Det er alltid morro å ta noe bilder, og morroere blir det når du har med flotte, gode venner!
Dette var egentlig ikke planlagt på forhånd, så klærne er litt sånn tilfeldige… Men noen ganger er det rett og slett mest for morro skyld!
Torsdag var Ida, Yvonne og jeg på en liten tur til Sandnes og kvadrat. Spiste en fortreffelig pizza i Sandes, og ble ganske så stresset da jeg nesten kjørte inn på “forbudt for motorkjøretøy,” ikke fant veien inn på den riktige parkeringsplassen, og hadde to hypre tenåringer i bilen. Fikk uansett parkert, om enn ikke helt som planlagt… Etter maten kjørte vi til kvadrat. Der fikk vi utrettet masse bra! Jeg kjøpte meg blandt annet masse gøy på 70% salg (Herlig sommerkjole, to tightser, en short og to singletter). Dessuten fikk Yvonne og Ida oppfylt sitt O-Store ønske om å eie en One Direction-plate hver. Det gliset når de kom ut med platene sine var Ubetalelig! Penger ble brukt, Latter ble en gjenganger, og selvsagt tok vi oss en stopp på Jæren for å ta noen bilder og å få litt luft.Må forresten bare informere om at jeg fant hjem igjen! Helt selv! Kjørte meg ikke vill litt engang (noe som er litt av en bragd når man ikke har noen som helst retningssans eller stedssans…)
Hvis du lurer på hva som skjer her, så leker vi frosker 🙂
Nå er våren her for fullt! Tiden for at alt skal vokse frem. Tiden for noe nytt og spennende og fargerikt, for overraskelser (gleder meg til å avsløre dem senere), for travelhet, for dugnader, eksamen, glede, venner, kjæreste, og bilder. Våren er min favoritt-årstid rett etter sommeren:)
I går gikk jeg og Thomas en tur (rundt Stranno, for dere lokalkjente). Var grei temperatur og herlig når sola tittet innom iblandt. Det krydde av vårtegn i alle kriker og kroker, og vi storkoste oss 🙂
Dette må jo være et av de mest sjarmerende “ugressene” som finnes^^
Jeg gav Thomas en hvitveis som vi festet så fjongt i “skjortelommen.”
Glede 🙂
I dag går med til å gå på dugnad (gjødsle juletrær) og å kose meg med gjengen på Betania i kveld! Gleder meg til en nydelig helg!
Forfatter: Mike Breen og Steve Cockram.
Innhold: Boka handler, som tittelen påpeker, å bygge en disippelkultur i menigheten. Den kommer med råd som er viktige for ledere i menigheten når de vil gjøre en forskjell i menighetsarbeidet. Boka er bygget opp med mange ulike modeller som kan være til hjelp når en skal finne ut hvor problemer sitter, når en skal finne veien videre, eller for eksempel for å få en hjelp til hvordan å be. Et eksempel på dette er trekanten, som jeg har skrevet litt om i tredje avsnitt i <dette innlegget.>
Normal
0
21
false
false
false
NO-BOK
X-NONE
X-NONE
/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;
mso-bidi-font-family:”Times New Roman”;
mso-bidi-theme-font:minor-bidi;}
Min Mening: Boka var absolutt nyttig å ha lest, men det er ikke den beste boka jeg har lest om emnet. En grunn til dette kan være at den ikke er skrevet direkte til ungdommer, og det er det jeg er interessert i. Dermed passet heller ikke alt like godt. Men absolutt verdt å lese om du driver med disippelgjøring på mange ulike plan (det må ikke være i en menighet). Anbefaler også boka <Ungdomsarbeid> som handler litt om det samme, bare mer rettet mot ungdom.
Jeg vil gi boka karakteren 4. Mange bra tanker og gode tips.
Noen andre som har lest boka, eller kunne tenke seg det?
Det hele startet med at vi gikk en tur, Benita og jeg. Våren er i gang, og trærne begynner å få gul-grønne kroner. Et eldre par kommer ruslende mot oss, og idet vi skal til å passere med et lite smil og et unnvikende blikk, kommer det et solid “Hei!” fra Benita. Det gamle paret ser litt forfjamset ut før de er forbi, og vi går videre.
