Før jeg reiste bort i vinterferien, sydde jeg meg en praktisk passveske som jeg kunne ha rundt halsen, så jeg i hvert fall slapp å bekymre meg for at passet var trygt. Under genseren er det vanskelig for lommetyvene å komme til! Jeg brukte den også til å ha et ekstra kredittkort i, bare sånn i tilfelle noe hadde skjedd med lommeboka. (Det skjedde heldigvis ingenting sånt, men viktig med forhåndsregler). Denne passveska var veldig enkel å sy, så jeg kan godt lage en tutorial dersom noen er interessert 🙂
En av dagene i Marokko våknet jeg grytidlig av de spesielle bønneropene. Det resulterte i at jeg stod opp før klokka seks. Så jeg tenkte at jeg like godt kunne se soloppgangen. Det ble en litt lengre venting enn jeg hadde regnet med, men sola kom til slutt! Og i tillegg ble jeg kjent med to norske som også hadde tatt seg en tur på takterrassen i morgentimene (in mor med ei lita jente).
Innhold: Madline og Bernard ble drept under et oppdrag for femten år siden. Det er i hvert fall det barna deres, Beryl og Jordan har trodd. Men i et selskap får de høre stygge rykter om hva som egentlig skjedde, og bestemmer seg for å finne ut sannheten om deres foreldres død. Problemet er bare at de rører i et farlig og intrikat vepsebol med de spørsmålene de begynner å stille.
Minmening: Boka er spennende og underholdende, men ikke så veldig dyp. Lett underholdning, på grensen til ungdomslitteratur.
Terningkast: 4. Spennende, men mangler det lille ekstra.
Jeg skrev litt for et par dager siden om hvor skremmende det var å være på medinaen ved mørkets frembrudd. Men vi fikk en ganske annen opplevelse da vi oppsøkte markedet om morgenen!
Den enorme forskjellen hadde ikke noe med lys å gjøre. Det var som om de sleipe, creepy menneskene var byttet ut med ferske, gode mennesker…
Forskjellen var håndpåtagelig. Ingen prøvde å tvinge oss til å spise hos dem. Ingen maste. Ingen gav oss urimelig høye priser på produktene sine. Alle smilte og sa “Bon jour.” Det var rett og slett som om vi hadde gått inn i et helt annet land! Jeg betalte to kroner for å få ta dette bildet….
Vi lot oss rive med i den nye, trivelige stemningen, og ble vist veien (helt gratis!!!) til en ull-farge-festival (eller noe?). Der fikk vi se dem farge ullgarn og sjal, og kunne kjøpe håndlagede sjal i mange farger og varianter… Kjøpte ingen, siden de var litt dyre. Men veldig artig å se på!
Ettersom sola steg på himmelen, begynte medinaen å få opp tempoet igjen. Gatene ble fullere, folk ble travlere, det ble varmere. Vi begynte å tenke på å kaste inn håndkledet, og akkurat da tanken hadde streifet oss, dumpet vi ut på et torg igjen. Enten var vi sinnsykt heldige, ellers hadde vi (ubevisst) en vanvittig god retningssans… (Det viste seg neste gang vi var på medinaen at førstnevnte var tilfellet)
Men før vi fikk satt oss ned i skyggen med et glass juice, ble vi “fanget” av en meget hyggelig (og ikke minst engelsktalende) selger. Han hadde kameleoner til å sjarmere søte turistjenter som oss selv. Så vi lot oss sjarmere, fikk gode beskrivelser av alt det merkelige han solgte i den vesle apoteker/skjønnhets/krydder-forretningen. Vi fikk også servert peppermyntete (som man ofte gjør over prisforhandlinger).
Den grønne Kameleonen heter Caroline, og den mørke heter Pascal. Vi endte til slutt opp med å kjøpe fargepigment, eukalyptuskrystaller, og arganolje. Hadde skrekkelig lyst å få med meg Pascal også, da 😛
Denne kjolen ble et nokså impulsivt prosjekt da jeg kom over mønsteret på salg til ti kroner, og bare kjøpte et stoff jeg kunne tenke meg samtidig. Det var en litt utfordrende kjole å sy med såpass mange glidelåser, men jeg er glad for at jeg gjorde det (vurderte en stund å bare droppe lommene.) Stoffet og mønsteret er fra stoff og stil, og det er en utrolig behagelig kjole å gå med, som passer til mange anledninger; Med strømpebukse i bursdag, med bukse på jobb, eller under en cardigan på bytur.
