Nå har Miriam akkurat bikket tre måneder. Og selv om vi enda styrer litt med amming, synes jeg ting faller mer og mer på plass. Hun blir stadig mer blid og glad, mer selvstendig, og sover bedre.

 

Det nyeste hun har lært er å ta tak i ting, og dra dem mot munnen. Men det er enda ganske klønete og litt “tilfeldig.” Hun liker også å dytte ting ned fra bordet (hvis jeg holder henne over det), og elsker å sitte i selen og kikke rundt når vi går tur…

 

Gøy at hun har vokst inn i den utrolig søte reve-bodyen jeg sydde til henne før hun ble født. Jeg elsker det stoffet! Nå bruker hun str. 62, så er en normal, men ganske liten baby. Neste uke skal jeg rydde frem og vaske klærne i str. 68.

 

 

 

 

Lille Miriam har allerede blitt to måneder gammel. Hun har nylig begynt å leke med babygymmen, smiler ofte, og klarer å åle seg litt fremover på magen. Om natta sover hun som en helt, så vi er utrolig heldige der!

 

 

 

De siste dagene har det vært veldig varmt, og da sliter vi med å få i henne nok mat. Heldigvis går det an å pumpe ut melk og gi på flaske; da får hun i seg mer før hun sovner 🙂 Vi går fremdeles tur med vogna hver dag, og det liker vi alle sammen (mammaen, babyen og hunden).

Livet som småbarnsmor er enda litt ukjent og rart, men jeg liker det godt!

 

 

 

Å bli mamma var omtrent akkurat som jeg hadde trodd; et stykke utenfor hva en kan forestille seg. Det er vanskelig å sette ord på følelsen en får når hun ser meg i øynene og bryter ut i et smil. Det er også vanskelig å beskrive trettheten når alarmen ringer klokka to om natta for at jeg skal pumpe meg…

 

Jeg knipser hundrevis av bilder for å få akkurat når smilet er der, og med fokus på riktig sted. Ikke noe enkelt, siden smilet forsvinner når ansiktet mitt blir erstattet av mobil eller kamera. Men så har vi tid til å ta mange bilder også 🙂 Masse tid.

Det er mye fint som skjer om dagene. Jeg var i barnedåp, har gått en hel del turer (selv om en forstuet fot stadig begrenser meg), og jeg har begynt litt med hobby igjen. Både strikking, hekling og syprosjekter vil nok dukke opp på bloggen etterhvert! Nedenfor ser du en onepiece jeg sydde til Miriam før hun ble født. Nå passer den helt perfekt; 8 uker gammel!

 

 

På rommet til Miriam har vi hengt opp de fine milepæl-kortene underveis 🙂 De er kjøpt på Søstrene Grene. Det nyeste tilskuddet, er at hun sov gjennom natten. Deilig! Søvnen går opp og ned, men selv om hun sovner litt for sent for min smak, sover hun nesten alltid godt om natten.

 

 

Stadig er det noe å gjøre, innimellom amming, trilleturer og husarbeid. For eksempel var vi nylig i bestemors 82-årsdag. Kjekt å treffe en del folk i familien som vi ikke ser så ofte. Og bestemor (Oldemor) synes det er veldig stas med lille Miriam.

 

Under bordet lurer også en skjønn, liten bursdagsgjest. Hun kom også godt overens med Miriam; hun har tydeligvis hundetekket xD

 

 

 

 

 

Den første uka av sommerferien tilbrakte vi hos pappa på østlandet. Det gikk overraskende bra å kjøre den åtte-timer-lange turen til Nes med lille Miriam, som var tre uker da vi reiste.

 

Vi gikk turer både med bæresele og vogn. Været spilte på lag. Og selv om vi ikke gjorde så mye, var det forfriskende å komme seg litt ut av vante omgivelser. Eller kanskje nettopp fordi vi ikke hadde så mye vi måtte gjøre!

 

 

Miriam var også på sin første utenlandstur, en måned gammel! En snartur over til Sverige for å hamstre inn brus til pappan, og smågodt til mamman. Miriam er fornøyd med puppen enda, og hun hadde ingenting i mot noen timer i bilen.

 

Også er det jo alltid kjekt å treffe igjen familien! Her er Miriam og hennes oldemor, oldefar, bestefar, mamma og onkel 🙂

Takk for turen!