Litt senere treffer vi på flere turgåere, og jeg legger hver gang merke til den overraskende hilsenen som føles helt unaturlig, men hyggelig. Denne gangen rekker turgåerne å svare også. Jeg, derimot, er litt treig, og rekker såvidt å smile til dem. Slik fortsetter turen vår: Benita hilser hjertelig på alle, og omtrent halvparten svarer tilbake. Jeg påpeker etterhvert hennes nokså unormale oppførsel, og får til svar at hun har startet en revolusjon. Den går ut på å gjøre Norge til et hyggeligere sted. Dette er et svært godt mål, synes jeg, og det Må bare støttes.
Etter å ha blitt inspirert av min fantastiske og spennende venninne Benita, har jeg bestemt meg for å bli med i hennes revolusjon. Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det samme.
Her er noen tips til hvordan det skal gjøres:
*Hils før du er kommet alt for nær, slik at personen har god tid til å respondere. Gå gjerne litt seinere også.
*Prøv å få øyekontakt, og smil.
*Ha en lystig tone.
*Ikke la deg demotivere av at mange ikke svarer. Husk på at de ikke vet bedre, og bare gjør som de er opplært til. Dessuten trenger mange litt tid til å bestemme seg for at de faktisk skal svare. De få sekundene er rett og slett ikke lang nok reaksjonstid.
*Det er lettere å få et hyggelig svar av eldre mennesker. Ikke la dette stoppe deg fra å si hei til de yngre. Husk på at de er fremtiden! Det er de yngste som virkelig trenger å lære hvordan de skal oppføre.
*Punktet ovenfor gjelder også i byer. Det er vanskeligere å få en hilsen ut av byfolk, men fortsett å prøve. Jo flere “Hei’er” de får, jo mer sannsynlig er det at de vil svare etterhvert. Hvis noen er spesielt vanskelige, og du har god tid kan du følge etter dem, og “tilfeldigvis” hilse flere ganger på dem på samme dag. Da vil nok de fleste ta hintet og begynne å svare etterhvert.
*Dette er smittsomt: når folk merker hvor hyggelig det er å bli hilst på, vil de også begynne å hilse på andre igjen. Det finner vel egentlig ikke noe mer pinlig enn å gå side om side med noen uten å utveksle et ord…?
Har du lyst til å hjelpe oss å nå målet om et hyggeligere Norge?
Da kan du bli med i Hei-Revolusjonen (altså hilse på alle du møter)
eller blogge om Hei-Revolusjonen, slik at flere får vite om den.
Å kjenne at Gud er i nærheten er noe helt spesielt. Egentlig tror jeg at vi alltid er i Guds nærhet. Det vil si: Han er alltid nær oss. Men det er ikke alltid vi kjenner og føler det. Hvis vi alltid kjente hans nærvær i full kraft, tror jeg vi hadde tatt oss litt vann over hodet, og det kunne bli vanskelig å fungere normalt, for Guds nærvær er Sterkt. Dette kan sammenlignes med mennesker rundt oss. En person som sitter tre seter bak deg på bussen er nær, men du tar ikke mye notis av ham. En annen person på bussen kan for eksempel være gutten du er forelska i. Da er du veldig oppmerksom på at han sitter bak deg når du snakker med mamma i telefonen. Slik er det også forskjell i følelsen av Guds nærvær, selv om han alltid er nær.
Kanskje synes noen dette er litt merkelig: Finnes i det hele tatt Gud? Men jeg tror at Han finnes, at Han er interessert i Deg, og at Han er God tvers igjennom.
Når det er sagt, vil jeg komme inn på det jeg egentlig er interessert i i dette innlegget. Hvordan føles det å være i Hans nærvær? Min erfaring er at mange mennesker føler dette veldig forskjellig. Noen blir skikkelig varme i hele seg. Noen kjenner så sterkt at han er der, at de faller i bakken. Noen ser på skaperverket og blir kjent med Gud gjenom det nydelige han har skapt. Noen kjenner kanskje en kribling i magen eller en trygghet i hjertet. Det finnes sikkert tusenvis av reaksjoner på at Jesus kommer nær mennesker. Jeg er faktisk utrolig interessert i hvordan dere kan kjenne at Gud er nær. Har dere noen spesielle opplevelser som vitner om at Han var der, eller er det en spesiell følelse som dukker opp når du søker Ham?
For meg så er dette litt ulikt etter hvilket humør jeg er i. Et kjennetegn er at jeg nesten alltid blir skikkelig glad etter at jeg har tilbrakt tid sammen med Gud. Spesielt etter at jeg har gjort det sammen med andre. Når jeg kommer hjem fra et ungdomsmøte eller en lovsangskveld er jeg nesten alltid gira, og sliter nesten med å sove noen ganger. Men dette sier egentlig bare hvordan jeg blir etterpå.
