“Tenk tilbake til en tid da du og partneren din hadde det fint sammen,” stod det på nettkurset jeg følger i forbindelse med graviditeten. Og etter en liten tenkerunde, landet jeg egentlig på dagen i dag. Og det føltes ganske godt!
For det er ikke sånn at jeg må tenke årevis bak i tid for å huske når vi var lykkelige. I dag lot Thomas meg få velge hvor vi skulle spise. I dag kjøpte han med en kvikklunsj til meg fra butikken. I dag fikk jeg et ekstra kyss før han gikk på jobb. Og i dag satte han på en vaskemaskin når jeg ikke orket. Det er ikke de gigantiske tingene. Men de små, omtenksomme gestene som bare får meg til å vite at han bryr seg om meg.
Nå nærmer vi oss fem års ekteskap og ti år som kjærester. Og jeg føler egentlig at vi har det veldig bra. Det betyr ikke at vi aldri krangler. Vi har egentlig kranglet jevnlig helt siden vi ble sammen. Men det er godt å vite at det ikke er så alvorlig. Vi krangler om små og store ting, men vi blir alltid venner igjen. Og vi vet begge at det uansett alltid skal være “oss.”
Så hvis du har mistet troen på kjærligheten, ikke gi opp 🙂
Den lever i beste velgående! Men det handler litt om å ikke forvente fyrverkeri og sydenturer hver dag; om å finne glede i de små tingene; og om å gi mer enn du får. Som Paulus sier det i en bibeloversettelse, skal vi “kappes om å hedre hverandre.” Rom.12.10.
Hei! Gratulere med graviditeten 🙂 Jeg har fundert mange ganger på hvordan noen kan være så sikkert på at de “alltid” skal være sammen. Det er sterke ord og man uttrykker vel egentlig kun hva man selv personlig mener og håper på. Fremtiden kan ingen spå. Etter å ha vært gift og skilt èn gang – og gift på ny, så vet man at ingenting her i livet er garantert. Uansett; måtte lykken vare for dere to 🙂
Nei, man vet jo aldri… Men for oss har det liksom ikke vært et tema oppe til diskusjon. Det har bare vært en selvfølge for oss at vi skal være sammen alltid. Men selvsagt er det jo både et personlig håp og ønske, verken mer eller mindre 🙂