For meg er det den mest irriterende bivirkningen av graviditeten. Kanskje spesielt siden jeg studerer deltid i år, og normalt sovner etter 3-5 sider i pensum. Kvalmen er selvsagt irriterende den også (skulle ikke den liksom gi seg ved tremånedersmerket?), men ikke på langt nær så hemmende som trøttheten…

Nå har jeg i tillegg pådratt meg en plutselig og kraftig forkjølelse, og måtte rett og slett bli hjemme fra jobben i dag. Det er et nederlag – og kjedelig fordi jeg vet at arbeidsmengden bare stabler seg opp… Men hva skal man gjøre? Noen ganger er det viktig å ta det rolig, for at det skal bli bedre… 

Allerede etter en halv dag i sofaen holder jeg på å gå på veggene. Jeg er lei av lydboka. Jeg orker ikke gjøre husarbeid. Orker ikke lese (spesielt ikke pensum). Orker ikke en gang å strikke! 

 

For å snu dette trauste innlegget, tror jeg jeg skal ramse opp ti positive ting: 

1. Det nærmer seg jul! Jeg har begynt å glede meg til julepynt, julebakst og julemusikk!

2. Eksamen nærmer seg (i desember). Det er litt skummelt, men mest av alt gleder jeg meg til å ha det overstått. 

3. Jeg har kjøpt min første babybok, og har planer om å lese den etter nevnte eksamen. 

4. I desember skal jeg på første ultralyd!

5. Peisen. Det er så deilig å fyre i peisen, og kjenne den herlige varmen nå når vi har hatt flere dager med minusgrader… 

6. Det går sakte, men sikkert fremover med strikketøyet mitt. 

7. I slutten av november skal vi til London på dobbel-date-tur! 

8. Jeg har spennende syplaner som ligger klare til jeg får overskudd igjen. Gleder meg til å sy både julegaver, og noe til meg selv! 

9. I november skjer det enda noe mer spennende: vi skal ha en veldedig julekonsert i stua vår! Mer om det kommer sikkert senere. 

10. Den snille mannen min. I går startet han dagen med å tenne i peisen, og steke egg og bacon til oss. Deretter byttet han dekk på bilen til både mamma og sviger-farmor. 

 Se der. Alt var ikke så mørkt allikevel. Jeg har virkelig mye å se frem til! Og når jeg føler meg litt bedre, kommer det helt sikkert til å føles som om tiden flyr frem mot alt det gøye igjen! 

 

Jeg var litt midt oppi mange prosjekter, så et kompromiss ble at han klippet ut stoffene og fant frem alt, så sydde jeg (med god hjelp fra Hanna). 

 

Vi brukte cameo-maskinen vi fikk av pappa til jul til å kutte ut litt vinyl til å pynte posen, og fleece’n inni beskytter nettbrettet mot dunk.

Siden det ble såpass vellykket, laget vi en til menighetens (lovsangsteamets) nettbrett også… Men uten rosa fòr denne gangen xD 

– Har du vært noe svimmel og uvel?

– Jeg er litt kvalm, men har bare svimlet èn gang, og det var den dagen vi fant ut at jeg var gravid.

– Har du en kjæreste, eller?

– Ja jeg er gift.

– Så da var det kanskje ønsket og planlagt?

– Ja, selvsagt, sa jeg.

Men det fikk meg til å tenke. For kanskje er det selvsagt for oss, men det er ikke selvsagt for et barn som kommer til verden at det er ønsket og planlagt. Ikke en gang å være elsket er en garanti. Og dette gjorde meg så trist. Alle barn fortjener å være elsket, selv om de ikke alltid kan være planlagt. 

Photo by Julie Johnson on Unsplash

Så i dag ber jeg for alle barn og voksne som har måttet innse at de er født inn i en verden uelsket. Og jeg ber om at de skal bli kjent med den levende Gud som elsker dem betingelsesløst og inderlig. 

 

Natt til søndag la jeg meg til vanlig tid, og stod opp et par timer senere enn jeg pleier. Men ikke så unormalt til lørdag å være. Men natt til søndag la jeg meg klokka ni(!!) og sov helt til klokka 8. Det er altså 11 timer! Og jeg pleier ha nok med 8… (har fri mandag, derfor gikk dette an)

Det rareste var natt til mandagen. Da var jeg også trøtt, og la meg litt tidlig. Så sov jeg til klokka 4 på morgenkvisten, og da var det stopp. Ikke snakk om at jeg fikk sove et sekund lenger! Kroppen hadde fått overdose. Og slik gikk det til slutt til, at jeg stod opp klokka fem en tirsdag morgen, supersulten, og stekte meg to egg… Nevnte jeg at klokka var fem? Og at jeg ikke begynner å jobbe før kl. 8! 

