeg ville gjøre om det var min jobb å bestemme hva folk fortjener og ikke. Så jeg prøver, så godt jeg kan, å ikke dømme folk ut fra det de gjør og hvordan de ser ut. Men enkelt er det ikke.

Noen andre som tenker på slike ting?

Er du enig med meg?