Fikk en luebestilling for en liten stund siden, og sydde enkle luer. Den ene med et litt artig streken-trykk på 🙂
Har du noen prosjekter på gang?
Jeg våknet av at Thomas vekket med meg en rask bevegelse. “Hva var det?”
Jeg lyttet, enda i halvsvime, men kunne ikke høre noen ting. “Hvor mye er klokka?” Thomas fortalte at klokka var halv ett, og at han hadde hørt noen banke på døra nede.
Han hadde fått en melding på mobilen. Noen etterlyste ei jente som ikke hadde kommet hjem, og lurte på om hun kunne være hos oss.
Vi kledde fort på oss: kanskje var det denne jenta som banket på midt på natten? Kanskje hun trengte hjelp? Men da vi kom ned, var det ingen utenfor døra. Vi fikk en ekkel følelse, og jeg bestemte meg for å gå ned i kjelleren for å sjekke at det ikke var noen der, og låse kjellerdøra.
Men da jeg trykket på lysbryteren i toppen av trappa, skjedde det ingenting. Strømmen i kjelleren var borte. Dette begynte å ligne mer og mer på en skrekkfilm. Jeg tok et nølende skritt nedover, mens Thomas gikk for å se i sikringsskapet. Så satte jeg i et skrik!
Jeg hadde satt foten rett i en bøtte med vann! Kjelleren var totalsvart, så jeg måtte summe meg litt før jeg husket hva det var, og at jeg hadde satt det der selv.
Dette begynte å bli latterlig. Strømmen kom på igjen, og med våt sokk tuslet jeg forsiktig ned i kjelleren, men fant ikke noe utenom det vanlige. Vi la oss i senga igjen, men ble liggende lenge uten å sovne. Mon tro hva som skjedde med den jenta?
Vi bestemte oss for å be for henne (litt flaut å si at denne ideen kom først nå). Omtrent 15 sekunder etter at vi hadde bedt, fikk vi meldingen vi ventet på; jenta var trygt hjemme igjen, og det hadde bare vært en misforståelse.
Vi fant aldri helt sikkert ut hva bankelyden var, men hunden hørte den også. Og Thomas mente at det kanskje var klikket da sikringen gikk. Den gikk forøvrig en gang til, mens vi var våkne, men det hjalp da vi dro ut en elektrisk ovn.
Har du hatt noen skumle opplevelser, som bare blir artige historier i etterkant?
Julegavehandelen er gjennomført, og nå mangler jeg bare noen “finishing touches” på de hjemmelagede gavene før jeg må sette av en kveld eller to til å pakke inn alle sammen. De skal jo leveres før jul også!
I går pyntet vi juletre, og det ble utrolig pent!
Overalt hvor jeg ser, er det noe julerelatert.
I dag er det også siste dagen på jobb før ferien. Vi var utrolig heldige i år, som fikk så tidlig juleferie! Selv om det helt sikkert bare betyr at vi må gå lenger til sommeren…
Jeg ville i hvert fall bare stikke innom bloggen for å si God jul til alle, og god ferie til dere som har det innen rekkevidde 🙂 Nå gleder jeg meg virkelig!
Og jeg legger ut bilde, selv om det er litt rotete. Men det er det egentlig nesten alltid med alle mine prosjekter xD 
Boktittel: The Hitchhiker’s guide to the galaxy
Forfatter: Douglas Adams
Innhold: Arthur blir sveipet opp av et romvesen rett før jorden blir bombet i stykker. Sammen går de ut på en skremmende reise i et univers de ikke kjenner, med rare personligheter og figurer, og kun en avansert høyteknologisk bok til hjelp.
Min mening: Jeg hørte boka som lydbok. Den har tatt lang tid å høre ferdig, mest av alt fordi den ikke falt helt i smak. Jeg synes den har en sær humor, og selv om det surrealistiske er litt sjarmerende, blir det litt for mye, så jeg mister litt tråden. Dette er første boka i en serie, men jeg synes allikevel slutten kunne ha vært mye mer tilfredsstillende. Det virket som om forfatteren bare stoppet når han hadde “nok sider” i boka…
Terningkast: 2. For meg ble den litt teit. Hvis jeg skal lese en barnebok-serie, plukker jeg heller opp Narnia-bøkene for n’te gang… Men kanskje er dette mer ei “guttebok”?
