Nå føler jeg at hverdagen virkelig er i gang igjen. Selv om aktivitetsnivået (mitt) har gått mye ned pga. covid 19, går jeg nå på jobb, studerer, vi har startet opp bibelgruppa igjen, og min kommune er fremdeles uberørt av viruset, noe som er veldig trygt. Tross store mengder håndsprit og økte avstander til folk flest, føler jeg stor avstand til hele virusproblematikken. Det er rart å minne seg selv på hvor ille det er noen steder. Og hvor sårbare vi egentlig er, vi også.
Håper du der ute ikke blir fylt av angst av situasjonen slik den er nå, men klarer å normalisere den nye hverdagen. Håper du glemmer bort (litt, av og til) at du kan bli syk og smitte de eldre i livet ditt, og at du ikke går og stresser med det. For vi er forskjellige, men jeg ser hvor engstelige mange blir av den tiden vi er i. Og det unner jeg ingen. Så hvis du er der, vit at du ikke er alene, vit at jeg bryr meg, og at jeg ber for deg. KLEM
