For dere som ikke er helt inni hobbyverden, er en UFO et UFerdig Objekt. Når man har så mange hobbyer som meg, er det unngåelig at det blir noe som aldri blir ferdig, og bare blir liggende i en pose. En av disse, er denne t-skjorta som jeg startet på i oktober.
Problemet var at jeg gjorde noe feil i halsutringningen, ødela ribben, og måtte klippe den på nytt. Dermed stoppet hele prosjektet opp. Det tok sikkert ikke mer enn en halvtime å fikse, og det føles veldig godt. Jeg er enda i startfasen med å eksperimentere med stofftrykk, og det er veldig moro! Gleder meg til å trykke flere ananaser 😀
Så dagens oppfordring er: Har du noen UFOer? Kanskje et kjøkkenskap som virkelig trenger rydding, et strikketøy du ikke har rørt på to år, eller kanskje en list som ikke er spikret fast? Da kan du sette av tid i kalenderen til å gjøre akkurat det! Det føles skrekkelig godt!
Jeg føler at nå har jeg skrevet så mye om fortida (reisen til Marokko, bøker lest, ting sydd), at jeg må ha et lite oppsummeringsinnlegg om alt som har skjedd i mellomtiden!
Hjemreisen fra Marokko var ufattelig slitsom Tenk deg migrene + 27-timers reise + forkjølelse + mye venting + bli kastet ut av Oslo S kl 2 om natta, uten noe sted å gå. Da kan du tenke deg litt av det vi opplevde på hjemturen. Da jeg kom hjem var jeg utslitt, og ble syk i nesten en uke. Etterpå har ting blitt bedre og bedre, men travlere og travlere. Jeg føler at hver dag – til og med i helga – er fullstappet av gjøremål. Jeg må jevnlig minne meg selv på at jeg vil ha det sånn, og at det er jeg som velger det.
I dag, for eksempel, skal jeg være på jobb til halv fire (pga foreldresamtale), spise middag, et møte kl 17, et kl 18, og et kl 19. Det siste varer mest sannsynlig i halvannen til to timer, og så er det bare å komme seg hjem til leggetid. Dessuten skal jeg jobbe ekstra i helga i planteskolen. Sukk. Gleder meg til påskeferien!
Men samtidig som det er travelt, er det også kjekt. Vi har hatt flere dager med sol og fint vårvær (jeg har gått i T-skjorte!). Når verden går mot vår, øker gleden betraktelig selv om jeg enda sliter med at vi stilte klokka, og er våken om kveldene, og ekstra trøtt hver morgen. Jeg har også (mirakuløst nok) fått tid til en god del hobby de siste ukene, og det er veldig kjekt. Jeg leker med tanken på å starte på julegavene allerede nå, og kun gi hjemmelagede gaver i år.
Jeg skrev for et par dager siden om besøket på Jardin Majorelle – Marokkos vakreste hage. Etter dette hagebesøket, hadde jeg og Andrea bestemt oss for å prøve å få oppleve en Hammam Massasje (som flere hadde skrytt veldig av). Vi hadde pakket bikini, og funnet et sted rett i nærheten av hagen. Det kostet 100kr for 45-minutters behandling. Vi slo til, ivrige for at det var kun en tredjedel av det de “dyre” stedene kostet.
Det hele var meget spesielt. Vi ble ført inn i en sal som var nokså mørk, med flislagte vegger og gulv, badstu-temperatur, og med haugevis av nakne/halvnakne damer. Der ble vi gitt en klissete såpe-greie (Argan-rester, tror jeg), og en kraftig skrubbe-klut, samt digre bøtter med varmt vann. Etterhvert kom ei svær dame i hvit, gjennomsiktig truse (og intet mer) og skrubbet oss enda mer, etter å ha beordret av oss bikinitoppene. Deretter fikk vi ligge ned på gulvet (som inneholdt vann, gamle hårtuster og sikkert mye mer) og fikk en middels-ok massasje. Det varte mye lenger enn 45 minutter. Men vi kom levende i fra det, med en følelse av at nå hadde vi opplevd en veldig lokal greie. (Av en eller annen grunn var det ingen andre turister der!) Utenfor fant vi en geocache (hurra!), og da vi fikk med oss visittkortet derfra, måtte vi le høyt av de nydelige bildene av flotte massasjebord og lyse rom. Det hadde ikke den minste likhet med særhetene vi nettopp hadde gjennomgått.
