Mai forsvant så fort. Men jeg har samlet meg opp noen fargerike glimt fra hagen den siste måneden. Nyt det 🙂

 

 

Perlebusken ble helt nydelig i år!

 

Vi har plantet jordbær i tre lange urner. Gleder meg til å spise! Og i år skal ikke sneglene få førsteretten…

 

Jeg har prøvd å ikke kjøpe så mye blomster i år, men heller så dem (mye billigere, og litt gøyere).. Men den oransje nemesiaen i midten her, måtte jeg bare kjøpe! Etterhvert skal jeg nok fjerne stemoren, og heller plante noe annet rundt. Men de står enda så fint at jeg ikke har hjertet til å fjerne dem…

 

Rhododendronen er nydelig i år som alltid. Og vi har mye humlebesøk i hagen.

 

Også syrin stortrives hos oss. Vi har et stort, lille tre, og en nokså stor hvit busk…

 

 

Nå gleder jeg meg til alle de flotte blomstene som vil komme i juni! For ikke å snakke om alle godsakene vi har plantet i åkeren i år 🙂

 

Er det flere som nyter hage på denne årstiden?

Husker du det sukkersøte innlegget jeg skrev i går morges? Om hvor fint det går med trening og amming og alt? Joda, men det fikk seg en liten knekk i går. Som nevnt, forstuet jeg foten. Og det gjorde ting ganske mye vanskeligere.

Siden jeg skulle være uten Thomas første halvdel av dagen (og ikke kunne legge vekt på foten), ringte jeg mamma. Hun hadde heldigvis tid til å være min personlige assistent noen timer (stakkars). Jeg hadde sju punkter på to-do-listen min i går, og fikk bare krysset av ett; Få besøk. Men det var koselig å treffe Mira, onkel, tante og søskenbarna, samt lillebror. Resten av planene får jeg bare utsette på ubestemt tid. Heldigvis er foten en god del bedre i dag.
I tillegg til dette ble Miriam skikkelig vanskelig i går kveld; jeg tror hun må ha hatt vondt i magen. Ingenting hjalp. Og etter å ha stått opp kl halv 5, og deretter hatt huset fullt av folk hele dagen fra klokka 9, var jeg ganske gåen. Vi ble skikkelig slitne og frustrerte begge to, når hun ikke ville sove, og ikke slutte å skrike. Heldigvis sovnet hun godt til slutt, så etter en natt med en del søvn, samt en morgendusj, føler jeg meg mye mer oppegående igjen.

I dag får vi besøk av helsesøster. Tror det blir greit å få en forsikring om at alt er fint med Miriam, og en mulighet til å snakke om det som er vanskelig.
Se på den Nydelige jenta vår:

Miriam med to oldemødre

 

Miriam med bestemor og søskenbarnet Isak.

 

Miriam og mamma: det første badet.

I går var lille Miriam en uke gammel. Allerede har hun forandret seg, og vi blir stadig bedre kjent. Uka har dreiet seg mye om amming, og endelig etter en uke begynner det å falle på plass. Først var det for lite melk, så ble det vondt, så begynte det å blø, og så ble det overflod av melk. Men nå fungerer det heldigvis ganske bra. Bleieskift har vært en overraskelse på flere måter. For det første er det virkelig ikke så ille som jeg har innbilt meg alle disse årene, når det er på min egen baby. For det andre har også Miriam begynt å like skifte-stunden kjempegodt.

 

Jenta vår er utrolig sterk. Jeg tipper hun kommer til å lære seg å gå ganske tidlig. Jeg har også sånn smått begynt å trene meg opp igjen. Fra dag 5 begynte jeg å gå trilleturer, og har klart å gå tre dager på rad, litt lenger for hver dag. I går gikk vi helt til pleiehjemmet for å besøke bestemoren min (ca en halvtime++ hver vei). Men i dag blir det nok verre, for jeg klarte å forstue foten litt i går. Hadde håpet det var godt til i dag, men det er det altså ikke. Så i dag blir nok en litt roligere dag hjemme. Vi får i hvert fall noe besøk av familie 🙂

 

Enda er det mye som føles nytt, spesielt dette med å være så “bundet.” Jeg kan ikke lenger bare “stikke på butikken” hvis ikke Thomas er hjemme, eller tusle rundt i hagen med hunden på ubestemt tid. Det krever litt tilvenning…

Hvis du har barn, hva synes du var mest uvant den første tiden?