Relatert bilde

BildeKilde

Så da begynte jeg med selvdiagnostisering. Og etter en oppramsing av symptomer, samt et lite google-søk var jeg nokså sikker på hva som feilte meg… Ikke noe dødelig, heldigvis, men snarere noe livbringende! 

 

For inni magen vokser det et ekte, lite, vakkert barn 🙂 

 

Bilderesultat for baby fetus

BildeKilde

Nå er det en stund siden vi fant det ut. Og vi gleder oss veldig! Det blir nok mer babysnakk etterhvert, uten at jeg skal bli helt mammablogg over natta… 

 

Jeg synes jeg får sydd alt for lite nå for tida, mye pga. studier som tar opp både kvelder og helger. Men da blir det enda kjekkere når jeg faktisk får det til 🙂 Denne kvelden fikk jeg ferdigstilt to prosjekter, og startet på et til. Andrea fikset på klær hun ikke var helt fornøyd med, og Hanna sydde noen barneklær til en gave. 

Jeg fikk tid til ei truse til meg selv i superbehagelig stoff! 

Og en body til gave. Endelig er det noen som skal få jente! Har nesten bare sydd gutteklær, siden både vennene mine og familien ser ut til å holde seg til hankjønn. 

Jeg har brukt et gratismønster jeg fant på pinterest, og lagt til skjørtekanten selv. Ble ganske fornøyd, men tror jeg vil prøve å gjøre det på en litt annen måte neste gang… Men den ble søt, da? <3

Hva driver du med på hobbyfronten, da? 🙂 

Jeg drømte at jeg gikk i en lang gang, og kikket på bøker. Thomas gikk ved siden av meg, med hånden trygt og koselig hvilende i korsryggen min. Et vennepar gikk et par skritt foran oss. Så var det som om Thomas synes jeg brukte for lang tid til å se på bøker, og begynte å dytte meg fortere fremover.

Jeg ble litt småirritert, og begynte å løpe, for å “slippe unna.” Men akkurat det var han visst forberedt på, og dyttet meg ekstra hardt fremover, noe som resulterte i at jeg løp rett på en gutt. Jeg traff noe hardt med hodet, og satte meg ned for å grine, for å få medfølelse. Men venneparet gikk bare rett forbi,  som om de synes dette var for flaut (den lille gutten satt altså ikke å gråt, men hadde gått videre). Jeg ventet på at Thomas skulle komme og trøste, men ingenting skjedde. 

Da jeg så opp, var det kun ei jente i gangen. Hun hadde sinnsyke øyne, som rullet rundt. Jeg ba henne om hjelp, men hun bare overså meg. Så plutselig angrep hun meg med saksen hun hadde i hånda. Nå kjente jeg at jeg ble sint. Hva var det som feilte alle? Var det ingen som hadde noe medfølelse her? 

Jeg gikk sur videre, men om ikke lenge var saksedama der igjen, og prøvde å stikke meg. Jeg begynte å få riktig så morderiske tanker som strømmet på. Men akkurat da våknet jeg. 

Jeg var lys våken, litt sur på Thomas som sov uskyldig ved siden av meg, og full av skuffelse. Og jeg ble liggende å tenke litt på denne drømmen. Det slo meg at kanskje dette er en sånn drøm som faktisk betyr noe. Jeg merket at drømmen egentlig sier veldig mye om meg selv, og mine negative reaksjoner.

Når alt gikk imot meg, og til og med de nærmeste sviktet, hva gjorde jeg da? La meg ned, synes synd på meg selv, og prøvde å få sympati. Da det ikke virket, ble jeg aggressiv, selv om jeg egentlig var flink å skjule det. Selvsagt var drømmen overdreven. Men den skremte meg allikevel litt, for det er nok noe sant i det. Jeg har en tendens til å søke sympati når livet butter imot – spesielt fra de nærmeste (så de fleste vennene mine merker det kanskje ikke). Den riktige reaksjonen, burde jo bare være å reise seg opp igjen etter fallet, gi en småirritert tilbakemelding til Thomas, og gå videre. Men underbevisstheten min er altså ikke så moden. Så da er spørsmålet: gjelder det også den bevisste Ingrid? 

Ingrid – ikke så moden som en skulle tro… 

 

Har du noen rare drømmer? 

 

Jeg må bare si, hvis du vurderer å skaffe deg storpuddel, at vi er utroolig fornøyde med Ninja! Hun er rolig inne, glad i alle, og full av fart når vi er på tur eller andre aktiviteter. 

