Det er en fantastisk følelse å se når et menneske vokser. Kanskje de får til noe de aldri har fått til før, eller kanskje de innser at det enda er masse å lære.
Det er noe av det fineste med å være lærer.
Når Henrik endelig forstår hvordan han skal gange med to-sifrede tall. Når jeg tvinger Liam til å ha presentasjonen han gruer seg så til, og det går kjempebra. Man kan formelig se selvtilliten strekke seg tjue hakk! Når Lena stiller et spørsmål om molekyler som er så smart at jeg må tenke meg om tre ganger før jeg svarer. Når Katerina, som har så dårlig selvtillit på skolearbeid og karakterer, presterer til en femmer. Når Siri, som alltid pleier å tøyse bort tiden i timene, plutselig gjør det mest nøyaktige arbeidet i hele klassen. Jeg blir så glad, at jeg kjenner smilet komme bare av å tenke på det!
Og det gjelder ikke bare i skolen heller. Jeg elsker å se vennene mine ta nye skritt. En god mulighet blir nok misjonsturen jeg skal på i Juli. På teamtur pleier man alltid å vokse. Kanskje jeg til og med kan vokse litt, jeg også?
Er du også en som gleder deg når andre vokser som mennesker?
På palmesøndag red Jesus inn i Jerusalem til stormende jubel! Menneskene hadde hørt om Ham, og de ville gjøre han til konge. Fredagen etterpå (langfredag) blir Jesus av de samme menneskene dømt til korsfestelse. Hvorfor? Hva endret seg? Jeg tror at de trodde de visste hvem Jesus da han red inn i Jerusalem. De hadde en plan om at han skulle storme tronen med makt og hærer, og vinne freden tilbake for folket. Men Jesus var verken opptatt av hærer eller makt. Han tuslet rundt og fikset “småting” som folk sine liv, mens folket ventet seg en stor leder som skulle styrte romerne.
En stor skuffelse bredte seg, og slik har også noen det med Jesus i dag. De tar imot Ham med åpne armer; “En REDNINGSMANN! Jatakk.” Og så blir de etterhvert skuffet over at Jesus ikke var slik de trodde. Han tar ikke bort fiendene dine, men ber deg være god mot dem. Han er ikke bare en som tilga deg, men han ber deg tilgi andre. Han er ikke bare snill (selv om han er Godheten selv), men han er også rettferdig.
Mange mennesker tror at de kan tro på den Jesus de ser for seg, eller tenker seg selv. Men hva slags Gud hadde han vært dersom du “laget Ham” med din fantasi? Dersom du kunne “velge hva du vil tro på.” I stedet for å tenke oss ti hvordan Jesus er, burde vi studere, og søke Ham for å bli kjent med Ham. Ikke dikte vår egen “lommejesus” som vi tar frem når vi trenger Ham. Det blir ikke godt nok for meg. Jeg vil tro på den sanne Gud. Han som elsker sitt folk med en evig kjærlighet. Han som svarer på mine bønner – når Han selv ser på det som best. Han som vil at alle mennesker skal bli frelst. Han som sier at Han er livets brød, og verdens lys. HAM vil jeg tro på.
Bildet er fra påskespillet i menigheten som blir gjennomført hver påske. Jeg var der forrige fredag med en gjeng elever. Vi fikk delta både på jesu siste måltid, korsfestelsen og oppstandelsen. Tankevekkende 🙂
Jeg og Thomas har valgt oss noen gode vaner som vi har klart å følge. Ikke alle vi skulle ønske, men noen. Så jeg tenkte at jeg kunne skrive litt om dem, for å inspirere andre til å få gode vaner, og for å få høre litt om hvilke gode vaner DERE har hjemme 🙂 Og kanskje kommer det et innlegg med dårlige vaner også, hvis noen er interessert…? Here goes:
* Vi har ikke TV i stua, og ikke TV-kanaler. Gud, så glad jeg er for det! Jeg vet hvor lett det er å bruke timevis foran skjermen hver eneste dag – jeg har vokst opp sånn! Men nå bruker vi minimalt med tid til serier, programmer og film. Det eneste er når vi skal ha en rolig kveld sammen, eller med venner: da kjører vi på en film og noe snacks i TV-stua. Og jeg digger å ha det så avslappet! Sparer drøssevis med tid på det 🙂
* Vi har bibelen i badekaret. Høres kanskje veldig rart ut, men det er en vanntett bibelutgave. Og det som er så bra med å ha bibelen i badekaret, er at man nesten alltid (!) plukker den opp og leser litt i den når man først sitter der. Og vi bader nok mer enn normale folk, i og med at vi ikke har dusj. Og vi elsker å bade i badekar! Poenget er i hvert fall at man får litt påfyll fra Boka gjevnlig – til og med Thomas som virkelig misliker å lese har fått denne gode vanen, og har lest flere kapitler nå i det siste.
