Det var en som fortalte i fra en fest han hadde vert på. Mens han begynte å snakke ble bildene levende for meg. Vi stod å balanserte på to liner. En til beina, og en til å holde i. Denne kreative løsningen fikk meg, han som fortalte (la oss kalle ham Rune) og venninna hans litt ovenfor mengden, og vi kunne se litt av konserten. Vi pratet litt. Venninna fortalte et eller annet. Jeg så at hun hadde drukket en del, bevegelsene var raske og overdrevne, og smilet var klistret unaturlig hardt fast i ansiktet. Plutselig ramlet hun rett ned i mengden. Hun hadde sluppet tråden med hendene for å dramatisere mens hun snakket. Det var litt komisk, som en tegnefilm der noen plutselig løpet utfor et stup, og rett før han faller oppfatter han hva som vil skje, og ansiktsutrykket forandrer seg. Akkurat sånn var det idet hun falt.
Vi skjønte at det kunne være litt farlig i den tette, kjempende og pressende mengden under oss. Jeg hadde aldri sett det så ille før. Derfor kom vi oss ned, og gikk for å finne henne. Det gjorde vi, og hun hadde mord i blikket. Hun stod ved en av de to utgangene til området (det var høye murer rundt det hele). I utgangen var det en slags garasjeport. Øynene hennes lyst nesten av rent hat, og hun skrek: Jeg skal drepe dere! Dere kommer aldri ut! Hun trykket porten opp og ned, liksom for å demonstrere hvordan hun skulle hakke oss i biter. Vi var litt utenfor mengden nå, det var ikke mye folk rundt oss. Rune løp mot den andre utgangen. Hun var litt for rask, og kom dit før ham. Her var det en lik port, og hun satte i å hakke den opp og ned, og le hysterisk.
Rune spant rundt, og løp tilbake. Denne gangen smatt han gjennom porten før hun smalt den igjen bak ham. Jeg var ikke så rask, og visste ikke hvordan jeg skulle klare dette, i hvert fall ikke alene. Hun hadde nå vendt blikket mot meg. Jeg gjorde som Rune, og løp mot den andre utgangen. Hun kom før meg, og jeg løp tilbake. Igjen sprang hun forbi meg på halvveien, og nå tok jeg en super-rask vending. Jeg så at det kom til å fungere. Hun var forbi meg, og reagerte for seint. Jeg var nesten fremme, og kastet meg igjennom porten. Det tok noen millisekund før jeg oppfattet at jeg ikke var trygg enda.
Hun ropte etter meg at hun skulle jage meg, om jeg så løp helt til Haua. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å løpe til Moi i stedet. Jeg trodde jeg var i Egersund. Var ikke sikker på noe lenger. Kanskje hadde Rune sagt han løp mot Moi? Jeg tok noen svarveier jeg kunne. Prøvde å ikke følge veien for at hun ikke skulle finne meg. Gjennom hekken, over gjerdet, ligg lavt! Omgivelsene var helt som i Kleivan hjemme på Haua. Mens jeg løp var det akkurat som om jeg krympet. Jeg ble en liten mus som hoppet og sprang gjennom gresset. Jeg pilte livredd av sted, og lurte på hvor lenge jeg kunne holde dette tempoet. Et stort hopp. En bekk. Bekken var som en elv, og jeg så midt i hoppet at jeg bare kom halvveis over. Det var sikkert bare noen centimeter med vann. En slik by-bekk, som er laget med støpt bunn. Jeg trodde først jeg ville klare å stå i bunn, men musebeina mine rakk ikke ned, og jeg ble ført med strømmen bort til fossen. Det var umulig å kjempe, jeg bare falt.
Denne drømmen vekket meg i morges. Utrolig hvor mye rart hodet klarer å sette sammen! Det er forresten kjempegøy hvis dere forteller meg noen merkelige drømmer dere har hatt i det siste!