Men dette med pelsen har vært en ganske ny opplevelse for oss. Det vi merket først (og mest!) er jo fraværet av hår i huset! Det er jo som natt og dag! Og etter å ha opplevd hvor herlig det er å ha hund uten å ha huset (og klærne) fulle av hundehår, tviler jeg på at jeg noen gang vil se meg tilbake. Ikke mer svarte hår i maten. Ikke mer pelsete bunad på 17.mai. I tillegg må jeg nevne fordelen med at pelsen faktisk er mykere og mer behagelig enn den ser ut. Så pelsen er topp til kos også 🙂

 

De negative sidene med puddelpels har vi nok sett mer etterhvert. Vi møtte på “flokealderen” da Ninja var ca 11 måneder. Da floket hele hunden seg til, og vi måtte klippe alt kort. Deretter var det ørene; plutselig en dag hadde hun tovede baller av pels inni ørene. Og jeg kan love deg at det var litt av en operasjon å få klippet det bort! For noen måneder siden begynte jeg å lure på om flokealderen var tilbake. Det ble mer og mer sammenfiltret i pelsen. Igjen måtte vi klippe, og nå gikk vi til innkjøp av skikkelig sjampo, balsam og børste(dyrere enn det jeg bruker til meg selv). Vi har bare brukt sånn billig hundesjampo, og noe sier meg at det ikke er godt nok for fisefine pudler 😛 Foreløpig er vi veldig fornøyd etter vasking. Håper bare det varer også når pelsen blir lengre.

Det er jo litt jobb. Men jeg tror fremdeles det er verdt å slippe å støvsuge femten ganger i uka 😛 

Andre som har erfaring med pudler, eller lignende raser? 

*Stakkars Ninja ble så kald etter badet, at vi måtte plassere henne foran peisen.* 

*Synes synd på meg selv*

Dette er altså vår nye bil. Og også den første bilen vi har kjøpt med lån! Det var litt nedtur å måtte ta lån, men nå var vi så lei av biler som ikke fungerte, og biler som gav seg da vi trengte dem. Så nå måtte vi investere i noe som funket. Og foreløpig er vi veldig fornøyd med vår nye Ford S-Max! Jommen sa jeg familiebil! Nå har vi syv seter og masser av plass! Men vi har jo egentlig stort sett hatt typiske familiebiler, da (med unntak av volvoen, som jo var et nød-kjøp). Veldig praktisk når man kjører en del langturer til familien på østlandet, å ha en bil med plass til både bagasje og svenskehandel, og kanskje til og med en passasjer eller to 🙂 

Når vi først var i gang (og hadde plass), kjøpte vi også et skikkelig bilbur til Ninja. Hun er superfornøyd 🙂 

Været spilte på lag, og temperaturen var nesten som på sensommeren! Heldigvis går Ninja godt sammen med de to elghundene til bestemor og bestefar; Dokka og Heidi. Dermed ble det er par turer med alle tre – noe bestemor satte stor pris på. 

Stine er blid som alltid.

Høstfargene var helt fantastiske disse dagene! Jeg innser plutselig hvor heldige dere er på østlandet – for bladene henger på trærne såå mye lenger enn hos oss. Her hjemme går det to uker fra bladene begynner å bli gule, til alle har falt av. 

Vi fikk besøkt bestemor og bestefar over veien, samt grandtante- og onkel oppi bakken…. 

Ninja sjarmerte de fleste i senk. De synes det var litt dumt at vi er så strenge med hva vi gir hunden av matrester. Så det kan nok hende at både den ene og den andre “mistet” en kakebit, eller litt kjøtt under bordet. 

Min fantastiske farmor 🙂

Selv etter 8 timers kjøring, var Ninja like glad og fornøyd med å hoppe inn i bilen. Hun digger det nye buret sitt, som vi kjøpte brukt på finn. 

Sjekk så nydelig det er på gården til Onkel 🙂

På toppen av det hele fikk vi besøk av Ninjas største fan, Stein Erik! De tilbrakte masse tid sammen med å kaste og hente leken til Ninja. Mye latter og moro, og utrolig kjekt å se hvor forsiktig Ninja er med barn! 

Takk for denne gang, Nes! Vi sees til jul igjen 🙂

 

Nå vet ikke jeg om dette er normal oppførsel hos din mann. For i vårt hjem er det slett Ikke uvanlig med slike påfunn. Men jeg har nok ikke helt vennet meg til det heller. I hvert fall ikke at mannens nye dilla-på-farge er rosa! Men jeg er fornøyd jeg. Godt å få inn noe farge etter å ha hatt gråe gardiner lenge. Og før de vakre, tunge julegardinene skal frem i desember… 

Og ikke nok med det! For et par dager senere kom Thomas hjem med et malingspann… Og du kan kanskje gjette hvilken farge det var?