I det siste har det vært ganske tungt på grunn av et totalt uventet dødsfall i familien. Jeg synes det er litt vanskelig å balansere meg i hvor mye jeg skal skrive om slike ting. Jeg ønsker jo at bloggen skal være et positivt sted der jeg deler gode minner, kreativitet, og tips. Ikke et sted der jeg legger ut om sorg og problemer. Men samtidig vil jeg ikke at bloggen skal vise et “glansbilde” av meg selv – som aldri tar opp skyggesiden av ting.
Nå er begravelsen over, og vi kan prøve å gå tilbake til normalen – selv om det føles helt forferdelig feil. Jeg har tenkt mye i det siste. På hvordan folk sørger forskjellig, og hvor lett det er å komme i alvorlige konflikter når man er såret. Når jeg sørger, har jeg en tendens til å drukne sorgen i andre ting: ikke alkohol og avhengigheter, men i lesing, mobilspill og serier. På denne tida har jeg spilt mye dune på mobilen, the sims på pcen, og snart sett gjennom to serier alene.
“Det var lite som tydet på at denne oppreiste, velutdannede kvinnen ble født inn i ekstrem fattigdom for 29 år siden. Noirine var selv et fadderbarn på et Compassion-prosjekt øst i Uganda. Hun lærte oss at man kan være fattig på mer enn penger, og tilgivelse står sentralt i hennes reise.
Her er historien hennes:
Jeg heter Noirine, og jeg er en kvinne på 29 år fra Uganda. Jeg vokste opp med en mor, en stefar og 7 søsken.
Livet var vanskelig. Mamma er barneskolelærer, og hun tjente for lite til å dekke våre primære behov. I byen Mbale hvor jeg kommer fra, var det veldig dyrt. Vi spiste det samme året rundt; maisgrøt, hirsesuppe og bønner. Råvarene kom fra en liten hageflekk mamma fikk låne av skolen, hvor hun dyrket plantene selv. Vi likte ikke denne maten, men mamma sa at det var det eneste vi hadde råd til. Jeg husker en episode fra den tiden vi bodde i garasjen til en rik mann. Jeg ønsket meg alltid vennene mine sine liv, fordi de hadde penger og kunne nyte livet. Vi beundret dem for maten de fikk spise, og pleide derfor å stjele hotell-restemat fra hunden til utleieren vår.”
For en fantastisk historie! Teksten ovenfor er kopiert fra hjemmesiden til Compassion. Det er en organisasjon som gjennom faddere støtter nesten 2 millioner barn som er av de fattigste i verden! Jeg og Thomas har støttet compassion i mange år, og har to fadderbarn der; David i Rwanda, og Mithu på Sri Lanka. Det anbefales på det sterkeste!
For tida kjenner jeg at det er mye som suger energien ut av meg. Mange dager finner jeg meg selv henslengt foran skjermen med alfor mye usunn snacks i magen og null interesse for å gjøre noe mer resten av kvelden. Hodeverken kommer krypende, og jeg vet ikke lenger om jeg “slapper av” fordi jeg har hodeverk, eller om jeg får hodeverk av måten jeg slapper av på…
I forigårs var jeg på bønnemøte, og jeg fikk en liten åpenbaring. Det er jo noe jeg har visst hele tiden. Men det er ikke nok å bare vite det i teorien: Hva jeg bruker tiden på har innvirkning! Selv når jeg er sliten, så har valgene mine konsekvenser. Jeg har mye brukt unnskyldningen at jeg skal slappe av før jeg blir sittende med 5 eposider Gilmore Girls. Men sannheten er at det tapper meg for energi!
På samme tid har bibellesingen og tiden med Gud blitt redusert fra å være en halvtimes studie og jevnlige samtaler til å bli en kjapp gjennomlesning av “dagens andakt”på bibelappen. Da er det kanskje ikke så rart at jeg blir mindre “brennende;” Bibelen er jo som mat for oss! (Joh.6.35) Så nå skal jeg begynne å spise igjen. Ikke bare “kaste i meg.” Men ta meg tid til å nyte Guds Ord!
