Innlegget kommer et par dager for sent. Men sånn er det; man har ikke for mye tid (selv ikke i korona-tider) med et lite barn. Her er i hvert fall en månedlig oppdatering på småbarnslivet vårt 🙂

 

Bevegelse

Miriam elsker å klatre i trapper, blir mer og mer stødig når hun står, og liker godt å gå mens hun leier oss i hånda (bare ikke for lenge om gangen). Hun er høyt og lavt, og i full fart mesteparten av tiden. Hun vet ikke hva det er å slappe av…

 

Kommunikasjon

Plutselig skulle hun si “pappa” hele tiden. Det kommer et lite halvhjertet “mamma” innimellom også, men da blir det enten  sutret frem, eller sagt med “monsterstemme.” Hun viser tydelig med kroppsspråket når hun er tøysete og vil kiles. Og hun er ei skikkelig blid jente.

 

Rutiner

Vi er i gang med pappapermen, men jeg rakk bare å jobbe i en uke før jeg ble sendt i hjemmekontor. Så nå føler jeg egentlig at jeg har en forlenget mammaperm, og må jobbe mens jeg aktiviserer Miriam. Fordelen er at Thomas får gjort mye i huset og hagen, da… Miriam ser ut til å kose seg med mye turer og begge to hjemme mye av tiden.

 

 

Nå har Miriam levd like lenge utenfor magen som inni. Og jammen har det skjedd mye på disse månedene!

 

Bevegelse

Hun har enda ikke begynt å gå, men hun klarer å stå noen sekunder uten å holde seg. Er både målrettet og selvsikker når hun reiser seg opp og setter seg ned igjen. Fremdeles er hun overdrevent uredd, og stuper ned fra sofaen uten å tenke konsekvenser. Så her må vi passe på konstant. Hun har også klatret opp en hel trapp siden sist måneds-innlegg.

Kommunikasjon

Det er vanskelig å svare på det der med “første ord.” Hun babler mye. Og sier ofte paaapapapa, eller mamaaaa, men jeg vet ikke helt om hun forstår forskjellen. Hun har sagt “ha det” tre ganger når noen skulle gå (men nå er det en stund siden). Det hun kan best, er vel å si “nam” når hun får noe godt å munnen. Det har hun gjort leenge; det kom liksom naturlig.

 

Rutiner

Vi klarer liksom ikke helt å komme inn i en stødig rytme når det gjelder søvn og klokkeslett. Det går mer på behovsnivå, og så får hun mat med jevne mellomrom, selv om det ikke er til samme tid hver dag. Nå som jeg begynner å jobbe igjen, vil det nok bli en ganske annerledes hverdag igjen! Men til nå har vi brukt dagene på tur, leking, en til to dupper, og kanskje et besøk til eller fra noen. Miriam er enda veldig sosial, og lyser alltid opp når hun ser nye folk…

Kos

Det er en lettelse at denne babyen endelig har lært seg at kosing ikke er tortur. Nå får jeg til og med en frivillig klem en gang i blant. Og når hun er trøtt, blir hun mye mer kosete. Hun har også blitt mye mer kilen og ler godt når vi kiler henne. Noen ganger finner hun frem et lurt smil, stuper bakover i senga eller sofaen og sier med blikket “kil meg!”

Luringen vår <3

 

 

Vi har planlagt lenge (se innlegg fra et halv år siden: mer smått på vei?), og nå har vi tatt noen spennende skritt for å få valper! Alt gikk absolutt ikke helt som planlagt. For det første kom løpetida to måneder tidligere enn ventet (sikkert på grunn av den tidlige våren), og for det andre var ikke Ninja så lysten på å pares – så det ble kunstig inseminering. Vi har altså brukt en del tusen på dette forsøket allerede, uten at vi har en garanti for å få noen valper. Så nå krysser vi alt mulig, og ber inderlig om at det må komme noe resultat ut av alt.

I hvert fall har jeg lært mye om hvordan valpe-laging (eller hva man skal kalle det) foregår… Og jeg må vel innrømme at det var en hel del jeg ikke hadde tenkt på fra før. Men nå har vi i hvert fall gjort det vi kan, så nå er det bare å vente og se om Ninja får noen små søte inni magen etterhvert 🙂

 

“Seeee hva jeg fant!”

 

Da vi fant denne regndressen brukt til salgs på facebook, slo vi til, og sikret babyens mulighet til å utforske utendørs nå tidlig på våren. Den er enda litt stor, men det passer jo fint, siden det enda er litt kaldt mange dager.