Huff, jeg ser at bloggen blir litt forsømt for tiden.
Kombinasjonen av at det er mye som skjer, og at blogg.no la om systemene sine, gjorde at jeg ikke har brukt så mye tid på den. Bloggen ser enda trist og hvit ut, med en svær, irriterende reklame på toppen. Og jeg bruker dagene til jobbing (litt på skolen, og litt i blomsterbutikken), mye hobby og julegaver, litt julebakst, litt venner, en del menighet, litt rydding, og en god gjeng med avslutninger.
Jeg har 6 mål for resten av helga (altså søndag):
- * Levere julegaver til flyktninger gjennom julegaveaksjonen.
- * Sy julekjole (som jeg også har tenkt å bruke på juleavslutningen til jobb på tirsdag, hvis den blir bra)
- * Pakke inn julegavene (våre).
- * Se julekonserten i menigheten.
- * Vaske klær og vaske opp.
- * Gå i skogen med mamma og hunden; hente granbar og andre “julematerialer.”
Usikker på om jeg klarer alt. Hvis ikke kan jo ting flyttes til mandag også. Men jeg gir det et forsøk!
I går hadde jeg en skikkelig god dag. En god dag kjennetegnes ofte av at jeg får gjort mye. Og i går var jeg tidlig ferdig på jobb, så vi fikk gjort en hel del rydding i huset. Dessuten har jeg fri torsdag og fredag, og det er en deilig følelse å gå inn i langhelg nå når ferien nærmer seg.
Jeg fikk sydd ferdig den 4. hjemmelagede julegaven for i år – nå gjenstår kun èn til, som jeg fikk klippet nesten ferdig. I tillegg hadde vi middagsbesøk av Andrea og Leif Arne. På kvelden 12. desember feirer vi Lossi her i bygda. Da kommer barna på dørene og synger julesanger (en slags krysning mellom julebukk og halloween). Og jeg og Andrea koste oss med å dele ut godteri til syngende kaniner, enhjørninger, monstre og nisser.
Samtidig fikk vi bakt litt julekaker – eller det blir kanskje riktigere å si julegodteri, siden vi laget brente mandler, karameller og delfiakake.
Planen for i dag er litt jobbing (i planteskolen=butikken til mamma), kanskje litt sying, juletresalg (og kanskje kjøp!), og avslutning for LIFEgruppa hjemme hos meg i kveld. Dessuten skal jeg planlegge de siste julegavene, for i morgen skal de kjøpes. Dette blir nok en god dag!
I begynnelsen hadde jeg primært to “symptomer” på graviditeten; trøtthet og kvalme. Nå har jeg byttet ut trøttheten mot en voksende mage, mens kvalmen enda ligger å lurer i bakgrunnen rett som det er.
Ellers spør alle hvordan det går med meg. Og jeg føler meg egentlig ikke så annerledes. Jeg kjenner ikke liv i magen, men har vært til ultralyd og sett Lillebaby bevege seg. Det så ut til å være en liten turner, siden den strakte beina helt opp i pannen sin. Hihi ^^
Det er rart å tenke på at så mye vil bli så annerledes når Lillebaby blir født. Jeg som alltid har hatt et fantastisk sovehjerte, vil våkne mange ganger hver natt. Et hus som er rolig og stille, vil etterhvert bli fullt av liv. Hvordan vil Ninja takle overgangen? Og hvor mye tid vil jeg egentlig ha med venner og hobbyene mine? For ikke å snakke om reise?
Det er i hvert fall helt sikkert at ting vil forandre seg, og at de aldri vil gå tilbake til det samme. Og det er både gøy og skummelt.
I år gjorde vi en avtale med Compassion om å arrangere en julekonsert hjemme i stua vår! Det var et veldedig arrangement, hvor fadderorganisasjonen Compassion fikk reklamere litt for sitt, og det var også en gratiskonsert.