* Vi sier alltid takk for maten før vi går fra bordet, selv om det bare er oss to. Til og med om Thomas har laget maten selv, sier han “takk” til meg – for vi er sammen om dette! Det synes jeg er fint 🙂
* Vi ber sammen. Thomas ber for meg når jeg er syk – og for eksempel på torsdag, da jeg gikk hjem fra jobb pga. svimmelhet og kvalme, ble jeg frisk et par timer etter at han ba for meg. Kanskje tilfeldig – kanskje ikke! 🙂 Og jeg ber for ham når han trenger det. Her har vi enda et utviklingspotensiale – jeg skulle egentlig ønske at vi bad sammen hver dag. Men det har blitt mye mer naturlig nå, enn det var da vi først ble sammen.
* Vi sover ikke for lenge. Som et vaskeekte A-menneske er jeg SÅ glad for at jeg har funnet meg en mann som ikke er en syvsover. Jeg pleier å stå opp kl 6 i ukedagene, og kl 8 i helgene. Mannen min drøyer det alltid en time eller to lengre. Men vi sover aldri til midt på dagen – og det er jeg glad for. Både fordi det stjeler mye tid, men også fordi jeg hadde blitt utrolig frustrert dersom vi var forskjellige på dette området.
Jeg ble sittende å ble gjennom deler av blogg-arkivet mitt. Og så fikk jeg lyst til å dele dette innlegget en gang til. Så her kommer et innlegg som handler om min tro:
Hvorfor startet jeg å tro på Gud?
Da jeg var liten, var det å tro på Gud en enkel sak. Jeg hadde jo sett bibelen. Jeg forstod ikke alt som stod i bibelen, men en ting var sikkert; ingen, og jeg gjentar INGEN hadde giddet å skrive en så tjukk bok hvis det ikke var sant! Og så enkelt var det egentlig med den saken.
Nå har grunnen til at jeg tror endret seg flere ganger siden da. En stund trodde jeg på Gud fordi moren min gjorde det. Fordi jeg var oppdratt til det. Så gikk jeg over til å tenke mer for meg selv. Jeg leste bibelen selv for å finne ut om dette var noe jeg virkelig trodde på. Jeg reiste på teamturer med menigheten hvor jeg så mennesker bli helbredet, frelst og forandret. Jeg så Guds Ord fungere. En stund, når folk spurte meg hvorfor jeg tror, så svarte jeg at det var fordi det var det mest logiske. For det er faktisk ganske logisk at hele denne logiske verden er skapt av en logisk Gud. Jeg kunne diskutere i timevis med folk på nettet, eller folk i klassen. Uten noe serlig resultater. Senere svarte jeg at jeg trodde fordi jeg selv hadde opplevd Gud. Jeg slapp diskusjonene som ikke førte noe sted, men jeg kom ikke så mye videre heller.
Hvorfor tror jeg?
Nå er egentlig alle disse grunnene viktige for meg (med unntak av den aller første “logiske” tanken i innledningen.) Jeg har lest bibelen, og ser at Jesus gir mening. Jeg har selv opplevd Gud i mitt liv, og følt Hans undre på kroppen. Følelser og logikk arbeider sammen for å støtte troen. Men i bunn og grunn er det et valg. Jeg velger å tro. For noen ganger ser du ikke bønnesvarene. Og noen ganger gir ikke bibelen mening. Og da er det troen som står igjen. Vi har følelser som hinter mot en skaper. Vi har fornuft som kan tolke tegnene. Men når disse to kommer til kort, er det troen som står igjen. Vi kan ikke bevise Gud, vi må tro. Og hvordan kan vi tro på noe vi allerede ser? Da trenger vi ikke tro! Troen er et bevis på det vi ikke kan se. Troen gjør drømmene våre håndgripelige.
Tro
På engelsk finnes det tre ord for det norske ordet tro. Think. Believe. Faith. De betyr forskjellige ting, men blir alle oversatt til det samme ordet på norsk. Det betyr at vi fort kan misforstå litt.
“I Think I’ll rain tomorrow”. Think er en usikker tro. En tro som lett kan forandre seg. Jeg tror det kommer mange i kveld!
“I Believe in miracles.” Believe utrykker en mer omfattende tro. Den sitter dypere. Jeg tror på godheten. Jeg tror, og stoler på at du snakker sant.