Ordet som svirret rundt i hodet på meg under bønnemøtet var dette:
“Don’t burn out; keep yourselves fueled and aflame.
Be alert servants of the Master, cheerfully expectant.
Don’t quit in hard times; pray all the harder.
Help needy Christians; be inventive in hospitality.”
Dette verset kommer til meg igjen og igjen! Det er Rom. 12.11 i The Message oversettelsen. Og jeg føler at det er Guds Ord direkte til meg i denne sesongen i livet mitt. Kanskje til og med hele livet mitt! Ord til oppmuntring, til mening, til inspirasjon! Ikke sånn inspirasjon du finner på pinterest som får deg til å tenke “skulle ønske det var meg”. Men sånn inspirasjon som får deg til å kjøpe masse påskeegg til flyktningene i bygda. Som får deg til å spre glede og kjærlighet til alle rundt deg! Som får det til å være “oppfinnsom i gjestfrihet!” Slik inspirasjon vil jeg ha 🙂
jeg merker et økende problem. Både hos meg selv, venner, og samfunnet generelt. Alle er så travle at man blir beskyldt for å overanstrenge noen om man spør dem om en tjeneste. Og ingen har tid til å forplikte seg til noenting som helst. Og alle stresser. I varierende grad, så klart.
Og jeg har ikke funnet noen enkel 100% løsning. Men jeg har grublet litt.Selvregulering er evnen til å regulere sine egne reaksjoner og impulser. For eksempel svare fint når noen er frekke mot deg, eller å legge bort mobilen, selv om den plinger fristen de. Selvregulering blir lettere ved øvelse, men det er også slik at evnen til selvregulering blir lavere utover dagen, dersom man må ta mange slike valg.
Det får meg til å tenke litt på alle valgene man tar i løpet av en dag. En jungel av “hva skal jeg ha på skiva?” og “hvem skal jeg gå tur sammen med?” og “skal jeg se på netflix, eller heller skrive ferdig oppgaven min?” Og alle disse valgene vi må ta stilling til, sliter oss ut. Og jeg har grublet litt på det med stress. For jeg tror ikke at stresset kommer mest av at man gjør mye. Men enda mer av at man bruker opp energien på å stresse over disse valgene: Jeg burde heller ha skrevet oppgave. Jeg burde ikke ha spist den sjokoladen. Jeg burde ha forberedt meg bedre. Ryddet mer. Lest mer. Skal, skal ikke?
Og jeg tenker at en del av løsningen er så enkel som å planlegge. For hvis du vet at du skal gjøre en ting (si: for eksempel å skrive en oppgave, lese i bibelen, eller besøke bestemor) – hvis du virkelig har bestemt deg lenge i forveien – så tar det ikke (psykiske) krefter! Da slipper du den interne “krangelen” om hva tiden skal brukes på. Du slipper alle “for og imot” overveiingene som sliter deg ut. Så jeg vil slå at slag for gode vaner!
For når jeg har en vane om å lese i bibelen hver morgen, så er det ikke noe stress – det er bare en del av programmet. Og når jeg vet at jeg skal til bestemor på torsdag, så gir ikke det meg dårlig samvittighet resten av uka. Og det fjerner så utrolig mye av stresset!
Så nå skal jeg og Thomas sette oss ned en dag og planlegge middagene fremover i en måned (nei, jeg tuller ikke!). Jeg pleier også å legge inn både avtaler – men også forberedelsestid i kalenderen på mobilen (når det trengs). Har du noen planer som bør legges, kanskje?
Spør de du er mest glad i: Hva kan jeg gjøre for deg?
Vi glemmer så ofte å være på tilbudssiden. Men tenk på hvor deilig det er når noen gjør deg en tjeneste, og gi noen andre en sjans til å få den følelsen!
Spør dine besteforeldre: Hvordan vokste du opp?
