Men så stopper jeg meg selv. For jeg vet jo at det er tullete å la andres oppfatning av meg få så mye makt over min tid og (spesielt) mine følelser! Hvorfor skal deres negativitet få meg til å endre meg selv helt? Kanskje er det ikke en gang noe jeg har gjort, men noe med dem. Kanskje gjør min ivrige innsats for å bli likt, bare slik at de misliker meg mer for å være så desperat. I hvert fall prøver jeg å fortelle meg selv at jeg faktisk ikke trenger at alle liker meg. Selv om jeg innerst inne gjerne skulle ønske det…
Jeg tenker på at mannen min liker meg og støtter meg. Jeg tenker på foreldrene mine som liker meg. Jeg tenker på vennene mine som liker meg. Og jeg vet at Gud elsker meg. Og egentlig trenger jeg ikke mer enn det. Jeg må bare minne meg selv på at sånn er det... 
Jeg er jo slik som deg noen ganger og Gud minner meg alltid det samme ordene☺
Så sant!! Og kjenner meg igjen 😂🙌🏼