Å se på et menneske er ikke en absolutt ting. Fra forskjellig synsvinkel kan du få to totalt forskjellige inntrykk av en person. Når jeg jobber i blomsterbutikken har jeg funnet ut at det finnes tre forskjellige typer kunder:

De første er de som ser seg rundt, og tar tak i den mest prangende og imponerende planten. Og den kjøper de! Så har man noen kunder som ser etter knupper. De vet at plantene med mange knupper varer lengre enn de som er i full blomst allerede. Den siste typen kunder, hageentusiastene, vet akkurat hva de leter etter før de kikker. Det er ikke bugnende blomstring, eller et løfte om sådant, men selve blomstertypen de er ute etter. En Winchester Cathedral duftrose, eller en spesiell gul og lilla Iris. Hvis det er snakk om en sjelden staude, er det ikke alltid de ser veldig bra ut. Kanskje er de fineste eksemplarene utplukket. Men denne kunden ser forbi et pjuskete utseende, fordi de vet at planten kommer til å bli det den egentlig er; en fantastisk blomst som vil passe inn nøyaktig som planlagt.

 

Nå skal jeg trekke parallellen over til mennesker. For noen ser på mennesker slik som den første kunden; De ser på hvor vellykket personen er. Hvor godt de takler livet, og hvordan de “blomsterer.” Andre ser på potensialet. Gode karakterer, god utråling eller mye sjarm. De vurderer mennesker etter hva slags egenskaper de ser et løfte om. Men den tredje måten å se mennesker på, er dypere. Det er slik Gud ser oss. Han ser deg som en spesiell blomst med en bestemt hensikt. Kanskje er du en sjelden Pelargonia som passer perfekt i kassen, eller en blomstrende klematis som skal klatre på gjærdet. Du ser gjerne ikke sånn ut enda (kanskje er du bare en spire), men Han vet at du har alt som skal til for å fylle den oppgaven Han har tenkt deg til. Han vet at du er perfekt i Hans plan. 

Min oppfordring er at vi skal se mennesker slik: Som ulike sorter med ulike hensikter. Noen er sjeldne og andre er vanlige. Noen til og med giftige eller illeluktende. Men alle er viktige for å skape den perfekte hagen.Din verdi ligger ikke i det du får til, eller det du kan love. Men i deg selv. Du er verdifull i deg selv. Skapt med en hensikt og gode egenskaper.

 

Fant denne kjekke historien som minner meg på hva som er viktig i livet. Jeg liker så godt sånne inspirerende historier! Hvis du er enig, finne du flere i kategorien “Lignelser” til høyre 🙂 Håper det er greit at den er på engelsk. Bare for å presisere: Historien er ikke skrevet av meg, men jeg fant den på facebook uten forfatter… Om noen vil at jeg skal oversette, send en kommentar 🙂


“A professor stood before his philosophy class and had some items in front of him. When the class began, he wordlessly picked up a very large and empty mayonnaise jar and proceeded to fill it with golf balls. He then asked the students if the jar was full. They agreed that it was.

The professor then picked up a box of pebbles and poured them into the jar. He shook the jar lightly. The pebbles rolled into the open areas between the golf balls. He then asked the students again if the jar was full. They agreed it was.

The professor next picked up a box of sand and poured it into the jar. Of course, the sand filled up everything else. He asked once more if the jar was full.. The students responded with a unanimous “yes.”

The professor then produced two cokes from under the table and poured the entire contents into the jar effectively filling the empty space between the sand.The students laughed..

“Now,” said the professor as the laughter subsided, “I want you to recognize that this jar represents your life. The golf balls are the important things – your family, your children, your health, your friends and your favorite passion – and if everything else was lost and only they remained, your life would still be full. The pebbles are the other things that matter like your job, your house and your car.. The sand is everything else – the small stuff.

If you put the sand into the jar first, he continued, there is no room for the pebbles or the golf balls. The same goes for life. If you spend all your time and energy on the small stuff you will never have room for the things that are important to you.

Pay attention to the things that are critical to your happiness. Spend time with your children. Spend time with your parents. Visit with grandparents. Take your spouse out to dinner. There will always be time to clean the house and mow the lawn.

Take care of the golf balls first – the things that really matter. Set your priorities. The rest is just sand.

