Søndag er en viktig dag når man holder på med menighetsarbeid, og denne søndagen hadde vi to møter som skulle holdes samtidig. Gjengen var derfor splittet i to ulike kirker, og jeg var superspent! Jeg skulle nemlig tale på søndagsmøtet i den ene (mest konservative) kirka. Og vi var faktisk litt usikre på om jeg fikk lov: for det var ikke helt normalt og akseptert at kvinner talte på møtene. 

 

Vi bidrog på møtet med litt av hvert, og først ut var dans – gjengen vår var kjempeflink!

Deretter var det tre stykker som delte vitnesbyrdet sitt…

Jeg fikk holde talen min uten problemer; tolket til albansk…

 

Men det mest spennende skjedde i slutten av møtet. Da var vi fire stykker som fikk kunnskapsord fra Gud, og delte dem fra plattformen. De som følte seg truffet, kom frem og ble bedt for. Det var utrolig rørende og se mennesker som ble truffet av det vi sa (selv om jeg i starten var veldig usikker på om det i det hele tatt var til noen). Men situasjonen jeg beskrev stemte på en prikk på ei jente sitt liv, og jeg fikk lov til å be for henne.  Utrolig gøy å se hvordan Gud noen ganger virker blant oss på en helt realistisk, overnaturlig, og håndpåtagelig måte. Jeg håper og tror at han gjorde noe med problemet hennes den dagen…

Etter møtet fikk vi litt fritid, og etter en tur hos bakeren var jeg tre godbiter rikere, og seks kroner fattigere (sykt billig!!).

 

I sommer fikk jeg seks nye land, faktisk. Det var virkelig ikke forventet. Èn tur fikk mange små avstikkere og bonusturer. Målet var Albania, men det begynte med at vi landet flyet i Kroatia, og fikk en hel dag i nydelige lille Dubrovnik!

 

Montenegro var land nummer to, men jeg fikk ikke så voldsomt mye forhold til landet, annet enn at det var fint, varmt, og at vi kjørte gjennom det. Hadde såvidt en stopp eller to. Var også ganske billig å handle der.

 

Vi bodde i Albania i ni dager, og ble godt kjent med den nydelige stranda, de søte eslene (som har omtrent samme rettigheter som biler i trafikken), de mange hundene (som lå rundt i søppelhauger på gata), og de vennlige folkene (som mer enn gjerne ville invitere oss inn på kaffe, juice, eller noe annet de hadde tilgjengelig. 

 

Etter et par dager i Pogradec, Albania, tok vi en dagstur til byen Thessaloniki i Hellas. Byen som har bibelsk tilknytning, fordi to av bøkene i bibelen (første og andre brev til Tessalonikerne) er skrevet til menigheten Paulus startet der. Vi fikk dessverre ikke bli så veldig godt kjent med byen, men måtte velge mellom badeland og handlesenter. Jeg fikk shoppet en hel del til en billig penge, og fikk til og med kommet i gang med julegavene!
Grensa til Hellas. Her stod vi en GOD stund…
 

Dagen før hjemreise, hadde vi noen timer fri, og utnyttet det til å få oppleve enda et land; Makedonia! Det var bare 20 minutter å kjøre fra der vi bodde, så det hadde nesten vært for ille å ikke sette beina innafor. Men i tillegg til å være “et nytt land på samvittigheten” overrasket også det lille stedet meg med å være både koselig, og innholdsrikt. Vi besøkte klosteret “Church of Saint John,” fant to geocacher (yey!), tok noen fine bilder (kommer på bloggen snart) og vasset i det klare vannet på andre siden av Ohrid-sjøen. Kunne faktisk såvidt skimte Pogradec på den andre siden. 

