En vakker dag uten planer; det starter lovende og opprømt. Jeg sender melding til et par venninner og hører om vi kan treffes; en på formiddagen, og en på kvelden. Er spent på hva dagen vil bringe; en hel dag til disposisjon, og hva som helst kan skje! Etter en kort stund har jeg fått nei av begge, og gode grunner for hvorfor. Litt skuffet, men jeg trekker på skuldrene og melder en ny venninne. Får nokså kjapt svar der også på at nei, det passer nok ikke, dessverre. Den fjerde svarer ikke, og jeg lar det gå noen timer; kan jo ikke dobbeltbooke noe i koronatida. Men da jeg ikke har fått svar utpå ettermiddagen, og dagen forsvinner mellom regndråpene som drypper taktfast ute, da prøver jeg meg igjen; og får “nei.” Gjennom dagen har ensomheten krøpet inn, og er nå det eneste selskapet mitt.
Og med den kommer den følelsen jeg liker minst av alle; selvmedlidenheten. Jeg som bare hadde lyst på en kjekk dag med venninner! Jeg som har blitt avvist igjen og igjen til jeg ikke orker å spørre flere, og bare har lyst til å gråte. Men gråte kan jeg ikke. Nei, for jeg har ansvaret for en nesten-to-åring alene i kveld også. Og hun vil at mamma skal finne på noe kjekt! Og jeg vil ikke være en sånn mamma som parkerer ungen foran tv. Men huset står på hodet, og kjøkkenbenken er overtrukket av skitten oppvask, og mannen er borte for fjerde lørdagskveld på rad. Alt kjennes nokså motløst.
Så da masekråka med lua på snei og den ene støvelen på, maser “ej gå!” svarer jeg bryskt og fortvilet “Men jeg orker ikke!!”. Og den herlige gullungen klapper meg trøstende på armen og sier “otei, mamma”
Da knuses litt av selvmedlidenheten av takknemlighet for alt jeg tross alt har, og et smil bryter seg løs i stedet for tårene jeg kjempet med. I morgen er det en ny dag, og da kjennes nok alt mye bedre 🙂
Andre som kjemper med ensomhet og selvmedlidenhet noen ganger?