One of the students raised her hand and inquired what the coke represented. The professor smiled and said, “I’m glad you asked. The Coke just shows you that no matter how full your life may seem, there’s always room for a couple of cokes with a friend.”

Leste nylig et kjempebra innlegg på bloggen hjertespor, en av mine favoritt-blogger. Synes det var så bra observert, og bra skrevet at jeg spurte om lov til å dele det her på bloggen. 


 

Å bære tungt

Vi ruslet av gårde på butikken, jenta mi og jeg. Skulle kjøpe bakervarer og litt frukt å kose oss med.
Da vi skulle hjem hadde mamman selvsagt handlet mer enn planen, og det var to nokså tunge poser å bære. Hjelpsom som hun er, ville snuppa bære en pose som rommet boller, epler og en stor melon.

Så ruslet vi sakte hjemover igjen, hånd i hånd.
Flere ganger spurte jeg henne om hun var sikker på at hun orket bære på dette. Jada, det orket hun – “jeg er jo så sterk, mamma!” Så gikk hun der og smilte, stolt over å hjelpe mamman sin med å bære.

Etter et par hundre meter slakker hun på farten og nærmest sleper posen etter seg. Hun kikket opp på meg og sa “jeg er så sliten nå, mamma! Kan du ikke bære meg?”. Jeg hadde selv en tung pose å bære, men skimtet huset rett der foran, så jeg løftet henne opp og lot henne klamre seg fast til meg. Hun tviholdt fortsatt på posen sin, og vi fortsatte den lille veien hjem.
Da vi kom hjem satt jeg henne ned på trappen foran døren. Hun vendte seg da mot meg med et eneste stort smil og sa “jeg sa jo at jeg klarte å bære posen hele veien hjem, mamma!”

Jeg måtte bare le, og som vanlig får barna meg til å se ting i perspektiv. Min lille godjente hadde akkurat fått meg til å tenke på hvordan det er for oss når vi gjennomgår vanskeligheter i livet. Når verden roper hardt i mot oss “dette takler du fint alene” eller “kom deg over det” – da rekker Gud ut sine armer og sier: “Kom til meg du som strever. Jeg vil bære byrdene dine…”
Og når vi er kommet oss gjennom, kan vi glede oss og si “jeg klarte det!” – og da smiler Gud.

For Han vet jo hvem det var som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det tunge.

                                                                 Klem,

post signature

Jeg liker virkelig innleggene til Spirea. Hvis du ikke har vert innom bloggen hennes, så anbefaler jeg en tur..

Elsker sånne historier som dette 🙂



Sofia hadde vært ute å lekt hele dagen, men nå var hun sliten og ville komme inn og hvile seg litt.
Så hun slengte skoene fra seg i et hjørne, tok et glass saft og satte seg på gulvet, lent mot morens ben.

Nysgjerrig kikket hun opp for å se hva moren holdt på med.
Hun skjønte at moren hennes holdt på å sy noe, for hun hadde tatt frem nål og masse garn i forskjellige farger. Sofia satt stille å så på gulvet en lang stund og så på at moren sydde. Men til slutt klarte hun ikke holde seg lenger.

”Du mamma.. det gjør ingen ting at du ikke er så flink til å sy.
Jeg synes du er verdens beste mamma likevell.”

Moren til Sofia lo litt og spurte hva hun mente.

”Nei.. det blir jo ikke så fint når du syr,” sa sofia og vred litt på seg.
”Det er jo ganske mange knuter og sånn. Man kan ikke en gang se hva det forestiller.
Men det gjør ikke noe. Jeg liker deg uansett,” sa hun trøstende.

Nå smilte moren til Sofia enda bredere og ba Sofia sette seg på fanget hennes istedet.
Så bredte hun broderiet ut forran dem.

”Du så på broderiet fra undersiden,” forklarte hun for Sofia.
”Men se hvordan det ser ut fra min side. Knutene på baksiden har en mening.
Og det som ser ut som et eneste rot fra baksiden, er et vakkert bilde på forsiden.”

Moren til Sofia la fra seg broderiet og ga Sofia en klem.

”Og vet du hva,” sa hun. ”Det hender at vi voksne gjør akkurat det  du gjorde nå nettopp.
Men vi er ikke alltid like kjærlige som du når vi henvender oss til Gud. ‘Gud, livet mitt er et eneste rot.
Det er bare knuter over alt og ingenting gir mening. Hvorfor gjør du ikke noe med det?’ roper vi til Ham.
Og da tror jeg Gud sier det samme om livet vårt som jeg sa til deg om broderiet.