De eldre har utrolig mange artige historier å fortelle! Hadde de kjæledyr? Hadde de tv? Kanskje husker de krigen? Hva elsket de å gjøre? Hadde de noe fritid? Og hvordan var skolen?
Spør deg selv: Hva vil jeg bruke morgendagen på?
Spesielt nå i ferien, er det mange dager som “forsvinner til ingenting.” En liten dose planlegging kan gjøre sommeren mer minnerik og spennende! Vil du reise til en klatrepark, eller gå på piknik, eller kanskje plukke bær?
Spør kjæresten: Hva skulle du ønske at jeg gjorde oftere?
Igjen: man kan bli litt lukket i sin egen boble i blant. Så spør. Kanskje svaret vil overraske deg. Og kjæresten vil garantert sette pris på spørsmålet! Spesielt dersom du følger opp 🙂
Spør foreldrene dine: Hvordan traff dere hverandre?
Da får du høre de utroligste historier! Det er inspirerende, morsomt, og søtt å høre folks kjærlighetshistorier! Men ofte glemmer vi at våre foreldre også har èn. Mine foreldre er skilt, men hvis ikke gjør du dem kanskje en tjeneste med å livne opp gamle minner.
Spør de på butikken: Hva selger du aller mest av?
Kanskje du får et morsomt svar. Kanskje du får pratet litt med en butikkansatt som ellers hadde en litt kjedelig dag. Kanskje du får en venn for livet. Hvem vet? Ikke noe i veien med å prate litt med noen du ikke kjenner så godt!
Spør vennene dine: Hva er det du drømmer om?
Vi kjenner jo vennene våre. Godt. Men allikevel kommer man ofte inn i et kjedelig samtalemønster. Prøv å komme inn på nye emner, og se hvordan de får stjerner i øynene når de begynner å drømme høyt 🙂 For å gjøre det enda mer interessant kan du slenge på et “dersom du ikke trengte å tenke på penger eller noen begrensninger.”
Spør tante og onkel: Hva har livet lært deg?
Livsvisdom er ikke noe å kimse av. Og onkler og tanter er en type mennesker du kjenner, men samtidig ikke har såå mye med å gjøre. De er også ofte i en passende alder til å ha ervervet seg noe livskunnskap som bør deles.
Spør et barn: Hva tror du skjer når noen dør?
Du kan få mange artige, tøysete, eller seriøse svar. Kanskje får det deg til å tenke litt selv også. Barn har ofte den effekten!
Jeg er kristen. Ikke på den måten at jeg er barnedøpt og synes det er en fin tradisjon. Men på den måten at jeg faktisk tror at Jesus levde, og at han enda lever. Jeg går i kirka hver uke. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. Fordi kirka er det stedet jeg får påfyll og inspirasjon, og treffer mange av vennene mine. Jeg leser i bibelen hver dag, ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. Fordi jeg ser at det former meg til et bedre menneske. Og jeg lærer stadig noe nytt om hvem Gud er. Om Hans godhet.
Jeg tror ikke det å være kristen gjør meg bedre enn andre. Jeg tror heller ikke det gjør meg mer dømmende. Tvert imot! Gud lærer meg gjennom bibelen at ingen mennesker er perfekte, men at alle er verdifulle i Hans øyne. At alle har sin historie og bakgrunn som preger dem, og påvirker dem. Men at alle blir gitt en mulighet til å komme til Ham. At alle fortjener nåde og godhet. Muslimer. Kristne. Tiggere (til og med rumenere!). Frekke folk. Dømmende folk. Vi kan alle sammen ha godt av en ekstra sjanse!
Å være kristen gjør at jeg har et ekstra håp når livet er håpløst. Det gjør at jeg har en ekstra motivasjon til å gjøre det rette – selv når ingen hadde “sett” det gale jeg gjorde. Å være kristen gjør meg på ingen måte perfekt. Men det gir meg SÅ mye. Gud gir meg en mening med livet som er verdt å dø for. Men enda større: det er verdt å leve for! Gud gir meg en mulighet til å strekke meg mot det jeg var skapt til å være. En mulighet til å nå opp til Ham.
