ingrids mirakler!

Å kjenne at Gud er i nærheten er noe helt spesielt. Egentlig tror jeg at vi alltid er i Guds nærhet. Det vil si: Han er alltid nær oss. Men det er ikke alltid vi kjenner og føler det. Hvis vi alltid kjente hans nærvær i full kraft, tror jeg vi hadde tatt oss litt vann over hodet, og det kunne bli vanskelig å fungere normalt, for Guds nærvær er Sterkt. Dette kan sammenlignes med mennesker rundt oss. En person som sitter tre seter bak deg på bussen er nær, men du tar ikke mye notis av ham. En annen person på bussen kan for eksempel være gutten du er forelska i. Da er du veldig oppmerksom på at han sitter bak deg når du snakker med mamma i telefonen. Slik er det også forskjell i følelsen av Guds nærvær, selv om han alltid er nær.

Kanskje synes noen dette er litt merkelig: Finnes i det hele tatt Gud? Men jeg tror at Han finnes, at Han er interessert i Deg, og at Han er God tvers igjennom.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når det er sagt, vil jeg komme inn på det jeg egentlig er interessert i i dette innlegget. Hvordan føles det å være i Hans nærvær? Min erfaring er at mange mennesker føler dette veldig forskjellig. Noen blir skikkelig varme i hele seg. Noen kjenner så sterkt at han er der, at de faller i bakken. Noen ser på skaperverket og blir kjent med Gud gjenom det nydelige han har skapt. Noen kjenner kanskje en kribling i magen eller en trygghet i hjertet. Det finnes sikkert tusenvis av reaksjoner på at Jesus kommer nær mennesker. Jeg er faktisk utrolig interessert i hvordan dere kan kjenne at Gud er nær. Har dere noen spesielle opplevelser som vitner om at Han var der, eller er det en spesiell følelse som dukker opp når du søker Ham?

For meg så er dette litt ulikt etter hvilket humør jeg er i. Et kjennetegn er at jeg nesten alltid blir skikkelig glad etter at jeg har tilbrakt tid sammen med Gud. Spesielt etter at jeg har gjort det sammen med andre. Når jeg kommer hjem fra et ungdomsmøte eller en lovsangskveld er jeg nesten alltid gira, og sliter nesten med å sove noen ganger. Men dette sier egentlig bare hvordan jeg blir etterpå.

Noen ganger kan det også være hjertebank som viser meg at Gud snakker til meg. Det er når han utfordrer meg til noe jeg ikke egentlig har lyst til. For eksempel å si noe på en scene når jeg ikke er forberedt på det. Jeg hører tankene mine så godt som om de roper til meg: “Si det!” Samtidig som hjertet mitt slår takten i halsen, og hendene nesten skjelver. Det er ganske rart, og litt ubehagelig, men det er ikke en vond følelse. Litt sånn som når jeg fjerner en skorpe fra et sår: Det er litt vondt i øyeblikket, men jeg vet at det må til, og jeg vil få det unnagjort. Jeg vet på en måte at det er Gud som snakker til meg fordi jeg aldri ville fått den tanken selv, og i hvert fall ikke så sterkt og overtalende når jeg egentlig ikke hadde lyst i det hele tatt.

Når jeg kjenner at Gud er der, så er det en mektig følelse. En følelse som beskriver noe stort som skjer. Det er som en kribling inni meg. En slags trang etter å se mer av ham, og på en eller annen merkelig måte er jeg underlig og befriende lite fokusert på meg selv. Kroppen min kan reagere litt forskjellig. Noen ganger føler jeg meg supersterk, strekker opp hendene og priser ham. Andre ganger føler jeg meg ufattelig svak, og synker sammen i en stol med foldede hender. Da er det deilig å føle at Han løfter meg opp, mye høyere enn jeg kan klare i meg selv.

Så det var litt om mitt forhold til Gud. Hvordan er denne følelsen for deg?

Eller kjenner du kanskje ikke at Gud er nær?

I bibelen står det mye om å bli fristet. Det står at vi mennesker blir fristet, og at vi må stå imot fristelsen.

Fristelser kan være mange forskjellige ting. Kanskje så enkelt og vanlig som å bli fristet til å spise noe som ikke er bra for deg. Men i bibelen tror jeg ofte det er snakk om andre ting også. Å bli fristet til å synde. Noen ganger kan vi være fristet til å fortelle en liten løgn for å dekke over noe. Andre ganger er vi fristet til å røpe en hemmelighet om noen fordi “han kommer jo aldri til å si det videre uansett.” Kanskje en blir fristet til å beholde litt av noen penger, selv om de strengt talt ikke er dine. Det er så lett å bli fristet til å gjøre noe man ikke bør, fordi alt mulig. Vi har alltid en unnskyldning eller mange for det vi gjør. Men er det nok?

Dette er noe som gjelder alle. Hvis du tenker at “jeg blir aldri fristet,” så må du ta deg litt mer tid til å tenke, og så må du lese bibelen litt nøyere. Dette gjelder Deg! Så hva skal vi så gjøre? Når vi vet at vi blir fristet hele tiden, og ikke har lyst til å gi etter?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det greieste er å løse det hele før det kommer. Be på forhånd om at du ikke skal bli fristet. Det gjør at du selv blir mer oppmerksom på hva som eventuelt kan bli en fristelse også.

Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»Matt.26.41.

Noen ganger er dette for sent, og da tenker jeg at det første skrittet er å finne ut hva du blir fristet for. Hva er det som frister deg oftest? Frister det mest å sitte hjemme alene i stedet for å bli med ut med den litt overivrige venninna som maser? Frister det å la være å ta oppvasken siden mannen aldri gidder? Frister det å gi blaffen i noen rundt deg, så du kan dyrke dine egne interesser i stedet?

Når du først vet hva som frister deg, er det mye lettere å overvinne. Det betyr ikke at det er lett, men det er lettere å vinne over en fiende du ser, enn en som bare smyger rundt i skyggene. Den ene tingen du kan gjøre er å fjerne fristelsen. Hvis det var alkoholen som fristet deg, burde du få det ut av skapet ditt. Kanskje må du til og med få noen nye venner som ikke drikker hele tiden. Andre ganger må en bare stå opp og slåss mot fristelsen.

” Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut.”1.kor.10.13.

Det betyr at vi må holde motet oppe, og ikke gi oss. Hva om du ikke klarer det, og gir etter? Kjemp videre! Reis deg opp igjen, og ikke godta at du skal falle flere ganger. Ikke en gang når du har gitt etter hundre ganger. Da må du fortsatt reise deg igjen, for du har ikke tapt før du blir liggende nede. Når du godtar at du kan gi etter for fristelsen. Ett lett forståelig eksempel er å bli fristet av god mat. Om du så spiser kokosboller hver eneste dag, og angrer bittert, så har du ikke tapt før du sier: “Jeg får bare fortsette å spise, for jeg klarer ikke å stå imot. Jeg er nok dømt til å bli tykk.” Først da har du tapt kampen: når du blir liggende og godtar synden i livet ditt.

Klart at det er lett å bli motløs om en holder på med denne pågående kampen. Jeg vet akkurat hvordan det føles. Hvor lenge klarer man å kjempe før man godtar fallene? Jeg vet ikke svaret, men fortsett å kjempe! Be! Gud kan gjøre en ende på ting, og selv om han ikke stopper det med en gang, kan du stole på at han ordner alt til det beste til slutt. Han har kontrollen. Bare be, håp, og ikke gi opp.

Jeg anbefaler forresten innlegget “hvorfor fungerer ikke bønnene mine” hvis dette interesserer deg.