 

De siste dagene har vært de første med den lille jenta vår. Det er en lykkerus, men det har også vært slitsomt til tider. Gjennom hele graviditeten har vi holdt navnet hemmelig. Og det forundrer meg litt hvor fornærmet noen folk blir for at vi ikke vil si det… Det forundrer meg også hvor (brutalt) ærlige folk er når det gjelder om de liker navn, eller ikke. I hvert fall har vi landet på en navn vi begge liker kjempegodt, og som vi er kjempefornøyde med; Miriam!

 

Dette var vel kanskje et av de mer “vanlige” navnene på lista vår, og ikke et av dem som ble mest kritisert.Men det er allikevel ikke et vanvittig vanlig navn, og det synes jeg er litt greit. Det er kjedelig med for mange med samme navn i samme klasse (vi hadde tre Kristine og to Ingrid på trinnet).

Hva synes du om navnet?

Og hva synes du om at folk er smertefullt ærlige om hva de synes om navnene til små barn?

 

Fredag var vi sett opp til time på Flekkefjord sykehus, i anledning at jeg var syv dager på overtid. Det var fremdeles ingen tegn til at fødsel var i gang. Men vi pakket selvsagt med fødebagen, bare i tilfelle. Undersøkelsen var ganske lik de andre jeg har hatt i graviditeten, men de sjekket også åpningen, og til slutt en ultralyd. Alt virket greit, til vi kom til ultralyden, og legen kunne ikke finne noe fostervann. Jeg ble ganske satt ut da han sa at jeg skulle settes i gang med det samme.

 

Uansett var jeg glad for at vi samme dag hadde tatt noen bilder av meg og magen – det ble de siste for denne gang 🙂 Her var jeg altså 7 dager på overtid, dagen før jenta vår endelig kom 🙂

 

 

 

De første dagene med mini har vært preget av amming, mange ukjente vondter og en fantastisk følelse som er blandet av glede, undring, kjærlighet og surrealisme. Hun ble født lørdag morgen, og vi har vært på sykeshuset til i dag (tirsdag). Det er så utrolig mye jeg kunne skrevet om. Og noe av det kommer kanskje etterhvert. Men her er i hvert fall en av mine første visdommer/erfaringer som mor, som jeg kommer til å ta med meg videre: Det går opp og ned. 

Man kommer til et punkt der man blir helt rådvill. For eksempel når babyen bare gråter, eller ikke vil sove; Hva skal jeg gjøre nå?! Jeg er heldig som har vært i Flekkefjord. Der har jordmødrene (oftest) god tid til å forklare og veilede. Og jeg får et innspill som gjør at den fastlåste situasjonen løser seg (Les: babyen slutter å grine). Da føles det så godt. Og ofte virker det neste gang også. Og jeg kjenner meg som supermom med en gang. Men så virker det plutselig ikke lenger, og verden blir igjen et slitsomt, forvirrende sted. Igjen. Takk Gud for gode jordmødre! Jeg lærer stadig nye triks. Men jeg har en følelse av at dette kanskje er et mønster som kan gjenta seg uansett..

 

“Here’s what I think: the only reason I’m not ordinary is that no one else sees me that way.” 

 

"Wonder" av R.J. Palacio

Boktittel: Wonder

 

Forfatter: R. J. Palacio

 

Innhold: August Pullman er født med et deformert ansikt. Nå skal han for første gang begynne på en offentlig skole i femteklasse, etter å ha blitt undervist hjemme de første årene. En femteklasse kan være et skremmende miljø å kastes ut i, spesielt når man ser litt annerledes ut.

