Tradisjonelt er det jo veldig vanlig med dåp. Så jeg tenkte å skrive litt om forskjellen fra dåp til barnevelsignelse, og hvorfor vi har valgt å velsigne Miriam.

Vi går i en pinsemenighet, og der har vi voksendåp (ikke barnedåp). Det er fordi dåpen, slik vi ser det, skal være et resultat av det valget en har tatt om å velge Jesus. Og det valget tas ikke av foreldre, men av hvert enkeltmenneske. Dåpen ble praktisert slik i bibelen også; at man begynte å tro; og så var det neste logiske steget å bli døpt. Det står også at Jesus velsignet alle de små barna. (se: Ap.gj.8.36-39 og 8.12 og Mark.10.14)

 

Slik vi ser det, er det altså både mest bibelsk med barnevelsignelse, og så er det også “slik vi gjør det” i vår menighet. Forskjellen er ikke så enormt stor egentlig. Men (i hvert fall hos oss) er velsignelse litt mer laid back, og litt mindre høytidelig. Ikke noe vann på hodet, ikke hvit kjole, men vi ber for barna, vi også 🙂 Det er også vanlig med et selskap etterpå, og at barnet får gaver fra nærmeste familie.

 

Vi valgte å ha feiringen etterpå hjemme hos oss, fordi det rett og slett virket enklest. Vi serverte pastasalat og foccaccia, etterfulgt av kaker. Vi hadde også en kahoot med barnebilder av mange av de som kom, og det var en god icebreaker.

 

 

Hverdagen min er full av fint vær, men også regn og gråtoner. Full av fine blomster, men også full av ugress. En runde i hagen kan både gi meg glede over de fine tingene, eller stress over alt som burde vært gjort. Men jeg tror vi tjener mest på å velge å se det fine.

 

I hverdagen min er det skyhøye gressplener som må klippes, men som ser uovervinnelige ut. Spesielt med gressallergi. Men jeg har oppdaget at jeg kan klare litt. Jeg kan klippe en liten del av plenen hver dag, og nå har jeg nesten klart å klippe hele. I tillegg har jeg stusset den svære brudespirea-busken (til høyre i bildet under). Det går kanskje sent, mye senere enn jeg skulle ønske. Men det er SÅ mye bedre enn å ikke få gjort det. Så får det heller skje i flere omganger. 

 

I min hverdag er det mange fine farger. Rosa, lilla, grønt, og blått. Men man må stoppe opp litt for å nyte dem.

 

 

Den nye hverdagen i permisjon krever litt tilvenning. Det er fort gjort at en hel dag forsvinner i amming, bleier (netflix) og dilldall, uten at jeg får gjort noe mer fornuftig. Så for å holde meg selv litt i nakken, har jeg laget meg et “gode vaner-skjema”. Til nå har jeg klart å følge skjemaet til punkt og prikke i hele to dager, så dette lover godt. Anbefaler alle som trenger hjelp til å strukturere hverdagen å gjøre dette.

Jeg har ikke høye mål for å sette et kryss. F.eks. må jeg bare vaske klær eller sette på en maskin med oppvask for å krysse av for husarbeid, selv om jeg kan gjøre mer. Og jeg må bare lese et bibel-kapittel for å krysse av det punktet. Noen dager klarer jeg mer, men i hvert fall blir det litt hver dag. Og litt hver dag kan ha stor betydning i den store sammenhengen. Så dette er ting jeg prioriterer nå, i tillegg til Miriam, som er selvskrevet.

Hva trenger du å prioritere å gjøre hver dag fremover?

Jeg må også legge ved et bilde av stjerna i min hverdag nå for tida; Miriam, den dagen hun var en måned gammel. Nå er hun allerede over fem uker!

 

Det er vel en klisjè, at man forstår sine foreldre så mye bedre når man får barn selv. Men jeg kan i hvert fall skrive under på at respekten for mamma vokste straks jeg ble mamma selv. Altså, bare det å gå gjennom en fødsel, krever respekt (Det er det tøffeste jeg har gjort i mitt liv!). Og det å ha en nyfødt også. Og jeg har jo en helt normal unge, uten komplikasjoner. Mamma måtte gjennom så mye mer! En baby som var innlagt i en måned etter fødsel, som kun veide 600 gram da han ble født. Kveld etter kveld med trøstesløs gråt. Full jobb, uten mulighet for vanlig permisjon.