Vi hadde på forhånd ryddet ut en del møbler i stua, satt opp en haug med stoler for å få plass til alle som hadde sagt ja til å komme, og bakt en hel gjeng med lussekatter.
Hilde Svela bidro med nydelig sang, og Sonja Lie fengslet oss med julefortellinger. Det ble en utrolig hyggelig kveld, og hele fem barn i noen av verdens fattigste land fikk en fadder etterpå! Noe som betyr at de vil få en utdanning, helsehjelp for hele familien, og har en økonomisk sikkerhet som er sjelden der de bor. Alt dette for den nette sum av 260 kr i måneden, det samme som vi bruker på en tacofredag, eller et besøk på kino eller restaurant. Hvis du kan tenke deg et fadderbarn i Compassion, kan du gå inn å lese litt mer HER.
Vi har to barn allerede. Jeg fikk faktisk brev fra dem i sist uke. Og Hilde hadde hele fem fadderbarn; et for hvert familiemedlem her i Norge…. DET er goals, folkens!
48 pakker ble organisert i rekkefølge, og merket med nummer og navn før jeg pakket dem inn. 
Jeg kjøpte mange av gavene i London. Budsjettet var på (I gjennomsnitt) 12,50kr per gave. Dette er ikke så umulig i England, hvor de har butikker som “one pound shop”. Da kommer en hel gavekalender på under 300kr.
I mellomtiden prøvde Natalie seg på sitt første syprosjekt; en kort genser med hette!
Jeg tror vi begge var fornøyde med kveldens innsats, og gikk inn i advent med ny genser og to kalendere til noen som ikke forventet å få dem… 🙂
Har du noen prosjekter på gang?
Her en dag var jeg i en sosial sammenheng. En sånn type der man ikke har håndplukket alle som treffes, så det er litt spennende hvem som kommer, og om de går sammen. Og i dette tilfellet var det en som ble litt utenfor. De andre visste nok ikke helt hva de skulle si, og jeg merket at han hele tiden ble sittende litt for seg selv – selv om han var “innenfor” i den fysiske sirkelen.
Så jeg tenkte jeg skulle redde situasjonen med en runde kortspill; da blir alle inkludert, og kan delta. Men en så negativ tilbakemelding på et forslag har jeg vel sjelden fått, og måtte trekke meg stille tilbake, som en hund med halen mellom beina. Og gutten ble sittende der, uten å bli snakket til. En del av gjengen, men samtidig ikke.
Og det fikk meg til å tenke litt. For de andre mente jo ikke noe med det. Men det slo meg da hvor “egoistisk fokus” de hadde. Jeg kjente meg helt ærlig litt igjen. Tankerekken går som følger: “Noen foreslår et spill. Vil jeg spille spill? NEI! Da protesterer jeg….” Men denne gangen var jeg vert, og derfor mer “påkoblet” de andres følelser. Og jeg så hvor negativt det utviklet seg for den ene. Jeg vet ikke om noen andre merket det en gang, men han krympet sakte litt sammen, forsvant inn i egne tanker, trykket litt på mobilen. Og jeg kunne formelig se ham tenke at det hadde vært en dårlig idè å dukke opp uten noen venner…
Så min oppfordring er å tenke litt mer over sosiale situasjoner. Man trenger ikke være vert for å koble seg på andres følelser. Men kanskje kan en mangel på dette, være grunnen til at så mange nå sliter med sosial angst. For jeg kan ikke klandre denne gutten for å være litt mer forsiktig neste gang. Og jeg har ganske mange venner som alltid holder seg hjemme når jeg inviterer på denne måten (litt åpent hus-stil); akkurat av denne grunnen.
Jeg vil ikke at det skal være sånn at man må vite hvem som skal gå, før man kan gå selv. Jeg vil at folk skal kunne føle seg fri til å utforske ulike sosiale settinger. Men da tror jeg vi (meg selv høyst inkludert) må skjerpe oss litt, og ha øynene litt mer åpne for hverandres følelser.