‘Kom og sett deg på fanget mitt. Du ser bare et meningsløst rot av knuter.
Men jeg holder på å brodere livet ditt. Og resultatet kommer til å bli helt fantastisk vakkert.’ ”


Kristina Reftel
Fra boka ‘Alltid elsket’

Fant lignelsen på bloggen til Aina Regina

Har før lagt ut inlegget “glemmer jeg ser vrangen”, et dikt som handler litt om det samme.

 

Likte du historien?

Kopierte innlegget fra Gatepresten.


Kjenner du følelsen av å skulle fylle en smågodt-pose? Eller en spilleliste med musikk? Eller en dag på tusenfryd hvor det ikke er kø på noen karuseller? Det er en fantastisk følelse å være fri til å velge.. Det er nesten så man ikke vil velge, man vil stå en stund først og betrakte valgmulighetene og glede seg over dem. Men mens man står der og betrakter alle mulighetene, går tida.

Vi som lever i dag har enormt stor valgfrihet. Mange kan velge hvilken linje de vil gå på på videregående, og hvilken utdanning de skal ta. Fritida byr på mange muligheter; fotball, håndball, korps, speideren? Og for enkelte byr hver helg på nye muligheter: Hvem skal vi henge sammen med, hvor skal vi dra, hva skal vi finne på. Jeg tror en del også strever med valget: Hva tror jeg på?

På en måte kan vi si at vi alle går rundt med en tom krukke som vi skal fylle med hvem vi skal være og hva vi skal gjøre. Men det koster å beholde valgfriheten: Den som fortsatt vil være helt fri til å velge, kan ikke fylle sin krukke med noe. Så blir den også tom. Den som ikke tror på noe, ikke satser på noe, enten det gjelder en utdanning, en venn eller en tro, mister muligheten for hva dette valget kan bety i livet.

Jeg tror på verdien av å fylle livet med noe som holder gjennom både gode og vanskelige dager. Foruten gode venner og familie, opplever jeg at det betyr å fylle livet med tro på Guds kjærlighet til alle mennesker. I krukka som jeg bærer på, trenger jeg noe som gir meg håp når alt ser mørkt ut. Som gir meg en retning for hvordan jeg bør leve livet mitt. Som gir meg trygghet og glede over å være verdifull og elsket. Slik er troen på Guds kjærlighet med i livet mitt. Det betyr ikke at jeg alltid tenker på hva jeg tror på. Det betyr ikke at jeg aldri tviler eller grubler over vanskelige spørsmål. Men det betyr at jeg kan tro på at som mine hender bærer en krukke, er det en som bærer meg. Som jeg gjør mange valg i livet, er det en som har valg meg. Uansett hvilke dager som vil komme. Uansett hvordan livet blir.

Paulus skriver om dette i kolosserbrevet: Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre (3,12-13).

Hva synes du det er viktig å fylle livet med?


 

Nå er det lenge siden jeg har lagt ut en lignelse. Synes denne historien gjorde meg mye klokere på noen vis, den kan kanskje være en hjelp for noen til å forstå hvorfor det er så mye ondskap i verden om det er en God Gud som har skapt oss. >Fant historien her<
 


 

 

En universitetsprofessor på en velkjent skole for høyere læring utfordra sine studenter med dette spørsmålet: ?Skapte Gud alt som eksisterer??

En student svarte modig, ?Ja, det gjorde Han!?

?Gud skapte alt?? spurte professoren.

?Ja sir, det gjorde Han virkelig?, svarte studenten.

Professoren svarte, ?Hvis Gud skapte alt; så skapte Gud ondskapen. Og, siden ondskap eksisterer, og ifølge prinsippene om at arbeidet definerer hvem vi er, så kan vi anta at Gud er ond.?

Studenten ble stille og svarte ikke på professorens hypotetiske definisjon. Professoren, ganske fornøyd med seg selv, skrøyt til studentene at han nok en gang hadde bevist at den kristne troa var en myte.

En annen student rakk opp handa og sa, ?Kan jeg spørre deg et spørsmål, professor??

?Selvfølgelig?, svarte professoren.

Studenten reiste seg og spurte, ?Professor, eksisterer kulde??

?Hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig eksisterer det. Har du aldri frøset??

