Kategori: D Familie

I løpet av snart ni måneder har jeg gått opp 17 kg, vært kvalm, kjent på bekkenløsning, tretthet, halsbrann, kynnere, og bare det å være så stor at klærne ikke passer lenger. Tross alt dette, har det vært en ganske god graviditet. Jeg har ikke hatt det skikkelig fælt, med unntak av de ukene jeg hadde influensa. Og jeg klarte å jobbe helt til permisjonen startet. Har ikke vært noe særlig utålmodig etter å bli ferdig, men heller ikke gruet meg noe voldsomt til fødsel.

Nå begynner snart et helt nytt liv. Det føles i hvert fall sånn. Jeg vet ikke hva jeg kan forvente av LilleBaby og hvordan hun blir, og det gjør planlegging veldig vanskelig. Det er så rart å ikke ha noen klare planer for noenting, å måtte “love alt med forbehold” de neste månedene. Selv sommerferien har vi ingen konkrete planer for, annet enn at vi vil prøve å komme oss til østlandet for å besøke familien min som bor der. Men igjen kommer det helt an på hvordan Baby blir…

I dag er det forresten ti år siden (!!!) jeg og Thomas ble sammen. Da var jeg 17 år. Den sommeren var vi i Ungarn med menigheten, på teamtur. Har mange gode minner derfra. Det er heller ikke lenge til vi feirer fem års bryllupsdag. Og i år kommer altså den første babyen. Veldig greit å huske, når alt skjer med fem års mellomrom 😀

Det er mye å sutre over når man går gravid. Noen er kvalme, har bekkenløsning, vondt i magen, tung pust og hodepine, for ikke å nevne den voldsomme trøttheten. Men jeg har oppdaget noen fysiske fordeler også!

1. Jeg har vært migrenefri helt siden jeg ble gravid! Vet at dette ikke gjelder alle, men det har vært utrolig deilig å ikke bli så sinnsykt dårlig; til og med når jeg sliter meg ut. Nå blir jeg bare sliten, som normale folk.
2. Ingen mensen! Det er virkelig noe å rope hurra for 🙂
3. Det er helt ok – faktisk forventet – at jeg går opp i vekt. Og det er ingen grunn til å skjule magen. Befriende å heller ta på seg klær som “viser frem” magen, enn klær som skjuler den. Siden skjule-klærne egentlig bare får meg til å se større ut.
4. Jeg har en super unnskyldning for å slippe å ta tunge løft, og få hjelp til ting. Ikke at dette skal misbrukes, altså. Men det er en positiv ting i alle fall 🙂

Gjennom hele graviditeten, har kanskje det aller gøyeste (og mest facinerende) vært når bevegelsene i magen dukket opp. Lillebaby var litt sein til å begynne å sparke hardt nok til at jeg kjente det, så jeg ventet veldig på bevegelsene de siste ukene før de kom.

Noen spør om det er vondt, og det er det ikke. Det er mer som at det kiler i magen. Jeg synes det er en veldig god følelse, for da vet jeg at alt er godt med Lillebaby. Det eneste jeg vet om henne, er jo basert på disse bevegelsene (mer eller mindre). Og de gir meg inntrykk av en  nokså rolig og forsiktig jente. Jeg er utrolig spent på å finne ut om dette stemmer.

Nå er jeg forresten 35 uker på vei. Det er bare litt over en måned igjen til jeg får møte henne nå!

Nå har jeg og Thomas vært gift i snart fem år. Og jeg nyter det; virkelig! Det å være to om alt er en enorm styrke.

Men samtidig har jeg merket en irriterende trang i meg selv til å bli for avhengig av Thomas. Og da mener jeg ikke det at jeg ikke rører dekkskifte, eller noe som helst annet vedlikehold på bilen. For det er faktisk helt innafor, spør du meg. Men jeg mener når jeg blir helt sutrete og klengete fordi han skal være borte en helg (slik han er nå). Eller for den saks skyld, når han bare er borte en kveld.