 

Nå trodde jeg at det var slutt på nye land for denne gang (etter å ha tapt diskusjonen om å kjøre gjennom Bosnia på veien hjem). Men da vi plutselig fant oss selv på flyplassen i Dubrovnik igjen, på vei hjem, 8 timer før flyet gikk: da måtte vi bare ta turen ove (som tok et kvarter hver vei fra flyplassen med taxi). Ble møtt av et nydelig syn på grensa, siden sola akkurat var i ferd med å stå opp (Ja, vi var grytidlige!). Grensevaktene var litt usikre på om vi var dumme, ekkelt rike, eller helt enkelt kriminelle da vi forklarte: “We’re from Norway! We collect countries! We just want the stamp…”

 

Nå er jeg kjempefornøyd! Målet mitt var egentlig å holde tritt med alderen min (altså 24 land i år), men jeg har oversteget med fem land! Så nå må jeg kanskje sette meg et enda mer ambisiøst mål. Tro hva det skal være… 50 land før jeg blir 30år??? I dette tempoet blir ikke det noe problem 😛 (Sånn utenom at det ikke er så mange flere å ta av i Europa. Så jeg må kanskje ikke være overmodig heller). (Nå har jeg i hvert fall satt rekord for innlegg med antall paranteser.) 

Har du reist et helt nytt sted i det siste? 🙂
 

Til nå har det jo virket som om jeg bare koste meg og var på ferie i Albania. Men tingen er at når vi gjør masse, og jobber hardt, har jeg ikke tid til  ta bilder. Da blir det heller ikke like moro å blogge om, for alle liker jo bilder! Men her er noen av de tingene som vi gjorde i Albania som ikke var som en ferietur.

* Andre dagen i Albania var en dag for praktisk arbeid. Vi skulle hjelpe bibelskolen (som huset oss) med maling, vasking, hagearbeid, flytting og lignende. Førti stykker i jobb, 30 grader i skyggen, og god arbeidsånd er noen stikkord. Eller man kunne bruke svette, smil og støle rygger. Jeg var i luke-tjeneste mesteparten av dagen (her kom min kompetanse som gartner-datter til sin rett!) I tillegg fikk vi malt en del, flyttet en del møbler, vasket masse, og ryddet litt. 

 

 

* Teamsamling var et fast innslag hver kveld. Det handler om å samle gjengen vår, ha en oppsummering av dagen (hva som har skjedd de ulike stedene), og ha et møte med Gud. Her fikk vi inspirasjon, åndelig påfyll, og utfordringer om å dele ulike ting. Teamsamlingene ble noe av det viktigste på turen for meg! De var utrolig bra! Mange tok nye skritt med Gud, inkludert meg selv da jeg fikk flere profetiske ord til enkelte folk; som faktisk stemte!  

 

* Vi hadde også SOAP-grupper. Smågrupper på 3-5 personer som hadde et lite bibelstudie sammen hver dag. Jeg fikk utrolig mye ut av bibellesningen på denne måten, både fordi SOAP er genialt (les om det her), og fordi vi delte ulike tanker med hverandre, og fikk flere innfallsvinkler til samme bibel-kapittel. 


 

Jeg er ikke akkurat så flink til å jogge, selv om jeg hadde noen glansdager før bryllupet. Men jeg er skrekkelig glad i morgenturer! Så da jeg befant meg i Albania, og den eneste som ville gå morgentur med meg, også ville jogge. Ja, så måtte jeg jo bare hive meg på så godt jeg kunne.

Etter et halvt år mer eller mindre uten trening, var ikke kroppen helt på topp. Men jeg holdt ut første etappe sammen med Bente, før jeg sakket av, skyldte på de fine omgivelsene, og tok bilder i stedet. 

Flinke Bente! There she goes 🙂

Kuleste vann-sykkelen ever! 😀

 

Det føltes faktisk ganske godt også; den gode samvittigheten man får etter joggeturen, og når man kjenner musklene er litt såre neste morgen. Så jeg kan jo håpe på at jeg klarer å holde på motivasjonen hjemme også… Men kanskje ikke helt sannsynlig. 

