Jeg var i London i høstferien i fjor. Jeg skal til London i August. Og i natt ble over 50 mennesker skadet av terrorister. Det er skremmende at dette kunne ha vært meg selv. Det er skremmende, men jeg vil ikke la det styre meg. Jeg har ikke tenkt til å avlyse Londonturen. Jeg har ikke tenkt til å begynne å hate muslimer. Jeg har ikke tenkt til å la frykten få overtaket!
Man kan ta sine forhåndsregler, men sannheten er at det er like utrygt å vandre i Oslo som i London. Hvem vet hvor de slår til neste gang? Sannheten er at man er aldri trygg. Men sannheten er også at det er liten prosentvis sjanse for at noe slikt skal skje med deg. Sannheten er at vi ikke kan gjøre noe for å hindre det. Men vi kan velge å leve.
Jeg velger å leve. Jeg tar selvsagt enkle forhåndsregler, men det finnes ingen forsikring. Min eneste trygghet er at jeg vet hvor jeg skal dersom jeg dør. Jeg har en Far i himmelen som elsker meg, og jeg har ikke tenkt til å la litt terror gjøre meg redd, sint, bitter og hard mot andre mennesker. Jeg vil snarere la de triste nyhetene drive meg til å møte folk med mer respekt, mer kjærlighet, mer vennskap. Med håp om at dette kan hjelpe i en trist, vond, og sint verden. Med et håp om at jeg kanskje kan gjøre dagen bedre for i hvert fall en person, mens jeg enda er her.
Jeg er ikke redd for å dø, men jeg har lyst til å leve!
Hva er din innstilling til all terroren som foregår? Tenker du at det er tryggest å holde seg hjemme i Norge?
Dette var nydelig skrevet! Jeg er helt enig. Spesielt i det med å møte andre mennesker med en enda større dose respekt. Det jeg synes er trist i disse dager er hatet mot muslimer som verserer i kommentarfelt på nett og en del ellers (heldigvis er det også mange som ser det faktum at det kun er noen som ødelegger for en stor mengde). Jeg går faktisk så langt i å trekke en pararell til det som skjedde før krigen mtp jødehatet blant nazistene. Ja, det er noen som ødelegger, og som tilfeldigvis er muslimer, men det finnes da desto flere muslimer som er opptatt av en fredelig jord, akkurat som at det finnes kristne, jøder, buddhister, hinduister som har den samme variasjonen i sin religiøse gruppering.
Jeg tenker på Norge som en trygg plass, og at det sånn sett er fornuftig å holde seg hjemme.
Men man skal da leve? Og en del av det å leve mener jeg er å oppleve nye steder, og nye kulturintrykk. Jeg er selv kristen, og mener at en stor del av budskapet er å være glad i andre mennesker, og dette akter jeg å leve ut i praksis ved å lære mer om andre kulturer og mennesker, og det tror jeg er desto viktigere i den tid der terror dessverre rammer.
Veldig fint skrevet! Bor selv rett utenfor London og syns de siste ukene har vært helt tragiske etter all terroren vi har hatt 🙁 <3
Minrefleksjon: Takk for en flott kommentar! Her er vi nok på samme kanal, ja 🙂
RebeccaHasselgard: Takk, huff, det må være enda mer spesielt når du får det så nær…