Jeg får mer og mer sansen for å sy klærne mine selv, ettersom mer og mer blir slik jeg vil. Nå har jeg handlet en god dose stoff i Marokko, og gleder meg veldig til å sy noe av herlighetene som kostet kun 30kr/meter!
Maten i Marokko var utrolig spennende. Det var to ting jeg hadde hørt om at skulle være typisk: Tagine og Couscous. Vi startet med en kebab første kvelden. En av oss hadde kylling, og den andre med lam. Begge deler var godt, og vi hadde moro med å prøve ut tilbehøret. Ganske skummelt å spise salaten (man skal jo egentlig ikke spise ting som ikke er skrellet, kokt, eller stekt), men det gikk faktisk helt bra hele turen.
Grillspydene var veldig gode!
Alle steder fikk vi servert pannekaker i alle fasonger (men mest firkanta). De tjukkeste var best.
Tagine viste seg å være en rett som var tilberedt i de artige leire-krukkene som ble solgt overalt. Tagine kunne være omtrent hva som helst. Her var en kyllingvariant. Den var i tørreste laget, men med god smak…
Matprisen varierte fra 30kr og oppover. De fleste måltider lå totalt på ca 40-50kr med drikke (vi valgte med vilje billig, da). Frokosten nedenfor var kjempegod, og kostet kun 30 dirham inkludert drikke (rett i underkant av 30kr)
Couscousen ble jeg ikke spesielt imponert av, men så skal det sies at jeg bare prøvde èn gang. Var tørt og smakløst.
Kyllingpanini:
Enda en Tagine, denne gangen med lammekjøtt:
Nam!
De to siste bildene er fra de dyreste måltidene på turen. Vi ville spise en gang på en skikkelig restaurant. Vi betalte omtrent 120kr hver.
Andebryst
Hvor har du vært på reise, og hvor finner du den beste og billigste maten?
Innhold: Amanda er 28, vakker og vellykket. Men da hun plutselig får beskjed om at moren har skutt og drept en person, blir den perfekte fasaden brutt, og Amanda må prøve å pusle sammen bitene av livet som ble knust i oppveksten.
Minmening: Det er vanskelig å like Amanda. Hun er ganske usympatisk og dum. Men så er heller ikke poenget med bøker, å like hovedkarakteren. Etterhvert får man mer forståelse for Amandas handlinger og tanker. Boka er ikke forutsigbar, men ikke sjokkerende heller.
Terningkast: 4. Helt greit tidsfordriv som holder spenningen på et anstendig nivå.
Den eneste aktiviteten vi haddde planlagt før vi reiste til Marrakech, var kamelridning. Dette var med andre ord noe vi hadde gledet oss mye til! Vi ble hentet på hotellet av en minibuss, og kjørte ca 15 minutter utenfor byen. Der ble vi presentert for kamelene. Mit førsteinntrykk var at det var skikkelig store dyr!
La meg introdusere: Camilio!
Vi døpte min kamel for Camilla, og Andrea sin ble hetende Camelius. Jeg vet. Kreative navn! For å komme oppå, måtte kamelene legge seg ned. Da gjaldt det å hoppe oppå fort (så du var på plass dersom den begynte å reise seg), og deretter holde fast til kamelen var vertikal igjen. En litt skremmende, men overraskende enkel prosess 🙂
Vi red en stykke over åpne sletter, og krysset motorveien før vi nærmet oss Palmelunden. Det var perfekt temperatur – ikke for kaldt, og ikke for varmt. Men jeg må innrømme at skyggearmen var på grensen til å fryse…
Etter en kort stund følte jeg meg relativt trygg på kamelryggen. Selv om de var store dyr, var det få uforutsette bevegelser, og dyrene virket trygge, vante og kanskje en god dose leie.
Her må jeg bare få lettet hjertet litt. For det første, så sier jeg feil hele tiden. Det er egentlig ikke snakk om kameler, men dromedarer. Men jeg ble påvirket av at alle gikk rundt og snakket om “camels.” Så nå er det bare kameler for meg også.