 

 

Det at Pogradec, byen vi skulle oppholde oss i de neste ni dagene, hadde ei nydelig sandstrand, var en god overraskelse. Vi betalte ca 200 LEK for ei solseng (14kr) og kunne nyte dagen så lenge vi ville (når det ikke var annet program, noe det ofte var. Vi var ikke akkurat på ferie, heller!)


Stranda var ikke stappfull av rare turister, men en god blanding av lokale, albanske sommergjester, og utlendinger som oss selv (traff på en gjeng fra tyskland). Første dagen fikk vi nokså god tid til å slappe av på stranda etter den lange, varme reisen, og det var utrolig herlig. 

“Dedicated to those for whom the church had no eyes to see, nor ears to hear, or if they did, lacked the courage to act.”

"From Shame to Peace - Counselling and caring for the sexually abused" av Teo Van der Weele

Boktittel: From shame to Peace

                   (councelling and caring for the sexually abused.)

 

Forfatter: Teo Van Der Weele

 

Innhold: Teo er en erfaren psykolog som har jobbet mye med seksuelt misbrukte mennesker (som han kaller overlevere, ikke offere). From shame to peace handler om hvordan disse menneskene skal møtes – ut fra et bibelsk perspektiv. Hva kan vi som kristne gi til Overlevere som ikke verden kan?

 

Min mening: Det er mange flere enn vi tror som har blitt misbrukt, enten fysisk eller psykisk. Kanskje er noen av dem dine nære venner. Og da er det godt å ha en pekepinn på hvordan man skal forholde seg til det. Boka kan leses både av profesjonelle kristne terapeuter, lekfolk (som meg) som har en interesse, og for overlevere som søker håp i sin håpløse situasjon. Den forklarer kulturen til dem som er misbrukt, peker på sjokkerende statistikker (Teo har selv snakket med 60 nordmenn som har blitt misbrukt i en kristen sammenheng!!!) og gir oss en pekepinn til hvordan Guds Fred kan være medisinen til alle disse menneskene!

 

Terningkast: 5.  En god balanse mellom professjonalitet og hverdags-språk. En viktig bok for alle (kristne) som er i kontakt med mennesker som har opplevd ulike traumer. 

BildeKilde

Målet mitt er å lese femti bøker i år. Dette var nummer 28. Ligger litt bak med lesemålet, men er i gang med to ulike bøker nå. Det har tatt litt mye tid med disse tunge bøkene i det siste… 

 

Jeg hadde gledet meg til reisen i over et halvt år. Det var mye forventning knyttet til et land som har vært lukket for turisme så nylig. Et land som er så annerledes enn vårt, både i religion, landskap og kultur. Et land som er et av de fattigste i Europa, og som ligger nederst når det gjelder veistandard.

Det første vi opplevde av landet, var intens varme. over 30 grader og sol lovet godt for de neste ni dagene. Vi bodde på en bibelskole, rett ved sentrum av Pogradec. Nabolaget ble regnet som trygt, men jeg ble overrasket over at alle skoler hadde gitter foran vinduene, bibelskolen vi bodde på var innekapslet i høye murer, og noen av lederne hadde fått flere trusler på livet fra IS. 

Rett utenfor de høye murene, var en gravsteins”fabrikk,” tett fulgt av en stor gravplass som strakte seg oppover fjellsiden med utsikt mot byen. Kunne ha vært litt creepy om jeg ikke var så uredd 🙂 

Vi var altså 38 ungdommer (fra 13 år og opp til nokså voksne) som reiste på tur sammen. Fulle av forventning til hva Gud ville bruke oss til, og hva vi kunne oppleve i Albania. Første gledelige overraskelse kom allerede på vår første tur ned til byen:

Vi visste jo at vi skulle bo nær innsjøen Ohrid. Men ingen hadde på forhånd gjort meg oppmerksom på dette vakre paradis på jord! En nydelig sandstrand, ferskvann, solstoler man kan leie for 14kroner dagen, og utrolig hyggelige folk. 