De andre elevene kniste av den unge mannens spørsmål.

Han svarte så, ?Vel faktisk sir, kulde eksisterer ikke. I henhold til fysikkens lover, det vi ser på som kulde er i virkeligheten fraværet av varme. Hver kropp og objekt kan studeres når det har eller sender energi, og varme er det som en kropp eller materie har og sender energi. Det absolutte nullpunkt (-273 grader celsius) er det totale fraværet av varme; og all materie blir kraftløst og ute av stand til å reagere ved denne temperaturen. Kulde eksisterer ikke. Vi har skapt dette ordet til å beskrive hvordan vi føler det når det ikke er varme.?

Studenten fortsatte, ?Professor, eksisterer mørke??

Professoren responderte, ?Selvfølgelig gjør det det?

Den unge mannen svarte, ?Nok en gang tar du feil sir, for mørke eksisterer heller ikke. Mørke er i virkeligheten fraværet av lys. Lys kan vi studere, men ikke mørket. Faktisk kan vi bruke Newtons prisme til å skille hvitt lys inn i mange farger og studere de varierende bølgelengdene av hver farge.

Du kan ikke måle mørke. En enkel lysstråle kan bryte gjennom en verden av mørke og lyse den opp. Hvordan kan du vite hvor mørkt et spesielt område er? Du måler mengden av lys tilstede, gjør du ikke? Mørke er et begrep mennesket har laget for å beskrive hva som skjer når det ikke er noe lys til stede.?

Til slutt spurte den unge mannen, ?Sir, eksisterer ondskap??

Nå svarer professoren, ?Selvfølgelig, som jeg allerede har sagt. Vi ser det hver eneste dag. Det er daglige eksempler av menneskers grusomhet mot hverandre. Den finnes i utallige kriminelle handlinger og vold overalt i verden. Disse manifestasjonene er ikke noe annet enn ondskap!?

Til dette svarte studenten, ?Ondskap eksisterer ikke, sir, eller det eksisterer ihvertfall ikke i seg selv. Ondskap er ganske enkelt fraværet av Gud. Det er akkurat som mørke eller kulde, et ord som mennesker har laget for å beskrive Guds fravær. Gud skapte ikke ondskap. Ondskap er resultatet av hva som skjer når mennesker ikke har Guds kjærlighet til stede i hjertet. Det er som kulde som kommer når det ikke er varme, eller mørke som kommer når det ikke er lys.?


Hvis du som jeg liker sånne historier, må du bare ta en kikk innom kategorien “lignelser” her på bloggen:)

Jeg er litt travel om dagen, men det er ikke barebare å være student! Bloggen blir litt lidende (leidet darunter. husker vi pugget dette ideomet i tysk…) av tidsmangelen min, men det finnes jo viktigere ting! Og jeg får nok mere tid innimellom:)

Ha en nydelig dag!  

Mitt liv er som en billedvev der Gud alene vever.

Han velger fargen selv, som mønstret best fremhever,

men når han vever sorgens tråder stanser pilgrimssangen.

Han ser det hele overnfra. Jeg glemmer jeg ser vrangen.

En dag er veven ferdig blitt og skyttelsen er stille.

Da skal han rulle teppet ut og si meg hva han ville.

Da skal jeg se at mørke tråder også trengs i blant,

så gull og sølv og alle farger berdre bakgrunn fant.

 


Kilde

Falt for dette diktet med en gang… Mye sant i det:) Vet dessværre ikke hvem som har skrevet det…

 

Skal gjenfortelle en sammenligning Helge fortalte på lørdag.

Se for deg en ganske stor basketballkurv. Kurven henger i den ene enden av hallen, og du står omtrent midt i. Den ser ikke egentlig så høy ut, og du tenker at du kan fint klare å treffe den om du går litt nermere. Så tar du å går frem til omtrent 10 meter fra kurven. Nå er den høyere. Det er ikke helt sikkert du treffer. Hvis du tar de siste skrittene, og havner rett under kurven kan det se ut som om den er himmelhøy; Aldri om du kan hoppe så høyt!

(kilde)

Sånn er det med Gud noen ganger også. Han ser ikke så imponerende og betydningsfull ut på avstand, men når du kommer nærmere er han Dritkul, og Enorm!

 

Synes forresten at du burde ta turen innom >denne bloggen<

Her er en Optisk 3D – Illusjon.