 

Min mening: Koselig, trist og bra bok om mobbing, identitet og vennskap.

BildeKilde

Terningkast: 5. 

 

 

 

 

“Why do you keep calling me Kirstie, Mummy? Kirstie is dead. It was Kirstie that died. I’m Lydia.” 

 

"Istvillingene" av S.K. Tremayne

Boktittel: Istvillingene

 

Forfatter: S. K. Tremayne

 

Innhold: Det er over et år siden Lydia, den ene av “istvillingene” døde. Men nå virker det som om Kirstie er forvirret over hvem hun er. Eller har foreldrene tatt feil av hvem som døde? Den lille jenta blir mer og mer forvirret, mens begge foreldrene tviholder på hemmelighetene sine.

 

Min mening: Fra første øyeblikk, fenget boka meg, og jeg leste den ut på to dager! Kjempespennende, pirrende og uforutsigbar. En slags magisk psykologisk thriller om skam, galskap, kjærlighet og anger.

BildeKilde

Terningkast: 6. Jeg anbefaler også bøkene “Løgner fra fortiden” eller “don’t you cry” som gav litt den samme ekle følelsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er lett å falle ut av gode vaner. Bibellesing, trening, middagsplanlegging er noen av de jeg sliter litt med å holde på. Men nå har jeg kommet inn i en ganske god vane med bibellesingen igjen (Etter mange feilede forsøk tidligere i år). Og jeg tror jeg har funnet oppskriften på suksess. Den kommer i to skritt.

  1. Skap en motivasjon, eller et press til å få gjort det du vil. Det kan være å love deg selv en belønning når det er gjort, eller at du avtaler med en venn at dere skal gjøre det samme. Jeg og et par jenter fra bibelgruppa ble enige om hva vi skulle lese hver dag de neste to ukene, før vi møttes igjen; og vips; et positivt press var på plass.
  2. Gi deg selv påminnere. Her er poenget å forhindre at du helt enkelt skal glemme å gjøre det. For det er lett å glemme før vanen er etablert. Jeg skrev ned hva jeg skulle lese for hver dag på en lapp, hadde lappen fremme på stuebordet, og krysset av for hver dag det var gjort. Du kan ha alarm på mobilen, henge opp en lapp inni et skap der du ofte går innom, eller noe annet. Men gi deg selv en påminner som du ikke kan misse.

Når dette er gjort i 2-3 uker, blir det vanligvis en vane. Hvis det er en ekstra vanskelig vane du vil innføre (slik trening er for meg) kan det være viktig å legge inn en “belønning” etter hver gang. For eksempel et deilig avslappende bad med badebombe, et klistermerke på hånden (haha) eller noe annet. Og så enkelt er det egentlig. Nå har det gått to uker siden jeg kom i gang, og det begynner å flyte av seg selv. Men det er jo viktig å være obs når ting er litt utenom det vanlige, så når jeg skal på sykehuset og føde, må jeg antagelig jobbe litt ekstra med vanen når jeg kommer hjem igjen.

 

“Brenner ditt hjerte med en hellig ild?” 

 

"Et hjerte i brann - brenner ditt hjerte med en hellig ild?" av John Bevere

Boktittel: Et hjerte i brann

 

Forfatter: John Bevere

 

Innhold: En kristen bok som handler om å være helhjertet. Den går grundig inn på hva nåde er, og hvordan helliggjørelse skjer.

 

Min mening: Boka virker litt gammeldags på både tematikken og måten den er skrevet. Men jeg tror vi (unge kristne) har godt av dette budskapet. Det at det er “gammeldags” er faktisk litt skremmende, når man tenker på at det er helt bibelsk. Vi trenger å vite mer om hvordan vi blir lidenskapelige, og hvordan vi blir kvitt synden i livet vårt.

BildeKilde

Terningkast: 4. Jeg anbefaler også Nærmere Gud av samme forfatter. En mer lettlest bok (som er utrolig bra!) er Max Lucados “Bli lik Jesus.”