Jeg kan bli litt hjelpeløs i noen settinger, og det er egentlig bare tull. Nå som Thomas har vært borte i to dager, våknet jeg opp og tenkte på hvor fint det faktisk går. Da virker alt stresset og masingen min i forkant helt tullete. For jammen er det litt godt også, at oppvasken ikke vokser med mindre jeg  bruker noe. Og at det ikke havner arbeidsbukser og håndklær på badegulvet. Og jeg føler meg nesten litt mindre hjelpeløs allerede, når jeg vet at det kun er jeg selv som kan lage mat, løfte ting og gjøre ting. Konklusjonen er vel at jeg har litt godt av avstanden denne helga. Det er ikke mange helger vi er borte fra hverandre i året, og det er kanskje enda sjeldnere at jeg er den som er hjemme… Men det føles litt som å være på avvenning; finne tilbake til meg selv, og se at jeg klarer meg selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er det andre koner/kjærester der ute som kjenner på det samme?

Er dere mye sammen, eller har dere tid uten hverandre?

Endelig frisk til å gjøre hverdagen igjen

Nå er det kun halvannen måned igjen av graviditeten. Jeg har endelig blitt god igjen etter influensaen (som blusset opp igjen to ekstra ganger). Nå om dagene er jeg opptatt av å få gjort det jeg skal av studier og jobb, og da er det ikke så enormt mye energi igjen etterpå. Ligger litt etter med studeringen også, men det har jeg innfunnet meg med – med tanke på at vi får en hel påskeuke til å ta igjen på snart, presser jeg meg ikke for hardt.

Fysisk tilstand

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fysisk er jeg grei i formen, men blir fort sliten. I dag var jeg for eksempel på en halvtimes tur med hunden, og da ble jeg liggende noen timer på sofaen etterpå… Har ellers litt halsbrann, litt magevondt, og litt trøtthet, men ikke noe som er voldsomt irriterende. Sover enda ganske godt om natta, egentlig.

Hobby

Det har virkelig ikke blitt så mye tid som jeg trodde i denne graviditeten til hobby. Jeg så for meg å både strikke og sy en hel del, men det har blitt minimalt… Blir kanskje mer etterhvert, men når ikke energien er tilstede, må man bare lytte til kroppen. Det jeg derimot har fått mye tid til, er lesing. Både lydbok og vanlige bøker slukes, og jeg har innviet en konkurranse med en kollega hvor vi har et mål om å lese 100 bøker i år, og i tillegg ser hvem som klarer mest. (Er i gang med nr. 25 og 26 nå)

Nesting

Det har ikke blitt så mye “reirbygging” som jeg kanskje trodde, og som jeg ser de gravide rundt meg holde på med. Vi har skaffet oss noen vesentlige ting; stellebord, babygym, babystol, vippestol… Men vi mangler barnerom, et møbel til alle barneklærne, vaske barneklær, bilstol, og helt sikkert mye mer som jeg ikke har oversikt over… Har heller ikke begynt å pakke noen fødebag, eller tenke for mye på fødselen.

Stresser ikke så veldig med dette heller. Håper at LilleBaby ikke kommer altfor lenge før termin, så skal det nok bli tid til å organisere litt på slutten. Nå vil jeg prioritere å sjonglere hverdagen med jobb, studiene, hundelufting, husarbeid, LIFEgruppa og ungdomsarbeidet…

Babyen

Jeg tror ikke jeg har noe begrep om hvordan dette med en ekte baby blir heller. Selv om jeg daglig kjenner bevegelser fra LilleBaby, er det uvirkelig å tenke på at jeg snart skal miste nattesøvn og forme hele livet rundt en liten, levende jentebaby. Jeg er så spent på hvordan hun blir; fredfull, eller full av uro? Slitsom, eller full av glede? Søt, eller litt rar? Jeg er også veldig spent på hvordan Thomas kommer til å oppføre seg i den første tiden med jenta vår.  

For en liten stund siden skrev jeg innlegget “Ting jeg gruer meg til med å bli mamma“. Men det er selvsagt ikke bare noe å grue seg til. Det er også mange ting jeg ser frem til! Allerede er det en stor glede når Lillebaby sparker i magen. Hun minner meg på at hun er der, og at det er noe stort, og spennende på gang!