I have Faith in you.Faith er på en måte et enda sterkere ord. Et ord som på en måte satser noe. Jeg har tro på at du vinner, og er villig til å satse månedslønna mi på det! Eller; Jeg har en så sterk tro på Gud, at jeg vil gi livet mitt for Ham. I have Faith.
Og slik tro er det vi har som kristne. Ikke bare Thoughts eller Beliefs, men Faith. Vi tror virkelig på Gud. Vi ser Ham like klart for oss som vi ser andre ting i vår virkelighet. Vi er til og med villig til å satse noe på at Han eksisterer.
Poenget mitt med dette innlegget var vel egentlig to buskap.
Til dere kristne: Tenk over hvorfor du tror. Ikke bare slå deg til ro med å tro fordi foreldrene dine gjør det. Det finnes så mye sterkere grunner som holder når tvilen kommer. Men da må du først stille spørsmål, og undersøke litt. Det er ikke ulovlig å spørre hvordan ting henger sammen. Men husk også at tro er et valg. Noen ganger må vi tro uten at vi ser “bevis”. Tro er en bestemmelse.
Til dere som ikke tror: Jeg ville bare vise litt av grunnene til at jeg tror på Gud. Kanskje jeg kan overbevise noen om at de burde undersøke litt mer om hvem Gud er. Eller kanskje det kan føre til mer respekt for andre kristne? Dette er i hvert fall mitt håp 🙂
De siste dagene har jeg vært litt opptatt av å tenke på livet mitt – hva er jeg fornøyd med, hvor vil jeg, og hva gjør jeg for å komme meg dit. I dag skal jeg bruke enda litt mer tid på disse spørsmålene. For det er aldri dumt å være litt obs på prioriteringer og mål. Og det er aldri for sent å endre kurs dersom året – eller livet – har fått en litt feil retning.
Ikke det at du trenger å droppe ut av skolen for å starte i fredskorpset, eller har flyttet til feil by. Men kanskje du skulle bruke litt mer tid på å sende oppmuntringer enn du bruker på å klage på middagen. Kanskje du skulle smile litt mer til de menneskene du møter, og sukke litt lavere over de “slitsomme” lærerne dine.
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i Hans kjærlighet.
Betyr dette at Gud bare elsker oss når vi holder Hans regler? Mange ser på Gud som kontrollerende og sint, og oss som Hans “ulydige” undersåtter. Men Gud ser på oss som elskede sauer som har gått seg vill uten å vite bedre. Og vil du vite hvorfor Han sa det Han sa – at vi må holde hans bud for å bli i Hans kjærlighet? Han sa det for at vi skal kunne elske slik som Han elsker. For at vi skulle bli lykkelige. Han sa det selv:
Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere, og deres glede kan bli fullkommen.
Så å “bli i Hans kjærlighet” betyr ikke at vi må få Ham til å fortsette å elske oss. Det betyr ikke at når vi ikke følger Hans bud, så elsker Han oss ikke. Det gjør Han uavhengig av våre handlinger. Det betyr snarere at vi får den samme kjærligheten til andre som Han har. At vi elsker som Han gjør, og er glade som Han er glad.
Dette høres jo egentlig greit ut, det. Men hva er det nå vi må holde ut for slags vanskelige å grusomme bud for å bli i Hans kjærlighet?
Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.
Det er kanskje ikke så dumme bud å holde allikevel? Elske andre. Tenk om alle hadde gjort det da? Eller om bare en femdel av verdens befolkning hadde gjort det. Det hadde flyttet fjell! Vi og også flytte fjell i vår vennekrets, dersom vi tar Jesu bud på alvor. Bare elske de rundt oss. Jesus sier så:
Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.
Han har utvalgt deg! Ikke til å dø, eller til å lide, eller til å bo i et kloster, men til å bære frukt! Og det er enda et løfte knyttet opp mot dette: vi skal få alt det vi ber om i Hans navn, dersom vi elsker menneskene rundt oss. Det er ikke småting.
Oppsummering:
1. Gud elsker oss.
2. Han vil at vi skal ha kjærlighet i oss, altså elske andre.
3. Dette får vi ved å velge å være gode mot andre.
4. Når vi gjør dette, får vi Guds overnaturlige kjærlighet og glede i oss.
5. Og vi vil bære frukt.
6. Og vi vil få bønnesvar.
Disse bibelversene står i Joh. 15. 9-16. Noen ganger tar jeg meg litt tid til å plukke versene litt i fra hverandre slik som dette. Da forstår jeg det bedre, og husker det bedre. Og bibelen har så ufattelig mange sannheter vi må få tak i 🙂
Hva synes du om dagens vers? Fikk du noe ut av det?