 

Selv om det begynner å ligne mistenkelig mye på vår nå, er det enda kalde dager og minusgrader noen netter. Så det blir nok ikke så enormt mye ute-lek enda.

 

Men det er jo veldig kjekt for Miriam å krabbe litt rundt i gresset. Jeg måtte bare passe godt på, siden hun stadig ville stappe mest mulig gress i munnen xD  

 

Alle koser seg uti hagen 🙂

 

Jeg visste jo hele tiden at jeg kom til å bli glad i ungen min. Jeg har ikke vanskelig for å være glad i folk. Men det som overrasket meg var hvor enormt stolt jeg blir av hvert minste lille fremskritt hun gjør! En million første-gang-øyeblikk som varmer hjertet.

Første gangen hun tok av votter selv.

Første gangen hun satt alene i badestampen.

Første gang hun tok en leke opp til munnen.

Første gang hun svelget en bit skive i stedet for å spytte den ut og kaste til Ninja.

Første gang hun satte tutten inn i munnen min i stedet for sin egen.

De siste dagene har også inneholdt mange først’er. Hun har sånn smått begynt å leke litt mer konstruktivt: da mener jeg for eksempel å legge ting i en kasse i stedet for å alltid rote det utover. Hun har også begynt å stå uten støtte og går noen skritt med en vogn til å støtte seg på. Hver gang det er noe nytt, svulmer hjertet i stolthet. Tusen bittesmå, ubetydelige, men vanvittig viktige øyeblikk.

Det startet med feber. Plutselig hadde vi en skikkelig kose-baby som sov mye, var helt slapp og gav oss rikelige klemmer. Heeelt ulikt Miriams egentlige personlighet, med andre ord.

Deretter kom de slitsomme dagene med gråt, trøsting, sutring, slapphet, smerte og uvisshet. Endelig, etter omtrent en uke har tre bittesmå tann-spirer dukket opp i munnen hennes. Vi tror i hvert fall at det er tre, men det er veldig restriktiv tilgang til munnen hennes for tida 😛

Formen er litt bedre, så vi håper at det vil holde. Veldig kjekt å ha tilbake en blid, aktiv og fornøyd baby igjen!

 

Åtte måneder har gått siden jenta vår ble født. Og jeg har aldri før kjent på så mye stolthet! Hvert fremskritt Miriam gjør, varmer i hjertet. Jeg kan ikke forstå at jeg noen gang skal bli likegyldig overfor henne; alt hun gjør er jo så fantastisk/sjarmerende/søtt. Haha…

 

 

Søvn

Heldigvis har leggingen blitt litt lettere enn ved forrige månedsskifte. Nå sovner hun stort sett greit om kvelden, og sover til ca 4, får påfyll av melk, og sover til morgens. På dagtid kan det være litt mer klatt, men stort sett sovner hun fint 1-2 ganger og sover alt i fra en halvtime til to timer.

 

Mat

Grøt har fått et oppsving på popularitetsfronten, selv om hun enda elsker melk. Most middag er fremdeles til å brekke seg av, men hun liker å få smake litt av hva-det-nå-er-vi-spiser. Banan og eple får frem et sulten blikk og (dersom hun ikke får med en gang) triste krokodilletrårer.

 

Bevegelse

Nå krabber hun som en helt (selv om hun har sin egen spesielle stil), så hun er raskt i andre enden av huset. Hun har i det siste blitt nokså flink til å gå langs bordet eller sofaen mens hun holder seg. Slipper seg såvidt et sekund innimellom, men er altså bare en racer på å reise seg inntil hva som helst. Hun har også funnet veien inn i hundehuset xD

Interesser

Miriam er veldig sosial, og følger etter oss overalt. Hennes største idol er Ninja, og det mest interessante Ninja kan gjøre, er å spise. Da får babyen rakett i rompa, og fyker mot hundeskålene… (sære interesser, jeg vet.) For å oppsummere litt, så har jeg en unge som spiser hundemat, knurrer og krabber inn i hundehuset… Hmm…

Hun har også blitt mye mer kosete og ørlite granne roligere de siste ukene. I tillegg har hun lært seg to triks! Det ene er å strekke armene i været når vi spør hvor stor hun er. Og det andre er å vinke når noen kommer eller går. Veldig sjarmerende. En stund var det så gøy å vise hvor stor hun var, at hun gjorde det etter hver skje med grøt under måltidene… xD

Gyldne øyeblikk som dette må man bare ta vare på. Når Thomas (som kun kan lage spagetti-og-kjøttdeig eller taco) har laget noe helt nytt MED grønnsaker, og dekker bordet fint til jeg kommer hjem.