Denne opplevelsen har også gitt meg økt respekt for andre. Altså, jeg har jo alltid skjønt det, på et nivå, at det må være hardt å være alenemor. Eller å få tvillinger. Men nå som jeg vet hvor slitsomt èn unge kan være (når man i tillegg er to voksne). Ja, da må jeg bare bøye meg i støvet for de som får det til. For eksempel tanta mi. Hun var på kvadrat med en toåring og nyfødte tvillinger alene, kort tid etter fødselen. Jeg har jo såvidt vært innom matbutikken alene med Miriam enda 😛

Så hvis du kjenner noen som nylig har blitt foreldre. Gi dem litt slack. Og tilby deg gjerne å hjelpe med noe.

 

Det er lett å falle ut av gode vaner. Bibellesing, trening, middagsplanlegging er noen av de jeg sliter litt med å holde på. Men nå har jeg kommet inn i en ganske god vane med bibellesingen igjen (Etter mange feilede forsøk tidligere i år). Og jeg tror jeg har funnet oppskriften på suksess. Den kommer i to skritt.

  1. Skap en motivasjon, eller et press til å få gjort det du vil. Det kan være å love deg selv en belønning når det er gjort, eller at du avtaler med en venn at dere skal gjøre det samme. Jeg og et par jenter fra bibelgruppa ble enige om hva vi skulle lese hver dag de neste to ukene, før vi møttes igjen; og vips; et positivt press var på plass.
  2. Gi deg selv påminnere. Her er poenget å forhindre at du helt enkelt skal glemme å gjøre det. For det er lett å glemme før vanen er etablert. Jeg skrev ned hva jeg skulle lese for hver dag på en lapp, hadde lappen fremme på stuebordet, og krysset av for hver dag det var gjort. Du kan ha alarm på mobilen, henge opp en lapp inni et skap der du ofte går innom, eller noe annet. Men gi deg selv en påminner som du ikke kan misse.

Når dette er gjort i 2-3 uker, blir det vanligvis en vane. Hvis det er en ekstra vanskelig vane du vil innføre (slik trening er for meg) kan det være viktig å legge inn en “belønning” etter hver gang. For eksempel et deilig avslappende bad med badebombe, et klistermerke på hånden (haha) eller noe annet. Og så enkelt er det egentlig. Nå har det gått to uker siden jeg kom i gang, og det begynner å flyte av seg selv. Men det er jo viktig å være obs når ting er litt utenom det vanlige, så når jeg skal på sykehuset og føde, må jeg antagelig jobbe litt ekstra med vanen når jeg kommer hjem igjen.

 

“Å gjøre ingenting er meget vanskelig. Man vet aldri når man er helt ferdig.”

(L. Nielsen i boka “dagens konfekt”)

 

Et litt morsomt sitat, men det fikk meg også til å tenke. For jeg er veldig dårlig til å gjøre ingenting. Jeg er ekspert på multitasking. Og det kan nok skape unødvendig stress i hverdagen. Men samtidig. Finnes det virkelig noe slikt som å gjøre ingenting? Jeg tenker at man fort gjør et eller annet! Ser på skyene (eller en skjerm), planlegger en event, irriterer seg over noe som skjedde, eller bekymrer seg for noe som ikke har skjedd. Jeg tror det er nesten umulig å faktisk gjøre (og tenke på) ingenting. Men så tror jeg allikevel at det har litt for seg. Å av og til la tankene flyte fritt. Og kjenne litt på at man ikke har noen gjøremål som skal krysses av, men heller kan gjøre akkurat det man ønsker i det øyeblikket. Så om det er å gjøre ingenting, skal jeg la meg inspirere av både L Nielsen, og sangen til Freddy Kalas.

 

 

Beklager feriestemningen. Men jeg har startet i permisjon. Og dessuten tror jeg vi alle har godt av å gjøre litt “ingenting” på tross av at det skjer masse rundt. Så min oppfordring til deg med et travelt liv, er å sette av en time eller to til “ingenting” når du planlegger morgendagen.

Kan du klare det? 🙂

 

 

Når du sover mentalt, er du distrahert. Teknikk, bøker, sorg, eller noe annet gjør at du ikke får med deg det som skjer rundt deg, og du går glipp av ting. Du føler at du bare trenger mer “hvile” – men i virkeligheten gjør denne slumringen deg bare sløvere. Spillene, eller hva det måtte være, virker viktigere enn alt annet. 

Når du slumrer åndelig, glir du også umerket bort fra den åndelige virkelighet. Gode rutiner med Gud sklir ut av fokus, og blir erstattet med alt mulig annet, som virker viktig der og da. Umerkelig mister den viktige relasjonen til Gud sin styrke, og du oppdager gjerne for seint at “øynene” har glidd igjen. 