Dette ble et litt sånn “altmulig”-innlegg. Men jeg merker bare at det er så mange ulike versjoner av hva en kristen er. Så jeg ville oppklare litt i hvordan jeg ser på meg selv om en kristen – og som en etterfølger av Jesus!
PS: ble inspirert til dette innlegget av minrefleksjon.
Da jeg skulle starte på dette innlegget, holdt jeg nesten på å skrive “En slitsom uke.” Fordi jeg blogger klokka sju om morgenen, og føler meg sliten. Og fordi jeg husker godt at jeg har følt meg sliten hver morgen denne uka, og gjerne på slutten av arbeidsdagen også.
Men så begynte jeg å tenke litt lenger. Er det virkelig det jeg vil ha som overskrift på uka mi? Den er ikke en gang ferdig! Og egentlig har det vært mange kjekke ting også – og stunder der jeg ikke har vært sliten. Jeg kunne like godt kalle innlegget “en innholdsrik uke,” eller “en flott uke.” eller “Det nærmer seg ferie.”
Så jeg bestemte meg for å skrive om noe helt annet. Om å lage overskrifter. Og da snakker jeg ikke bare om sånne du publiserer på bloggen. Jeg snakker om hva du forteller vennene dine om livet ditt. Jeg snakker om hva du forteller deg selv om dagen din, og prestasjonen din, rotehuset ditt, om hverdagen din. Om deg selv. Skriver du som overskrift “kjedelig.” eller “begrenset” eller “lei.” Kanskje du bruker ord som “selvskader.” “syk” eller “deprimert”. Men ønsker du virkelig at dette skal være det som definerer deg?
Jeg mener ikke at det ikke er sant. Jeg føler meg virkelig sliten (spesielt på morgenen!). Men det betyr ikke at det er hele historien. Det finnes noe mer ved deg enn spiseforstyrrelsen din. Det finnes noe mer med ditt arbeidsliv enn å være “lærlingen.” Skriv en ny overskrift i dag. Bytt ut de negative tankene du tenker om deg selv og andre med noe positivt.
Jeg er velsignet. Uka mi er travel, men god. Jobben min er meningsfylt. Huset mitt blir bedre og bedre. Vennene mine er nok bare travle. Jeg er god nok.
Jeg var i London i høstferien i fjor. Jeg skal til London i August. Og i natt ble over 50 mennesker skadet av terrorister. Det er skremmende at dette kunne ha vært meg selv. Det er skremmende, men jeg vil ikke la det styre meg. Jeg har ikke tenkt til å avlyse Londonturen. Jeg har ikke tenkt til å begynne å hate muslimer. Jeg har ikke tenkt til å la frykten få overtaket!
Man kan ta sine forhåndsregler, men sannheten er at det er like utrygt å vandre i Oslo som i London. Hvem vet hvor de slår til neste gang? Sannheten er at man er aldri trygg. Men sannheten er også at det er liten prosentvis sjanse for at noe slikt skal skje med deg. Sannheten er at vi ikke kan gjøre noe for å hindre det. Men vi kan velge å leve.
Jeg velger å leve. Jeg tar selvsagt enkle forhåndsregler, men det finnes ingen forsikring. Min eneste trygghet er at jeg vet hvor jeg skal dersom jeg dør. Jeg har en Far i himmelen som elsker meg, og jeg har ikke tenkt til å la litt terror gjøre meg redd, sint, bitter og hard mot andre mennesker. Jeg vil snarere la de triste nyhetene drive meg til å møte folk med mer respekt, mer kjærlighet, mer vennskap. Med håp om at dette kan hjelpe i en trist, vond, og sint verden. Med et håp om at jeg kanskje kan gjøre dagen bedre for i hvert fall en person, mens jeg enda er her.
Jeg er ikke redd for å dø, men jeg har lyst til å leve!
Hva er din innstilling til all terroren som foregår? Tenker du at det er tryggest å holde seg hjemme i Norge?