Og har du lest noe annet interessant i bibelen i det siste?
Jeg begynte å tenke litt i dag da jeg leste teksten i headeren min. “En blogg om livet som gift, kristen og lykkelig.” Og så tenkte jeg på dette med lykke. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg er lykkelig, og svaret er at jeg har enormt mye å være takknemlig for. Men enda mer tror jeg at lykke er en innstilling. For det er mange som har mye, men er ulykkelige. Og mange som har få goder, er veldig glade mennesker. Vi har alle noe å være takknemlige for. Den store forskjellen ligger i om vi fokuserer på de gode tingene, eller de vonde.
Når jeg skriver at jeg er lykkelig, betyr ikke det at jeg er glad hele tiden. Jeg har dårlige dager, hvor jeg gråter og føler meg alene. Hvor jeg savner eller sørger. Hvor jeg lengter etter noe bedre. Men jeg lar ikke disse dagene få mer oppmerksomhet enn de trenger. Jeg fokuserer på det gode i livet! På alle små lyspunkter i hverdagen. Nå lurer jeg på hvordan det er med deg. Er du lykkelig? 🙂
*Jeg har giftet meg med en fantastisk mann, og elsker å utforske det nye livet som gift.
* Vi bor i en herlig leilighet med god plass, i nærheten av gode venner.
* Jeg liker å skape ting, og nå som jeg har Kunst og Håndverk på skolen får jeg mange gode muligheter. Koser meg med maling, sying, design, strikking, hekling og mye mer.
* I dag er det sol.
* Vi skal reise til London!
* Jeg har venner og familie som er glad i meg, og bryr seg om meg.
* Kakao, krem, sjokolade, sukker og is, samt stearinlys, myke tepper, og vårlige blomster.
“Jeg gruer meg egentlig litt”, innrømmet den lille jenta. Hun kikket ned på bladene som raslet idet føttene hennes subbet borti dem. Den andre jentas boblejakke lyste opp som en signalrød varsellampe. “Hvorfor det?” spurte den andre jenta.”Vel.. Det er jo leir, og jeg har ikke fått noen venner enda. Tenk om jeg ikke får en eneste venn hele helga.” Den andre jenta så litt trist ut et øyeblikk, men så lyste hun opp; “Ja, men da kan jo vi to være venner! Jeg heter Karen.” Karens jakke duvet vennlig som en ballong i den varme ettermiddagssola idet de to jentene pratet i vei om en fantastisk leir i sammen.
Så enkelt livet virket når man var liten? Jeg husket plutselig dette barndomsminnet. Vi var sikkert omtrent ti år, Karen og jeg, og møttes på leir. Vi forble brevvenner i mange år (brev er noe som ligner litt på personlige meldinger på facebook, som man brukte før i tiden), og møttes flere ganger. Jeg måtte rett og slett smile av mitt eget minne, som har vært glemt i mange år. Kanskje merkelig enkelt. Men det er vel ingen grunn til at livet ikke kan være like enkelt nå…?
Kanskje ikke de ensomme sier ifra. Men det skader ikke å vise omsorg. Strekk ut en hånd, og si: Jeg kan være vennen din. Så tar vi detaljene etterhvert. Det viktigste er at alle har en venn 🙂
Dette var før jeg fikk fotodilla, så jeg fant ikke noe bilde av meg og Karen.. Men Lisa og jeg er også en god illustrasjon. Bilde tatt i Nederland, Den Haag, 2010)
Du? Du som sliter med dårlig selvtillit. Du som ikke har lyst til å leve lengre. Du som synes at hverdagen er et meningsløst ork. Vet du hva jeg har lyst til å si til deg?
Du er vakrere enn du tror, du er flinkere enn du tror. Du er ikke de vonde opplevelsene i fortiden din. Du er elsket, mer enn du kan ane! Du har så mye å komme med, Så mange talenter og gaver som verden kan nyte godt av. Og jeg bryr meg. Virkelig.
Jeg vil gjerne si at alt ordner seg, men hvilken rett har jeg til det? Jeg vil gjerne si at de mørke tidene er over, men det vet jeg jo ikke. Jeg vet bare at det er håp. Det VIL komme et bedre liv. Jeg vet ikke når, men at. Vi mennesker er skapt for evigheten.
