Å kjenne at Gud er i nærheten er noe helt spesielt. Egentlig tror jeg at vi alltid er i Guds nærhet. Det vil si: Han er alltid nær oss. Men det er ikke alltid vi kjenner og føler det. Hvis vi alltid kjente hans nærvær i full kraft, tror jeg vi hadde tatt oss litt vann over hodet, og det kunne bli vanskelig å fungere normalt, for Guds nærvær er Sterkt. Dette kan sammenlignes med mennesker rundt oss. En person som sitter tre seter bak deg på bussen er nær, men du tar ikke mye notis av ham. En annen person på bussen kan for eksempel være gutten du er forelska i. Da er du veldig oppmerksom på at han sitter bak deg når du snakker med mamma i telefonen. Slik er det også forskjell i følelsen av Guds nærvær, selv om han alltid er nær.
Kanskje synes noen dette er litt merkelig: Finnes i det hele tatt Gud? Men jeg tror at Han finnes, at Han er interessert i Deg, og at Han er God tvers igjennom.
Når det er sagt, vil jeg komme inn på det jeg egentlig er interessert i i dette innlegget. Hvordan føles det å være i Hans nærvær? Min erfaring er at mange mennesker føler dette veldig forskjellig. Noen blir skikkelig varme i hele seg. Noen kjenner så sterkt at han er der, at de faller i bakken. Noen ser på skaperverket og blir kjent med Gud gjenom det nydelige han har skapt. Noen kjenner kanskje en kribling i magen eller en trygghet i hjertet. Det finnes sikkert tusenvis av reaksjoner på at Jesus kommer nær mennesker. Jeg er faktisk utrolig interessert i hvordan dere kan kjenne at Gud er nær. Har dere noen spesielle opplevelser som vitner om at Han var der, eller er det en spesiell følelse som dukker opp når du søker Ham?
For meg så er dette litt ulikt etter hvilket humør jeg er i. Et kjennetegn er at jeg nesten alltid blir skikkelig glad etter at jeg har tilbrakt tid sammen med Gud. Spesielt etter at jeg har gjort det sammen med andre. Når jeg kommer hjem fra et ungdomsmøte eller en lovsangskveld er jeg nesten alltid gira, og sliter nesten med å sove noen ganger. Men dette sier egentlig bare hvordan jeg blir etterpå.
Noen ganger kan det også være hjertebank som viser meg at Gud snakker til meg. Det er når han utfordrer meg til noe jeg ikke egentlig har lyst til. For eksempel å si noe på en scene når jeg ikke er forberedt på det. Jeg hører tankene mine så godt som om de roper til meg: “Si det!” Samtidig som hjertet mitt slår takten i halsen, og hendene nesten skjelver. Det er ganske rart, og litt ubehagelig, men det er ikke en vond følelse. Litt sånn som når jeg fjerner en skorpe fra et sår: Det er litt vondt i øyeblikket, men jeg vet at det må til, og jeg vil få det unnagjort. Jeg vet på en måte at det er Gud som snakker til meg fordi jeg aldri ville fått den tanken selv, og i hvert fall ikke så sterkt og overtalende når jeg egentlig ikke hadde lyst i det hele tatt.
Når jeg kjenner at Gud er der, så er det en mektig følelse. En følelse som beskriver noe stort som skjer. Det er som en kribling inni meg. En slags trang etter å se mer av ham, og på en eller annen merkelig måte er jeg underlig og befriende lite fokusert på meg selv. Kroppen min kan reagere litt forskjellig. Noen ganger føler jeg meg supersterk, strekker opp hendene og priser ham. Andre ganger føler jeg meg ufattelig svak, og synker sammen i en stol med foldede hender. Da er det deilig å føle at Han løfter meg opp, mye høyere enn jeg kan klare i meg selv.
Så det var litt om mitt forhold til Gud. Hvordan er denne følelsen for deg?
Eller kjenner du kanskje ikke at Gud er nær?
Syns det er så deilig å kjenne Guds nærhet! <3 Noen ganger kjenner jeg det over hele kroppen, men når jeg av og til har "glemt" Ham, så må jeg søke først, føler jeg. Noen ganger føler jeg at jeg er alene med Gud, at alle de andre ikke er der liksom. Jeg var en gang på møte, og jeg ba til Herren. Jeg merket ikke engang at kjæresten min kom tilbake! Jeg merket når han startet å synge.
Min forhold til Gud er sterkt, at jeg gråter. Ingen tvil om at jeg elsker Gud av HELE mitt hjerte, HELE min sjel og av ALL min forstand! <3