Uansett en artig avslutning på vår siste dag i Marokko (for denne gang, i det minste). Neste dag fikk vi et gjensyn med det jeg har utnevnt til den mest kreative og gøye flyplassen jeg har sett.
I stua vår er den nye fargen grønn! Vi er nesten ferdige med oppussingen nå, men mangler noen småting før jeg tar “etterbildene,” og legger ut et skikkelig innlegg om hva vi har gjort. I mellomtiden nyter jeg gleden av å ha et fungerende kjøkken, og en romslig stue igjen! Selv om det er en del rot mange steder, blir det bedre og bedre!
Og bedre og bedre blir det ikke bare inne i huset, men også ute! Hagen våkner til liv, og jeg har hatt en fantastisk helg med mange gode opplevelser! Dog veldig travelt, så bloggingen blir litt på etterskudd hele tiden… Uansett stakk jeg innom en tur nå for å dele oppskriften på denne knæsje smoothien 🙂
Le Jardin Majorelle blir omtalt som den fineste hagen i Marrakech, og muligens også i hele Marokko. Hagen er planlagt av kunstneren Jacques Majorelle. Det er også der de spredte asken til designeren Yves Saint Laurent. For oss var det en kjærkommen oase av ro og fred etter en travel formiddag på Medinaen. En hage full av tropiske vekster og en herlig stillhet, på tross av at det egentlig var ganske mange turister der.
Medinaen er gamlebyen/markedsplassen i Marrakech, Marokko. Jeg har skrevet to innlegg om stedet før (førsteinntrykket og forbedringen). Her er bilder fra dagen før vi skulle reise hjem. Da måtte vi få gjort alt det beste mer, og de tingene som vi enda ikke følte vi hadde fått gjort.
Blandt de tingene vi enda ikke hadde fått gjort, var å kjøpe en av de typiske, marokkanske lampene. Jeg lot være, siden jeg visste at kofferten var på grensen til for tung. Men Andrea prutet seg ned til 250kr for en nydelig liten lampe.
Litt senere snublet vi over noen av dem som laget lampene. Det var facinerende å se dem bøye metallet, og så ut de tusenvis av små hullene som skaper de utrolig vakre lampene.
Etter mye gåing, tok vi oss et glass juice på en takterrasse. Siden det var tomt for både papaya og mango, valgte jeg en sitronjuice (tomat eller avocado hørtes litt for eksotisk ut, og appelsin kunne vi få alle steder), Det var veldig godt, så de hadde nok tilsatt en god del sukker.
Så forvillet vi oss inn på et grønnsaksmarked. Igjen og igjen. Jeg tror faktisk vi gikk tre store runder mellom grønnsaksmarkedet, beltegata, skogata, og matområdet før vi endelig fant veien ut igjen.
Dette skiltet peker mot der vi skal; Det store torget Jemaa el Fna. Men problemet var at når vi hadde fulgt 5-6 av disse skiltene, fant vi plutselig et som pekte i motsatt retning. Der kommer problemet når “alle veier som fører til Rom.” Jeg har nok aldri før gått så mye i sirkel. Selv etter at vi fant fram mobilkart og GPS gikk vi en ekstra runde, og var på nippet til å be om hjelp til å finne veien (selv om vi visste at vi da måtte betale).
Bilen var for stor, og krasjet i taket. Men de tar ikke sånt så seriøst i Marokko. Han bare prøvde igjen, og vips så var han igjennom. Vi begynte etterhvert å telle bulkene i taxiene. Vi fant ikke en eneste uten bulk…
På enda en takterrasse fikk vi oss litt mat i kroppen da vi endelig fant veien tilbake til Jemaa El Fna. Det var deilig å komme opp i høyden, ett hakk over kaoset som regjerte, og bare slappe av. I nesten 30 grader og sol kjente jeg hodeverken komme krypende, og vi var veldig slitne, men fornøyde. Nå var det bare et must igjen her på markedet: Å ta bilde med slangene!
