Nå har jeg og Thomas vært gift i snart fem år. Og jeg nyter det; virkelig! Det å være to om alt er en enorm styrke.
Men samtidig har jeg merket en irriterende trang i meg selv til å bli for avhengig av Thomas. Og da mener jeg ikke det at jeg ikke rører dekkskifte, eller noe som helst annet vedlikehold på bilen. For det er faktisk helt innafor, spør du meg. Men jeg mener når jeg blir helt sutrete og klengete fordi han skal være borte en helg (slik han er nå). Eller for den saks skyld, når han bare er borte en kveld.
Jeg kan bli litt hjelpeløs i noen settinger, og det er egentlig bare tull. Nå som Thomas har vært borte i to dager, våknet jeg opp og tenkte på hvor fint det faktisk går. Da virker alt stresset og masingen min i forkant helt tullete. For jammen er det litt godt også, at oppvasken ikke vokser med mindre jeg bruker noe. Og at det ikke havner arbeidsbukser og håndklær på badegulvet. Og jeg føler meg nesten litt mindre hjelpeløs allerede, når jeg vet at det kun er jeg selv som kan lage mat, løfte ting og gjøre ting. Konklusjonen er vel at jeg har litt godt av avstanden denne helga. Det er ikke mange helger vi er borte fra hverandre i året, og det er kanskje enda sjeldnere at jeg er den som er hjemme… Men det føles litt som å være på avvenning; finne tilbake til meg selv, og se at jeg klarer meg selv.
Er det andre koner/kjærester der ute som kjenner på det samme?
Er dere mye sammen, eller har dere tid uten hverandre?