Eller i går, da han tente stearinlys på badet, dempet belysningen, tappet i badekaret med en gull-badebombe jeg fikk til jul, og tok seg av Miriam en stund mens jeg bare slappet max av på badet for meg selv. Da jeg kom ut hadde han endatil satt i oppvaskmaskinen.

Dette er hverdagsromantikk på sitt fineste (mitt kjærlighetsspråk er nok tjenester). Takk Gud for den flotte mannen min 🙂

 

 

Denne måneden tror jeg har vært den mest spennende til nå! Det har skjedd utrolig mye fra seks til syv måneder! (legger ut dette er par dager før tida, siden det blir midt oppi jula)

 

Søvn

For første gang (uten sykdom i bildet) har Miriam utfordret oss om nettene. Plutselig var det ikke lenger nok å amme, og vi måtte begynne med flaske om nettene. En flaske ble fort til to, så nå spiser hun nesten like mye om natta som om dagen! I tillegg har nye bevegelses-evner ført til en mye mer komplisert leggerutine som består av utallige “nå må du legge deg ned igjen, og her er tutten…” før hun endelig slokner av utmattelse…  

Mat

Hun har i en periode spist grøt to ganger til dagen, men den siste uka har hun fått det for seg at grøt ikke er så godt lenger. Så vi må lokke og lure og bruker lang tid på grøtmåltidene. Melka glir lettere ned; spesielt de to gangene hun får mat på natta. Ellers liker hun veldig godt ting hun kan stappe i munnen selv; agurk er fint å holde, mandarinbiter er kjempegodt, og eple er godt å sutte på. Men mye av det kommer ut igjen også. Målet er egentlig bare å få det i munnen; hun bryr seg ikke så mye om at det detter ut igjen etterpå.

 

Bevegelse

På bare en uke lærte Miriam en haug med nye ting: sette seg opp, krabbe noen skritt, og reise seg! Nå krabber hun omtrent like mye som hun åler seg, og det øker enda. Hun går litt i sofaen, men ellers står hun stort sett stille etter å ha reist seg inntil noe. Mest av alt i senga, men også inntil f.eks en eske.

Finmotorisk går det også raskt fremover! Hun klarer nå å plukke opp små ting med fingrene (som erter) – selv om hun ofte mister dem igjen. Hun liker veldig godt å dele maten sin med Ninja. Så både agurk, brød, grøt og annet blir delt hjertelig med hunden. Litt med vilje, og litt med uhell…

 

Interesser

Hun ser så stor ut nå som hun sitter! Heldigvis har hun ikke vært altfor interessert i juletreet. Hun elsker å gå tur med bæreselen. Vogna er bare helt ok (men liker ikke å bli spent fast. Vi tilbringer mye av dagene på gulvet. Hun er ikke enormt selvstendig, så hun liker best å ha meg med på leken. Men hvis jeg eller Thomas går f.eks. på badet, er hun kjapp til å krabbe etter. Hun liker seg veldig godt på badet. Der er det flere hyller hun kan rydde ut av et par ganger til dagen…

 

Sosialt

Miriam er veldig glad i folk! Hun smiler til omtrent alle hun møter. Men den mest interessante er nok Ninja. Ninja på sin side har et litt blandet syn på den søte, men litt farlige babyen (som klyper, klorer og lugger). Enda har lillejenta veldig lite tålmodighet med kos. Men det kommer seg ørlite granne. Nå hender det at vi kan kose ti sekunder uten at hun stritter imot 😛

 

 

 

Det var ikke mange minuttene etter at hun hadde fått på seg den splitter nye kjolen før hun krabbet lykkelig oppi askehaugen som hadde samlet seg rett ved peisen. Jeg stod uvitende på kjøkkenet.

Og det var heller ikke mange minutter fra vi hadde fått ryddet opp i denne lille “misforståelsen” til hun krabbet av sted igjen. Jeg så i sidesynet at hun hadde kurs direkte mot hundeskåla. Men jeg så også at det enda var halvannen meter igjen, så jeg reiste meg ikke med en gang. Så hører jeg den karakteristiske “nomamam”-lyden som betyr at hun har stappet noe i munnen.

Da fikk jeg fart i rumpa, og kom bort til et smilende ansikt med store kuler i kinnene. Etter et litt strengt blikk datt ei hundemat-kule ut av den lille munnen, og jeg fikk et lurt smil 🙂

For å toppe en så flott dag fikk jeg ei solid bæsjebleie som hadde spredt seg utover det hele. Da var vi på antrekk nummer tre, og klokka hadde såvidt nådd lunsjtider.
Gotta love permisjons-livet 🙂