For det andre, så må jeg si at det var med blandede følelser jeg satt på Camilla den lange turen. Dyrene bar preg av å være mye bundet, hadde lite frihet, gnagesår på knærne (antagelig etter å legge seg ned så ofte for å få turister på ryggen. Eller fordi de ble slått på knærne når de ikke ville legge seg.), og generelt virket de litt spinkle og stakkarslige. Det uten at jeg har så enormt peiling på hvordan kameler (eller dromedarer) skal behandles, da. Men jeg må bare si at jeg er usikker på hvor dyrevennlig denne næringen egentlig er. Det er nok ikke noe jeg vil bruke penger på igjen.
Vi pratet litt med med-rytterne våre. Noen fra Tyskland, og noen fra Island. Kjekt å prate med noen som snakker skikkelig engelsk, og forstår kulturkrasjen vi nettopp har opplevd.
Vi red på kamelene i omtrent to timer (tur/retur). Og det var akkurat nok. Tror ikke rumpa mi hadde årket noe mer – jeg begynte å få krampe i lårene. Den tidligere omtalte skygge-armen ble til sol-arm når vi snudde for å ri tilbake, og endte opp med en mye sterkere dose solskinn enn den andre. Som resulterte i litt ujevnt rosa armer til tross for faktor 30. (du ser den siste sol-armen på det siste bildet i dette innlegget)
Vi hadde en stopp hvor vi fikk servert marokkansk te (grønn te med mint og mye sukker), samt de mye brukte pannekakene(som minner litt om potetkaker).
Før vi sa far vell, fikk jeg tatt en liten selfie med Camilio og gjengen 🙂
Nydelige dyr! Hele denne rideturen inspirerte meg til å male, faktisk. Tror jeg må kjøpe meg et stort, godt lerret ved første anledning, og prøve meg på litt kunstnerier igjen 🙂
Da jeg kom hjem fra Marrakech på mandag formiddag, var jeg i dårlig forfatning etter en lang og ubehagelig hjemreise (mer om den kommer senere!). Men jeg var klar for en dags avslapning før en travel uke skulle sparkes brutalt igang. Jeg hadde tatt alle forhåndsregler, men til ingen nytte. Kroppen sa stopp. Så nå har jeg ligget hjemme i fire dager med en blanding av brutal hoste, feber, nysing, slapphet, hodeverk og kvalme. Det er nok ikke noe verre enn influensa, men det føles ille nok når det står på.
Dessuten har Thomas nesten ikke vært hjemme siden jeg kom hjem. Han spiller i bandet på en revy som skal fremføres til helga, så han øver hver ettermiddag og kveld (og ofte på formiddagen også). Det har rett og slett vært litt ensomt her hjemme. Men onsdag fikk jeg hjem igjen hunden, så da ble det litt koseligere og mer livlig her hjemme.
Et stort lysglimt i disse triste omgivelsene er at jeg har fått fast jobb i fra høsten av! Endelig kan jeg slutte å søke hvert år, og gå med den usikkerheten… Thomas har enda ikke fått noen tilbud, så det er en stor trygghet å vite at i hvert fall en av oss er sikret.
Jeg håper virkelig jeg er i form til å gå på jobb i morgen. Da skal jeg dessuten i bursdag, og på lørdag skal jeg tale på ungdomsmøtet. Har virkelig ikke tid til å være syk lenger! Det stjeler så mye krefter!
Thomas og Loppa.
Når hverdagen ikke går helt som planlagt, må man bare lene seg tilbake og ta det som det kommer. Stole på at alt tjener til det gode for dem som tilhører Gud (Rom.8.28.) og benytte anledningen til å ha litt tid for meg selv.
Målet mitt i februar, var å gå til eller fra jobb 28 ganger (en for hver dag, men når man trekker fra helger og ferie, måtte jeg gå flere ganger en del dager). Jeg lå lenge godt an, men så ble jeg syk den siste uka før vinterferien, og da røk seieren. Jeg er uansett fornøyd med hva jeg har klart. 21 ganger er mye mer enn de 4-5 gangene jeg gikk hjem selv i Januar.
Jeg har lenge spist akkurat hva jeg har lyst på. Jeg har bare ikke klart å motivere meg selv til å begynne å ta kontroll på sukker-inntakket mitt. Men nå skal jeg komme i gang. Målet for mars er todelt. De to første ukene har jeg ikke lov til å spise godteri med mindre noen andre setter det fram. De to siste ukene i mars har jeg ikke lov til å spise godteri mer enn èn dag i uka.
Thomas har vært flink å kjøpe roser i det siste 🙂
Dette innlegget kom litt sent, siden jeg har vært på reise. Men nå er det tid for sukker-avrusning! Hva er dine håp for mars?