Kilde(her er også mange andre slike bilder)

Det skal en spesiell se-teknikk til for å se de to mennene som slåss i bildet.

Mange klarer aldri å se dette. Jeg brukte ca en halvtime første gangen, men nå går det ganske fort å se hva det er.

 

Se-tips:

*Fokuser på forskjellige måter. Fest blikket ditt en halvmeter Bak bildet, og hold det fokuset mens du stirrer på bildet.

*Hvis det går, kan du se på ditt eget speilbilde i dataskjermen. Hvis bildet er i papirform kan du prøve å legge en glassplate over, å se på refleksjonene i den. Plutselig dukker det opp.

Det var det første tipset som funket for meg, men prøv deg frem med å se, glo og stirre på forskjellige måter


 

Jeg husker hvor frustrerende det var å ikke se det som Pappa kunne se. Hvordan jeg stirret på bildet på alle mulige måter for å se det, og hvordan jeg overveide muligheten for at det hele var en teit spøk.

Det jeg husker enda bedre er den fantastiske følelsen av å klare det! Når jeg endelig plutselig fikk det til, og en ny verden INNI bildet plutselig åpnet seg, ble jeg helt ekstatisk (morsomt ord!). Klarte nesten ikke slutte å se på bildet resten av kvelden. Det er umulig å beskrive greia skikkelig for de som ikke kan se det selv.

De som ikke ser bokserne vil kanskje si at de ser mange av dem, eller at det ikke er noen der.

På den samme måten kan det være med Gud. Det går ikke alltid an å se eller føle Ham. Noen vil påstå at Han ikke finnes. Andre vil påstå at Han er litt annerledes enn det bildet du har av ham. Fortsett å søke Ham, så vil Han vise seg. Han er ikke slik som bildene, som bare funker for noen. Gud funker for alle!

Når du da først ser han. WOW!

Da blir du helt ekstatisk, og full av beundring.


Det må forresten nevnes at jeg ikke kom på sammenligningen mellom bildene og Gud selv, men leste det på en smootown blogg. Les Frank sitt innlegg her.

 

Ser du bokserne i bildet? Hvordan ville du beskrevet dem?

Hvor lang tid tok det før du så dem?

(Dette kan virke litt rart og uinteressant, men det er faktisk en grunn til at jeg skriver om ugress, så les hele innlegget)

Dette er et ugress, men det er skikkelig pent! Det må være det fineste ugresset jeg vet om iallefall. Derfor har jeg mange ganger lurt på hvorfor i alle dager det er et ugress i det hele tatt!

Men det vet jeg nå. Det er på grunn av måten det sprer seg på. Det vokser overalt og kveler alt annet. Det negative med ugress er ikke egentlig at det er stygt (nødvendigvis), men at det ødelegger for de tingene som var plantet der. De som er plantet med en plan og med omsorg.

Det er på samme måten med synd. De tingene som Gud har definert som synd er ikke nødvendigvis galt i seg selv, men det er galt fordi det kveler det Gud hadde tenkt for oss. Hans perfekte plan blir kvalt av ting som tar vår tid og oppmerksomhet. Dette gjelder ikke nødvendigvis all synd. Noe er bare galt også. Som å drepe.  

Andre ting er galt fordi det tar vår oppmerksomhet bort fra Gud. Disse tingene er ikke noe som bibelen nødvendigvis forbyr, men det kan være lurt å være forsiktig for det. Du må tenke deg litt om, og finne ut hva som påvirker deg. Både negativt og positivt. 

Jeg vet at jeg ikke bør se skrekkfilmer fordi jeg blir påvirket. Jeg blir redd av det, og redsel kan gjøre at du mister fokuset på Gud. Jeg vet at dette ikke er bra for meg, det er forferdelig å gå rundt å være redd hver gang du er alene i mørket (jeg slipper det nå).  

Kanskje du skal tenke deg litt om, og finne ut hva som kan være ugress i ditt liv. Selv om det ser bra og positivt ut i fra utsiden, så er det du som vet best om det påvirker ditt forhold til Gud. 

Det som er så bra er at Jesus er hanskene våre. Han hjelper oss å luke bort det som er negativt. Det vil alltid komme noe nytt, men hvis du tar det etterhvert blir det ikke så vanskelig å holde hagen din ved like:)

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer for livet går ut i fra det. sal.ord. 4.23.