“Jeg gruer meg egentlig litt”, innrømmet den lille jenta. Hun kikket ned på bladene som raslet idet føttene hennes subbet borti dem. Den andre jentas boblejakke lyste opp som en signalrød varsellampe. “Hvorfor det?” spurte den andre jenta.”Vel.. Det er jo leir, og jeg har ikke fått noen venner enda. Tenk om jeg ikke får en eneste venn hele helga.” Den andre jenta så litt trist ut et øyeblikk, men så lyste hun opp; “Ja, men da kan jo vi to være venner! Jeg heter Karen.” Karens jakke duvet vennlig som en ballong i den varme ettermiddagssola idet de to jentene pratet i vei om en fantastisk leir i sammen.
Så enkelt livet virket når man var liten? Jeg husket plutselig dette barndomsminnet. Vi var sikkert omtrent ti år, Karen og jeg, og møttes på leir. Vi forble brevvenner i mange år (brev er noe som ligner litt på personlige meldinger på facebook, som man brukte før i tiden), og møttes flere ganger. Jeg måtte rett og slett smile av mitt eget minne, som har vært glemt i mange år. Kanskje merkelig enkelt. Men det er vel ingen grunn til at livet ikke kan være like enkelt nå…?
Kanskje ikke de ensomme sier ifra. Men det skader ikke å vise omsorg. Strekk ut en hånd, og si: Jeg kan være vennen din. Så tar vi detaljene etterhvert. Det viktigste er at alle har en venn 🙂
Så fint <3
En fin historie! Tror verden hadde vært så utrolig mye bedre om alle hadde tenkt på den måten 🙂