Tross at Albania skulle være et av de fattigste landene i Europa, så vi ikke så mye ekstrem fattigdom. Ikke uteliggere, ikke narkomane, ikke så mange tydelig beruset på dagen. Til og med på kveldstid var byen fredelig og trivelig. Dette var en positiv overraskelse!

Rundet av dagen med litt brus (3 kroner) og kanskje en is (4kroner). Klar for nye eventyr i morgen!

 

Søndag fikk jeg vanvittig mye ut av! Den startet nokså tidlig (våknet kl 7) Jeg fikk vasket klær, spist havregrøt med bær plukket i hagen, lukt litt i et bed, blogget, luftet hunden, og pakket ut siste rest fra reisen; alt dette før mannen stod opp. Så fikk jeg (etter frokost) med meg ham på fisketur. Vi gikk et lite stykke, og koste oss i super-vær! Så det gjorde ikke noe at vi ikke fikk fisk.  

Vi fikk også tid til badetur med et vennepar. Vannet var herlig, og stemningen god.

Tross det fine været, rigget jeg og Thomas oss til i TV-stua med en romantisk komedie, chips, og albansk snop ei stund. Fikk hengt opp enda en klesvask, spist middag (med hjemmegrodde poteter!), og gått tur med lillebror og hunden, før vi skulle på besøk til Charlotte og Renè (allerede nevnte vennepar). Der fikk vi god oppvartning, før vi bestemte oss for å gå på kvelds-bytur i Egersund for å fange Pokèmon. Moro å se alle de forskjellige folkene med nesa trykket i mobilen, både på sykler, benker, i biler, eller vandrende rundt i små gjenger. WOW, jeg føler at jeg har fått tid til utrolig mye på min første hele dag hjemme!

 

Kunne ønske alle dager var som denne. Men i dag (og i går) må jeg jobbe. Frister lite, men penger må til for alt som skal gjøres (både reiser og oppussing). Så jeg får bare stå på! Håper du også får en fin dag 🙂

 

Noe har endret seg radikalt de siste to årene. Noe inni meg. For jeg har vært på mange teamturer, men dette var det første året hvor jeg har gledet meg skikkelig til å komme hjem de siste to dagene. Det var jo en helt fantastisk reise! Men det var også første gangen jeg var borte fra Thomas mer enn ei langhelg, etter at vi giftet oss. Kombinert med at jeg sov lite og gjorde veldig mye, uvant mat, uvant mye folk, og mye bråk, ble jeg ganske sliten på slutten, og det var ren fryd som ventet meg hjemme: Pokèmon-kaos, en overgrodd hage (med mye modne bær), et hus som mannen faktisk hadde klart å holde nokså rent, og både en mann og en hund som ivrig ønsket meg velkommen hjem. 

Jeg har masse å blogge om fra oppholdet i Albania. I mellomtiden er jeg hjemme i en uke, før jeg skal til Østlandet en tur. Disse dagene skal jeg proppe med venner, mannen, familie, kreative planer, og jobbing. Skulle ønske døgnet hadde mange-mange flere timer!

 

 

Den første etappen på teamturen til Albania, var fra Sola flyplass, til Dubrovnik i Kroatia. Flyturen tok ca tre timer. Vi reiste med god stemning, til sammen 38 pers 🙂

Dubrovnik var en nydelig by, og vi kom dit på en nydelig dag. Gradestokken hadde tippet tretti, svetten rant, og vi koste oss masse. Fikk faktisk gått en hel den også, siden det var 5 km hver vei fra bussen, inn til byen.

 

På kvelden kjørte vi videre med den innleide bussen. Målet i løpet av natta var å krysse Montenegro, og ankomme Albania i skjebelig tid før frokost. Ved slutten av dagen hadde jeg fått overdose av sol, varme, vann, og gåing, og kjente at migrenen kom krypende. En fin dag, men med en litt tung avslutning. Derfra ble turen bare bedre og bedre!! Mer om det i neste blogginnlegg 🙂
Hangout på bensinstasjonen. Bussjåføren vår ble fort utålmodig (tutet). Men bensin-betjente giret seg på volleyball 🙂