Noen ganger kan det også være hjertebank som viser meg at Gud snakker til meg. Det er når han utfordrer meg til noe jeg ikke egentlig har lyst til. For eksempel å si noe på en scene når jeg ikke er forberedt på det. Jeg hører tankene mine så godt som om de roper til meg: “Si det!” Samtidig som hjertet mitt slår takten i halsen, og hendene nesten skjelver. Det er ganske rart, og litt ubehagelig, men det er ikke en vond følelse. Litt sånn som når jeg fjerner en skorpe fra et sår: Det er litt vondt i øyeblikket, men jeg vet at det må til, og jeg vil få det unnagjort. Jeg vet på en måte at det er Gud som snakker til meg fordi jeg aldri ville fått den tanken selv, og i hvert fall ikke så sterkt og overtalende når jeg egentlig ikke hadde lyst i det hele tatt.
Når jeg kjenner at Gud er der, så er det en mektig følelse. En følelse som beskriver noe stort som skjer. Det er som en kribling inni meg. En slags trang etter å se mer av ham, og på en eller annen merkelig måte er jeg underlig og befriende lite fokusert på meg selv. Kroppen min kan reagere litt forskjellig. Noen ganger føler jeg meg supersterk, strekker opp hendene og priser ham. Andre ganger føler jeg meg ufattelig svak, og synker sammen i en stol med foldede hender. Da er det deilig å føle at Han løfter meg opp, mye høyere enn jeg kan klare i meg selv.
Så det var litt om mitt forhold til Gud. Hvordan er denne følelsen for deg?
Eller kjenner du kanskje ikke at Gud er nær?
Livet suser av sted rundt meg. Det er såvidt jeg klarer å henge med! Snart er det mai, og da tror jeg absolutt jeg skal slite med å holde oversikten. I helga var jeg blandt annet servitør på rockerestuarant. Kledd opp i svart/hvitt og klar med notisblokk og penn. Tror ikke jeg hadde trivdes med det stresset daglig, men kjekt i passelige doser 🙂
Jeg var også med å sang på en konsert søndags kveld. Jeg og ei venninne sang “Still” og “klamrer” mens min bedre halvdel, Thomas spilte som en helt. Jeg er kjempefornøyd med sangvalget. Liker både melodien og teksten kjempegodt. Dessuten er hun jeg sang med, Cathrine, utrolig flink til å synge! Kjempegøy! Selv om vi var vanvittig gode (haha), var det ikke bare vi to som sang. Mange forskjellige band og enkeltmennesker sang og danset til inntekt for teamturen vi skal på i sommer. Gøy å se så mange gryende talenter på en gang 🙂
Gårsdagen gikk med til et sytreff: Nå gleder jeg meg skikkelig masse til å bli ferdig med kjolen jeg syr. Den har nå blitt helt sammensydd, fått i glidelås, og passer perfekt! Mangler bare å sy på stropper 🙂 Sytreffet ble litt kort, for en time senere skulle jeg være på mydland på ungdomsstyremøte (ca et kvarter å kjøre). Der ble jeg verende helt til halv 12 om kvelden og snakket om planer for ungdomsarbeidet, samt at vi lovsang og bad for hverandre. Det føles virkelig godt å være et så sammensveiset styre. Jeg stortrives!
I dag bærer det på jobb, og i kveld skal jeg lære bort et drama til noen konfirmanter i menigheten. Hvem hadde vel noen gang trodd at jeg skulle bli “dramalærer”? Ikke jeg i hvert fall…
Se filmen med det dramaet vi har gått ut i fra her.
Tusen ting er ganske så mange ting, og det er omtrent så mange ting jeg har drevet med i det siste. Blandt annet skaffet jeg meg en ny hobby i dag!
