Vi hadde gått ut av huset, Jeg og Thomas. Jeg gikk ned i parkeringshuset, og satte meg i bilen. Thomas var visst ikke helt ferdig, for han hadde ikke fulgt etter meg hele veien. Plutselig stod en annen mann der. Han snakket til meg gjennom det åpne bilvinduet. Han hadde et sleskt smil, og så litt sjuskete og skjeggete ut. Det han sa gjorde meg utilpass. Jeg strakt meg fort bort, og låste døren til bilen. Idet jeg også lukket vinduet skikkelig prøvde han å stikke hendene inn. Han begynte å true meg med at han hadde noen flere som skulle komme, og de hadde nøkkel til bilen! Jeg håpte bare at Thomas kom før det?
Vi gikk inn i huset, Jeg, Thomas og Anders. Det var akkurat som der vi hadde vert i 50-årsdag til pappa. En stor sal , med en scene i den ene enden, inngangen i den andre. Denne gangen var alle stolene og bordene borte fra salen. Litt etter oss kom to menn. Jeg ble litt redd, men så var jeg litt skvetten etter den skumle mannen som hadde truet meg i bilen. Thomas roet meg ned, og de gikk heldigvis rett opp i andre etasje.
Litt senere kom de ned igjen, og jeg merket at noe var galt. Jeg skjønte hva som ville skje før det skjedde. Begge to trakk opp våpen. Maskingevær eller noe, og de fyrte løs. Jeg hadde jo sett filmer, så jeg ropte dukk, og la meg ned flatt på gulvet. Det tok noen tidels sekund før jeg kom på at jeg kanskje også burde krype vekk og ikke bare ligge der. Det gjorde jeg, og Anders fulgte etter. Jeg løp ned bak scenen der Vagabond hadde spilt et halvt år tidligere, og inn i et litt mindre rom. Ingen fulgte etter meg lenger. Der hang det noen arbeidsklær i et hjørne, og jeg klatret oppi den store dressen, og trakk igjen glidelåsen. Jeg håpet at Anders hadde klart å gjemme seg på en logisk plass, men hadde mine tvil. Var det meg de var ute etter? Eller var det noe i bygget de skulle? I så fall gikk de kanskje bare igjen. Jeg håpet ikke at noen var skutt, men jeg hadde ikke hørt noe skriking.
Igjen gled drømmen bort, mens hjertet slo som en trommeslager.
Bildene tok jeg en dag jeg og Monica var på fototur. Flere bilder kommer derfra!
Det er ikke så ofte jeg drømmer ting lenger. I hvert fall ikke som jeg husker godt nok til å skrive dem ned. Men denne drømmen hadde i hvert fall bittelitt sammenheng og logikk.
Det er bare så rart at jeg drømmer sånn truende og skumle drømmer når jeg er så glad og trygg når jeg er våken! Er enda litt oppi skyene etter ei fantastisk helg:D
Oi, først trodde jeg dette var en sann historie. Ble lettet da jeg leste at det var en drøm. Jeg har aldri mareritt lenger, pleide å drømme “skumle” drømmer om vulkaner da jeg var liten, siden det har jeg omtrent aldri husket drømmene mine. 😉
Vanja: Hehe, ja, jeg måtte skrive med litt spenning;) Det er så gøy å huske drømmene sine, synes jeg. For noen ganger drømmer jeg helt sprøe ting! Men er ganske sjelden jeg har skumle drømmer, som denne (den var ikke helt skummel nok til å kalles mareritt, tror jeg)
var en ganske intens drøm du hadde, nesten som i en film, veldig detaljert var dette så du husket nok en god del av den, skrev du den ned med en gang du våknet? det gjør ofte jeg for å kunne huske drømmen bedre.
jeg har mange slike drømmer selv, hvor de er nifse, men ikke nifse nok til å vekke meg, jeg går liksom gjennom hver enkelt scene som om jeg nesten er en skuespiller i et stykke skrevet for meg. er nok noen drømmer hvor jeg reagerer med litt mer angst, og enkelte hvor jeg blir helt lammet, men som regel er det følelsen av at disse tingene egentlig ikke kan skade meg, og jeg blir gående rundt med en slags morbid fascinasjon for det jeg ser.
det jeg har veldig lyst å oppleve er den type drømmer hvor man har kontroll selv, dette som man kaller for lucid dreaming, hvor du er klar over at du drømmer og kan selv bestemme når du vil våkne, det tror jeg faktisk jeg aldri har opplevd. har du opplevd lucid dreaming?
I have dreams: Ja, det hender jeg klarer å bestemme litt selv, men ofte er jeg bare frustrert når jeg våkner fordi jeg vil drømme videre… Ofte når jeg føler dette husker jeg ikke helt hva jeg drømte, men bare at det var gøy!
Jeg skrev den ned med en gang, ja. Det er så morro å ta vare på, og hvis ikke hadde nok detaljene fort forsvunnet. Kanskje hadde jeg helt glemt den også…