• Det første må vel være å bli kjent med jenta vår. Vil hun ligne på meg eller Thomas? (og jeg er en sånn type som aldri ser at babyer ligner på foreldrene sine, så jeg er veldig spent på det). Vil hun like noen av de samme tingene som meg?
• Jeg gleder meg også veldig til all kosen. Å holde henne, amme (hvis jeg kan det, da), se henne sovne, kile på ryggen… Så mye som jeg liker å ha en hund å kose på, blir det sikkert enda mer stas med en baby!
• Jeg gleder meg også til permisjonen. Å ha avsatt tid til å bare lære å være en mor, uten å måtte forholde seg til jobb samtidig. Jeg skrev tidligere et (litt blåøyd) innlegg om permisjonstiden (Les det HER). Tid til å lese mye, bli bedre på kjøkkenet, og bare nyte å være “hjemmeværende mor.”  (Beklager hvis det høres ut som jeg hater jobben min nå. Det gjør jeg ikke. Men jeg tror man kan glede seg over ulike ting i ulike sesonger 😉 )
• Jeg gleder meg til å ha en person mer å elske. Å være viktig i hennes øyne. Å vite at hun er avhengig av meg, og glad i meg. Å oppdra henne til å bli et enda bedre menneske enn jeg er.
• Å se henne lære og utforske. Jeg er jo lærer av en grunn, og jeg elsker å se mennesker utnytte sitt potensiale, ta nye steg, og vokse. Hvor mye bedre vil ikke den følelsen bli når det er mitt eget barn som vokser og lærer og utvikler seg? 🙂

Det er mye glede som ligger foran! Nå er det bare to måneder igjen…

Nå er det kanskje ikke akkurat så vanvittig positivt å ramse opp alt man gruer seg til. Spesielt ikke når det gjelder en så stor, viktig og positiv ting som å få barn. Men samtidig kommer jeg ikke unna at det er mange bekymringer og betenkeligheter som melder seg i løpet av disse ni månedene. Så jeg tenkte at det var like greit å få en oversikt 🙂

• Det første jeg gruer meg til, er når jeg skal være syk med et barn i hus. Det begynte jeg å tenke på nå, nå jeg var syk. For det er så deilig å være litt egoistisk og krevende, men med et lite barn må egoismen komme i andre rekke. Man kan ikke bare “koble vekk alt” når man ikke er opplagt noen dager. Enda verre blir det vel å se barnet sitt sykt; det gruer jeg meg også til…
• Jeg gruer meg også selvfølgelig til fødselen. Jeg kan ikke si at jeg takler smerte noe særlig godt (hadde vært håpløs i en tortur-situasjon). Prøver å ikke tenke så veldig mye på fødsel, men den ligger jo der og venter som en skremmende skygge i overskuelig fremtid.
• Når det gjelder oppdragelse og sånt, er kanskje maten det jeg gruer meg mest til (rart?). Thomas er veldig kresen, og det har jeg også vokst opp med å være (selv om det er mye bedre nå). Og jeg er spent på om jeg klarer å venne LilleBaby til å like mer forskjellig. Og også å få inn en (mye) mer fast rytme på måltider og kosthold. Vi har nok latt det skli litt i alle retninger, siden vi blant annet jobber til litt ulike tider…
• Reise er også et punkt på lista mi. Ikke fordi jeg gruer meg til å reise med LilleBaby, men fordi det vil gjøre reising en god del vanskeligere. Vi kan ikke lenger bare hoppe på en tur til Thailand, slik vi gjorde i fjor. Reise blir dyrere, skumlere, mer omstendelig, og begrenser reisemål og aktiviteter nokså mye. Ikke at dette er en stor ting. Men det stikker litt.
• Det er jo mange sånne små bekymringer som ligger og stikker litt. Vil jeg klare å amme? Vil jeg bli veldig dårlig i tiden før og etter fødsel? Vil vi klare å oppdra et høflig og sjarmerende barn? Kommer alt til å være bra med jenta vår? Har vi råd til alt vi trenger? Kommer jeg til å bli en sånn bekymret hønemor nå?

Det er mange ting å tenke på. Men heldigvis er det også veldig mye jeg gleder meg til. Og gledene vil helt klart vinne over “gruene.”

Har du barn?

Og var det noe spesielt du grudde deg til under svangerskapet?

“Tenk tilbake til en tid da du og partneren din hadde det fint sammen,” stod det på nettkurset jeg følger i forbindelse med graviditeten. Og etter en liten tenkerunde, landet jeg egentlig på dagen i dag. Og det føltes ganske godt!