Thomas og jeg hadde litt tid til overs, og bestemte oss for å ta noen bilder. En middels normal og ofte spennende date-type i vårt forhold, som passer godt til vår felles fotointeresse. Tema for dagens Shoot ble “frukt.” Etter en tur på google var vi kjempe-inspirerte, og laget mye gøy! Det jeg likte best var å skjære ut mønstre i vannmelonen. Ble litt av et kunstverk, og nå er jeg skikkelig gira på å kjøpe meg flere vannmeloner! (Her kommer den nye hobbyen inn – vannmelonskulpturer!) Fun Fact: Når mattelæreren min, som kommer fra Ukraina, skal si “million” sier hun “Millon.” Mange lurte lenge på hvorfor i alle dager hun snakket om meloner i mattetimen…
Tror jeg lar bildene tale for seg selv:
Det er alltid kjekt å prøve noe nytt og kreativt! Mest sannsynlig kommer ikke dette til å være den siste vannmelonen jeg skjærer i. Neste gang skal jeg skaffe meg en bedre kniv…
Stilig?
Har du lyst til å prøve dette en gang? 🙂
I går var en flott dag med mye godt innhold. Skolen var ok, og det beste var at da jeg kom til Sandnes, på veien hjem, var Thomas der og overrasket meg. Han hadde til og med kjøpt mat til meg! Deretter traff jeg Yvonne og Ida, og så filmen Sarahs Nøkkel. Den er så utrolig trist! (Les bokanmeldelsen her) Klokka 20.00 var vi klare for en lovsangskveld som viste seg å bli helt fantastisk!
Jeg stortrivdes, og det var så gøy å se folk bli berørt av Gud gjennom lovsangen, og kjenne Hans nærvær. Jeg hadde også et lite innlegg mellom sangene. Da snakket jeg litt om bibelverset Joh 3.30. Synes det er et nydelig og utfordrende vers, og jeg har tenkt mye på det i det siste. Det gikk egentlig ganske bra å snakke; rotet det heldigvis ikke så veldig til. Antagelig fordi jeg hadde brukt en del tid på å forberede meg.
Resten av helga skal jeg ta bilder med Thomas, gå på rockerestuarant, synge på konsert, og kose meg masse!
I dag skinner sola. Jeg bare vet at dette kommer til å bli en super dag 🙂
“Han skal vokse, jeg skal avta.” Joh.3.30.
Elsker sånne historier som dette 🙂
Sofia hadde vært ute å lekt hele dagen, men nå var hun sliten og ville komme inn og hvile seg litt.
Så hun slengte skoene fra seg i et hjørne, tok et glass saft og satte seg på gulvet, lent mot morens ben.
Nysgjerrig kikket hun opp for å se hva moren holdt på med.
Hun skjønte at moren hennes holdt på å sy noe, for hun hadde tatt frem nål og masse garn i forskjellige farger. Sofia satt stille å så på gulvet en lang stund og så på at moren sydde. Men til slutt klarte hun ikke holde seg lenger.
”Du mamma.. det gjør ingen ting at du ikke er så flink til å sy.
Jeg synes du er verdens beste mamma likevell.”
Moren til Sofia lo litt og spurte hva hun mente.
”Nei.. det blir jo ikke så fint når du syr,” sa sofia og vred litt på seg.
”Det er jo ganske mange knuter og sånn. Man kan ikke en gang se hva det forestiller.
Men det gjør ikke noe. Jeg liker deg uansett,” sa hun trøstende.
Nå smilte moren til Sofia enda bredere og ba Sofia sette seg på fanget hennes istedet.
Så bredte hun broderiet ut forran dem.
”Du så på broderiet fra undersiden,” forklarte hun for Sofia.
”Men se hvordan det ser ut fra min side. Knutene på baksiden har en mening.
Og det som ser ut som et eneste rot fra baksiden, er et vakkert bilde på forsiden.”
Moren til Sofia la fra seg broderiet og ga Sofia en klem.
”Og vet du hva,” sa hun. ”Det hender at vi voksne gjør akkurat det du gjorde nå nettopp.
Men vi er ikke alltid like kjærlige som du når vi henvender oss til Gud. ‘Gud, livet mitt er et eneste rot.
Det er bare knuter over alt og ingenting gir mening. Hvorfor gjør du ikke noe med det?’ roper vi til Ham.
Og da tror jeg Gud sier det samme om livet vårt som jeg sa til deg om broderiet.
‘Kom og sett deg på fanget mitt. Du ser bare et meningsløst rot av knuter.
Men jeg holder på å brodere livet ditt. Og resultatet kommer til å bli helt fantastisk vakkert.’ ”
Kristina Reftel
Fra boka ‘Alltid elsket’
Fant lignelsen på bloggen til Aina Regina
Har før lagt ut inlegget “glemmer jeg ser vrangen”, et dikt som handler litt om det samme.
Likte du historien?