Jeg har en nagende smerte for vennene mine som er deprimerte. Og jeg leser blogger, og kjenner et stikk av medfølelse. Jeg har så lyst til å gjøre noe! Hva som helst som kan gi dere et fristed fra angsten, smerten, minnene. Jeg har så lyst å beskytte, ta bort, hjelpe til. men jeg vet ikke hvordan, jeg strekker ikke til. Men jeg bryr meg. Det gjør jeg virkelig. Leser alle blogginnleggene, ser alle de triste bildene på instagram, ber for deg om kveldene, tenker på deg. Det minste jeg kan gjøre er å bry meg – vær så snill, og ikke ta det i fra meg. La meg være glad i deg, og la meg gjerne hjelpe!
Noen som kjenner seg igjen?
Og har du noen tips til hva jeg kan gjøre for å hjelpe…?
Jeg ble sittend på morgenkvisten med strikketøyet å tenke. Og en av tankene som svevde gjennom hodet mitt var Naturlig Utvalg. Jeg tenkte på denne teorien, som kommer fra blandt annet Darwin, og hvordan den ikke stemmer med bibelen. Og når jeg tenker meg om, stemmer den vel egentig ikke så godt med virkeligheten heller?
Naturlig utvalg betyr at “den sterkeste overlever.” Slik underbygger Darwin at svake og skadede individer av en art vil dø, mens sterkere individer vil overleve, og bringe arten videre. Slik vil arten hele tiden utikle seg til det sterkere, og til nye arter med nye egenskaper (etter lang, lang tid, så klart). Men er det virkelig slik at artene blir sterkere og bedre hele tiden? Er det ikke heller slik at menneskeheten har blitt svakere med tiden? Joda, vi har funnet opp en masse nyttig teknologi, men har ikke også allergier skytt i været, bare de siste årene? Kilde. Og hvis vi leser i bibelen, for eksempel på Noahs tid, ser vi også at levealderen endrer seg. Etter vannflommen bestemte Gud at mennesket skulle leve i ca 120 år. Etter dette synker levealderen merkbart, bare se selv i 1.mos.11.10-32. I tiden før vannflommen levde folk enda lenger.
Så poenget mitt er vel at virkeligheten er stikk i strid med vitenskapen. Artene skal jo bli sterkere, men vi blir svakere. Jorda blir svakere. Forurensing ødelegger dyr og planter og hele systemet, slik at det er en voldsom økning i f.eks. jordskjelv og vulkanutbrudd. Et slikt forfall er ikke så enkelt å forklare fra vitenskapelige teorier (slik jeg ser det), men ut i fra bibelen er det helt logisk, og til og med forutsagt. Kilde. Bibelen hevder at forfallet er en følge av syndefallet. Bibelen sier også at jorda er et midlertidig sted som skal forberede oss på en evig himmel. Og dette er ikke en teori som har blitt opparbeidet ettersom bevisene har kommet til. Dette er en teori som har vært nedskrevet, og er forholdsvis uendret gjennom over 3000 år.
Overskriften min var nok delvis for å provosere; jeg tror at vitenskapen og bibelen egentlig ikke er motsetninger, men at vitenskapen sakte men sikkert bekrefter det bibelen antyder. Men vitenskapen er i stadig endring, så jeg legger mer vekt på bibelen, som er det konstante Guds Ord.
Fil.4.8. og Tit.3.9.
Til deg som er kristen:
Ikke bruk for mye tid på sånne diskusjoner som dette. Det er sjelden at noen begynner å tro fordi de tapte en diskusjon. Vær heller fokusert på å skape litt åpenhet, og la den hellige ånd gjøre resten. Men jeg mener samtidig at det ikke skader å vite noe om sånne ting. Bare ikke fall i den grøften at du tror du må vite alt, og kunne forsvare alt som bibelen står for. Noen ganger er det lov å si “det har jeg aldri tenkt på før, men jeg skal se om jeg ikke kan finne svaret på det etterhvert…”
Til deg som ikke er kristen:
Kanskje jeg har provosert deg litt nå, med å trekke vitenskapen såpass i tvil. Men du trekker jo troen min i tvil, så jeg tenker at vi er skuls. Jeg ønsker bare at du kanskje skal åpne deg opp lite granne mer, og bare se for deg at verden kanskje er skapt av Gud. Og kanskje snakke med noen kristne. Og kanskje etterhvert, vil du få del i det fantastiske håpet og den kjærligheten som jeg har del i gjennom Jesus.
Hva baserer du deg på? Tror du mest på Gud, eller tror du mest på vitenskapsmennene?
Er du også av den oppfatning at menneskene (+ naturen og dyr) på mange måter har blitt “svakere” på tross av en enorm teknologisk utvikling?