For det er ikke sånn at jeg må tenke årevis bak i tid for å huske når vi var lykkelige. I dag lot Thomas meg få velge hvor vi skulle spise. I dag kjøpte han med en kvikklunsj til meg fra butikken. I dag fikk jeg et ekstra kyss før han gikk på jobb. Og i dag satte han på en vaskemaskin når jeg ikke orket. Det er ikke de gigantiske tingene. Men de små, omtenksomme gestene som bare får meg til å vite at han bryr seg om meg.

Nå nærmer vi oss fem års ekteskap og ti år som kjærester. Og jeg føler egentlig at vi har det veldig bra. Det betyr ikke at vi aldri krangler. Vi har egentlig kranglet jevnlig helt siden vi ble sammen. Men det er godt å vite at det ikke er så alvorlig. Vi krangler om små og store ting, men vi blir alltid venner igjen. Og vi vet begge at det uansett alltid skal være “oss.”

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Så hvis du har mistet troen på kjærligheten, ikke gi opp 🙂

Den lever i beste velgående! Men det handler litt om å ikke forvente fyrverkeri og sydenturer hver dag; om å finne glede i de små tingene; og om å gi mer enn du får. Som Paulus sier det i en bibeloversettelse, skal vi “kappes om å hedre hverandre.” Rom.12.10.

I år er det første året der jeg har følt litt på at morsdagen er ørlite granne for meg også. For jeg er jo på en måte allerede en begynnende mor.

De siste ukene har jeg fått kjenne litt på hvor følsom jeg blir av graviditeten og alle hormonene. Det skal ganske lite til at jeg blir lei meg og får lyst til å gråte. Men så føler jeg at baby trøster meg litt. For når jeg er pottesur og føler meg som verst, så kommer det ofte noen lette, trøstende spark fra magen. Og så føles alt en hel del bedre allikevel.

Selv om jeg tuller med at baby alltid “sparker når jeg ligger nede,” så er det egentlig slik at hun allerede gir meg masse glede.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Det finnes nesten ikke grenser for hva jeg tror og tenker at jeg skal få tid til når jeg skal være i permisjon med Baby. Jeg vet jo at i teorien kan jeg bli totalt utslitt, få en fødselsdepresjon, oppleve våkne netter og gråtende baby og så videre. Men hodet mitt vil liksom ikke høre skikkelig på alt det der. Jeg tenker bare håpefullt på alt jeg har lyst til å bruke all tiden på!

• Jeg og baby skal høre masse lydbøker.
• Jeg har nettopp bestemt meg for å studere videre, mens jeg er i permisjon. Har funnet et nettbasert deltidsstudie som vil gi meg et stipend på 116 000kr (hvis kommunen godkjenner søknaden, da).
• Jeg skal bli flink til kone-ting. Holde huset ryddig. Lage skikkelig middag hver dag (etter en plan, må skjønne). Lage hjemmelaget babymat. Sy det jeg trenger av babyklær selv.
• Jeg skal få gjort alt mulig hobbygreier. Tenk bare på alt jeg kan strikke, hekle og sy når jeg er hjemme hele dagene!
• Jeg skal trene. Nå er det lenge siden jeg har hatt en fast rutine på trening. Men jeg ser for meg at jeg skal lage et kort treningsprogram med noen få øvelser, som jeg kan gjenta et par ganger i uken, og gradvis se forbedring….
• Dessuten har jeg et håp om at jeg også skal klare å bli bedre kjent med en del av damene i bygda som har flyktet til Norge. Hjertet mitt brenner for å ha et inkluderende hjem, og et inkluderende liv som kan føre til bedre integrering, og kanskje noen nye venner! Kanskje jeg starter en liten forening, eller et hobbykurs?

Mest sannsynlig trenger jeg noen som kan dra meg litt ned på bakken igjen. Men samtidig er det jo ikke galt å ha planer og mål, heller? Uten får man i hvert fall ikke oppnådd så vanvittig mye.

Så hvordan er din erfaring med permisjon? Er det en god anledning til å gjøre noen ting ekstra godt, eller er det en stressende fulltidsjobb som gir enda mindre energi til fancy babymat?

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen