Jeg angret plutselig på beslutningen jeg nettopp hadde tatt… Hvorfor i alle dager inviterte jeg hele familien på søndagsbesøk når jeg allerede var sliten etter en lang dag med julekakebaking og gaveinnpakning? Og jeg hadde enda ikke vært på ungdomsmøte, noe jeg skulle være til midt på natta. Jeg kjente migrenen komme krypende opp og sette seg i bakhodet bare med tanken. Hvor mange har jeg egentlig invitert? Jeg talte på fingrene:1-2-3…9 stykker! Og to av dem kommer på middag! Hjelpes…
I løpet av ungdomsmøtet ble migrenen liggende å murre i bakhodet, og jeg gikk hjem tidlig – overlot ryddinga til mannen. Sloknet som et lys da jeg kom hjem, og våknet med hodeverk. Oh joy! Migrenen smilte ondskapsfullt. “Bare våg deg å stresse. Da biter jeg til!“
Så jeg stresset ikke. Jeg tuslet ned og satt meg i sofaen i pysjbuksa. Kikket utover stua som var dekket av julegaver og adventsgaver og hobbysaker og pakkepapir i et virvar. Jeg pustet dypt, satt litt lenger, og så begynte jeg sakte, sakte å rydde sånn smått. Og da omsider mannen våket og ble med, ble det litt mer sus i sakene. Julegardinene fløy opp, oppvasken ble tatt i en fei, gavene fløy opp på loftet, og vips var huset juleklart. I hvert fall stua, da. Jeg rakk til og med å hjelpe mamma med å bære noen esker opp i huset før det var mat-lage-tid! Fordelen med å våkne tidlig! Og beløningen av å ikke stresse kom! Da klokka var ett kjente jeg ikke lenger migrenen i hjernebarken. Han hadde tuslet videre for å plage noen andre.
Bestemor og grandtante fikk Pad Thai Wok (og likte det!), og vi fikk tatt en tusletur i nabolaget før de andre gjestene kom på kaker klokka fire. Det ble en skikkelig koselig ettermiddag med onkler, tanter og søskenbarn. Elsker helger som dette!
Lille Loppa koste seg også hos papsen sin…
Nå er jeg klar for en ny uke med julestemning og smågleder 🙂