Photo by Kinga Cichewicz on Unsplash

Her har jeg kanskje funnet meg selv litt i det siste. Gode rutiner drukner i serie-titting og spill. De viktige målene mine kommer ut av fokus, og jeg har brukt alt for mange timer av dagene til tullball. Det er vanskelig å finne den riktige balansen. For vi må ha hvile! Men når tipper hvilen over til å bli bare sløving? 

Nå skal jeg i hvert fall ta et lite oppgjør med meg selv. Det er forbud mot å starte å se en ny serie. Og jeg skal igang igjen med å lese et kapittel til dagen i bibelen. Jeg tror virkelig at nøkkelen til å snu en ond sirkel, er å ta tak i det så fort som mulig. Så akkurat nå skal jeg lese meg et bibelkapittel og ta meg litt tid med Gud før jeg skal sette over fokus til de viktigste folkene i livet mitt. 

Photo by Tom The Photographer on Unsplash

 

Noen ganger trenger man bare å minne seg selv på hva som er viktig i livet, og gjøre noen små grep 🙂 

Men så stopper jeg meg selv. For jeg vet jo at det er tullete å la andres oppfatning av meg få så mye makt over min tid og (spesielt) mine følelser! Hvorfor skal deres negativitet få meg til å endre meg selv helt? Kanskje er det ikke en gang noe jeg har gjort, men noe med dem. Kanskje gjør min ivrige innsats for å bli likt, bare slik at de misliker meg mer for å være så desperat. I hvert fall prøver jeg å fortelle meg selv at jeg faktisk ikke trenger at alle liker meg. Selv om jeg innerst inne gjerne skulle ønske det…

Jeg tenker på at mannen min liker meg og støtter meg. Jeg tenker på foreldrene mine som liker meg. Jeg tenker på vennene mine som liker meg. Og jeg vet at Gud elsker meg. Og egentlig trenger jeg ikke mer enn det. Jeg må bare minne meg selv på at sånn er det...  

I det siste har det vært ganske tungt på grunn av et totalt uventet dødsfall i familien. Jeg synes det er litt vanskelig å balansere meg i hvor mye jeg skal skrive om slike ting. Jeg ønsker jo at bloggen skal være et positivt sted der jeg deler gode minner, kreativitet, og tips. Ikke et sted der jeg legger ut om sorg og problemer. Men samtidig vil jeg ikke at bloggen skal vise et “glansbilde” av meg selv – som aldri tar opp skyggesiden av ting. 

Nå er begravelsen over, og vi kan prøve å gå tilbake til normalen – selv om det føles helt forferdelig feil. Jeg har tenkt mye i det siste. På hvordan folk sørger forskjellig, og hvor lett det er å komme i alvorlige konflikter når man er såret. Når jeg sørger, har jeg en tendens til å drukne sorgen i andre ting: ikke alkohol og avhengigheter, men i lesing, mobilspill og serier. På denne tida har jeg spilt mye dune på mobilen, the sims på pcen, og snart sett gjennom to serier alene. 

Hvordan er du når du sørger?

Og hva deler du på sosiale medier om skyggesidene i livet? 

 

“Det var lite som tydet på at denne oppreiste, velutdannede kvinnen ble født inn i ekstrem fattigdom for 29 år siden. Noirine var selv et fadderbarn på et Compassion-prosjekt øst i Uganda. Hun lærte oss at man kan være fattig på mer enn penger, og tilgivelse står sentralt i hennes reise.

Her er historien hennes:

Jeg heter Noirine, og jeg er en kvinne på 29 år fra Uganda. Jeg vokste opp med en mor, en stefar og 7 søsken.

Livet var vanskelig.  Mamma er barneskolelærer, og hun tjente for lite til å dekke våre primære behov. I byen Mbale hvor jeg kommer fra, var det veldig dyrt. Vi spiste det samme året rundt; maisgrøt, hirsesuppe og bønner. Råvarene kom fra en liten hageflekk mamma fikk låne av skolen, hvor hun dyrket plantene selv. Vi likte ikke denne maten, men mamma sa at det var det eneste vi hadde råd til. Jeg husker en episode fra den tiden vi bodde i garasjen til en rik mann. Jeg ønsket meg alltid vennene mine sine liv, fordi de hadde penger og kunne nyte livet. Vi beundret dem for maten de fikk spise, og pleide derfor å stjele hotell-restemat fra hunden til utleieren vår.”

Les hva som skjedde med Noirine videre HER.

 

For en fantastisk historie! Teksten ovenfor er kopiert fra hjemmesiden til Compassion. Det er en organisasjon som gjennom faddere støtter nesten 2 millioner barn som er  av de fattigste i verden! Jeg og Thomas har støttet compassion i mange år, og har to fadderbarn der; David i Rwanda, og Mithu på Sri Lanka. Det anbefales på det sterkeste!