Da vi spurte om pris sa mannen at vi kunne betale det vi ville. Jeg hørte varselbjellene svakt i bakhodet, men vi hoppet i det. Da bildene var tatt, ville han først ha 400kr for dem. Vi prutet hardt, og tilbydde oss å slette bildene, og tilslutt ble han fornøyd med 12 kroner.
De stakkars apene i lenker ville vi ikke gi penger til. De ble virkelig ikke behandlet bra, så det var trist å se på. Nå er det bare noen få innlegg igjen å skrive om Marokko-turen. Gled deg til å lese om verdens vakreste hage, en altfor naken opplevelse, og andre gullkorn.
Jeg er egentlig ganske dårlig på muffins, men da jeg laget disse og fikk dem til – ble det en ny favoritt! Dette er mektige saker: mørk sjokolade, og et tykt lag med deilig smørkrem på toppen. Vanvittig gode, og forholdsvis enkle å få fine 🙂
“I hope to push you. Disturb you. Stretch you. If you don’t already see it in your ministry, perhaps it is closer than you think, bubbling just beneath the surface.”
Boktittel: It – How churches can get it and keep it.
Forfatter: Craig Groeschel
Innhold: “It” er det som skiller kjedelige kristne fra spennende kristne. Det skiller falske kristne fra ekte kristne. Det skiller egoistiske kristne fra dem som virkelig lever for andre. Det er en gave fra Gud. Det kan bli gitt deg, og det kan mistes. Denne boka hjelper deg til å se om du har det, hvordan du kan få det, og hvordan du kan beholde det.
Minmening: En av de beste bøkene jeg har lest på lenge! Burde leses av alle kristne, og spesielt av pastorer og ledere i menigheter. Full av gode påminnelser, selvransakende ord, og heftige utfordringer.
Terningkast: 6. Gav meg mye! Jeg lånte denne, men har bestilt den selv, og vil lese den igjen om en stund…
En av dagene i Marokko, tilbrakte vi i Ourika dalen – en liten landsby som ligger en times kjøretur utenfor Marrakech. Der var det vår, og mye mer frodig enn rundt hotellet, der mesteparten av vegetasjonen var palmer. (Fint det, da). Irr-grønne hengetrær. og et og annet mandeltre i full blomst, i en salig blanding med kameler, kaktuser og berbere.
Første stopp var på et sted hvor de produserte Argan-olje. Jeg kjøpte en liten flaske til omtrent 100kr.
Vi stoppet flere steder, og fikk se litt av lokalmiljøet og kulturen. Det var tydelig at turisme var en stor del, samtidig som de levde i veldig enkle kår med tradisjonsrike vaner ute på landsbygda. Det var flere som poengterte at de var berbere, ikke arabere (som de fleste i byen).
Vasken utenfor “toalettet.”
Det begynte å bli ganske kaldt (eneste dagen under 20 grader måtte selvsagt synke helt ned til 10, og i tillegg var det iskald vind), så vi droppet den 20-minutter-lange gåturen som visstnok gikk til en foss. Vi angret litt etterpå (men hadde misforstått sjåføren – som bare snakket fransk) Spesielt da vi fikk høre at det skulle være apekatter der oppe!
På veien hjem tok vi en ekstra-stopp for å ta noen bilder av disse vakre krukkene. Der fant vi også Aladdins hule med massevis av glitrende greier.
Det var artig å se litt av landsbygda, men hvis vi skulle gjort det igjen, ville vi ha valgt et annet “firma,” der vi var sikre på å få en engelsk guide (selv om det var dyrere). Vi trodde vi skulle få en som snakket engelsk, og det var faktisk derfor vi valgte å bestille der fremfor på hotellet. Men sjåføren ble “byttet ut” i siste liten…
Det er ikke barebare å gjøre seg forstått (og unngå å bli lurt)…
Her kommer et bildespesial-innlegg. Det kommer flere historier senere, men her kan du bare slappe av og nyte bildene fra Marokko-turen som ikke har fått sitt eget innlegg.