Må si det føles litt rart å ikke reise på en “lengre” sommerferie i år. Jeg er nok litt bortskjemt! Men blir godt å være hjemme også 🙂

 

 

 

Ninja og Miriam har nå blitt gode venner. Heldigvis. For oss er Ninja en del av familien, og det er godt at vi kan ha et avslappet forhold til hund i huset. Men selvsagt må vi passe godt på nå når Miriam er så liten; så ikke hun blir rundslikket, eller at Ninja legger seg på henne. Men det er i hvert fall tydelig at de kommer overens 🙂

 

Nå har Miriam blitt to uker allerede. Vi har begynt å komme inn i en slags rutine, selv om den er litt i endring hele tiden. I dag tok vi fotavtrykk av føttene hennes. Det ble masse graps, og mange mislykkede forsøk. Hendene måtte vi bare gi opp, for de er limt sammen i knyttneve-stilling xD

De første ukene har vi hatt mye besøk, men ikke så mye at det har blitt slitsomt. Vi liker besøk, og vi setter ikke terskelen så høyt når det kommer til servering og ryddig hus; folk får ta oss som vi er 🙂

Jeg har som sagt kommet inn i en slags rutine. Den inneholder mye amming, litt byssing, litt sporadisk soving, bibellesing, treningsøvelser (noen dager), trilleturer, besøk og mat. Ellers er det ikke mye jeg har fått tid til. Både strikking, sying og hekling er det helt slutt på. Jeg har klart å lese litt innimellom (lydbok er gull!), men serien jeg og mannen ser sammen, har nesten stoppet opp. Livet er fint, men jeg håper at jeg om ikke altfor lenge skal få litt mer overskudd til hobby igjen også. Det gir meg så mye glede!

 

 

Vi var veldig spente på hvordan hunden ville reagere da vi kom hjem med babyen. Vi hadde satt noen grunnregler. Ninja har ikke lov til å være i lekegrinda. Ninja fikk et tørkle med babylukt et par dager i forveien, så hun ble vant med lukta. Det er lov å snuse, men slikking skal holdes til et minimum.

Da vi kom var Ninja kjempegira og overlykkelig, både over at vi var hjemme igjen, begge to, men også over (den tydelig levende) klumpen i bilstolen. Hun fikk hilse på med en gang, og så roet hun seg ganske godt ned. Men det er ikke til å legge skjul på at Miriam har blitt familiens midtpunkt; også for Ninja. Når hun lager en lyd, kommer Ninja til unnsetning. Enten for å stirre på henne (se bildene), eller for å legge seg forsiktig rett ved siden av henne i sofaen (da passer vi selvsagt godt på, så hun ikke legger seg oppå med et uhell).

Vi er veldig glad for at det ikke er noe tegn til sjalusi, bare masse positiv oppmerksomhet rettet mot Miriam.

Andre som har erfaringer med hund og baby?

 

 

I går var lille Miriam en uke gammel. Allerede har hun forandret seg, og vi blir stadig bedre kjent. Uka har dreiet seg mye om amming, og endelig etter en uke begynner det å falle på plass. Først var det for lite melk, så ble det vondt, så begynte det å blø, og så ble det overflod av melk. Men nå fungerer det heldigvis ganske bra. Bleieskift har vært en overraskelse på flere måter. For det første er det virkelig ikke så ille som jeg har innbilt meg alle disse årene, når det er på min egen baby. For det andre har også Miriam begynt å like skifte-stunden kjempegodt.

 

Jenta vår er utrolig sterk. Jeg tipper hun kommer til å lære seg å gå ganske tidlig. Jeg har også sånn smått begynt å trene meg opp igjen. Fra dag 5 begynte jeg å gå trilleturer, og har klart å gå tre dager på rad, litt lenger for hver dag. I går gikk vi helt til pleiehjemmet for å besøke bestemoren min (ca en halvtime++ hver vei). Men i dag blir det nok verre, for jeg klarte å forstue foten litt i går. Hadde håpet det var godt til i dag, men det er det altså ikke. Så i dag blir nok en litt roligere dag hjemme. Vi får i hvert fall noe besøk av familie 🙂

 

Enda er det mye som føles nytt, spesielt dette med å være så “bundet.” Jeg kan ikke lenger bare “stikke på butikken” hvis ikke Thomas er hjemme, eller tusle rundt i hagen med hunden på ubestemt tid. Det krever litt tilvenning…

Hvis du har barn, hva synes du var mest uvant den første tiden?

 

De siste dagene har vært de første med den lille jenta vår. Det er en lykkerus, men det har også vært slitsomt til tider. Gjennom hele graviditeten har vi holdt navnet hemmelig. Og det forundrer meg litt hvor fornærmet noen folk blir for at vi ikke vil si det… Det forundrer meg også hvor (brutalt) ærlige folk er når det gjelder om de liker navn, eller ikke. I hvert fall har vi landet på en navn vi begge liker kjempegodt, og som vi er kjempefornøyde med; Miriam!

 

Dette var vel kanskje et av de mer “vanlige” navnene på lista vår, og ikke et av dem som ble mest kritisert.Men det er allikevel ikke et vanvittig vanlig navn, og det synes jeg er litt greit. Det er kjedelig med for mange med samme navn i samme klasse (vi hadde tre Kristine og to Ingrid på trinnet).

Hva synes du om navnet?

Og hva synes du om at folk er smertefullt ærlige om hva de synes om navnene til små barn?