De første dagene med mini har vært preget av amming, mange ukjente vondter og en fantastisk følelse som er blandet av glede, undring, kjærlighet og surrealisme. Hun ble født lørdag morgen, og vi har vært på sykeshuset til i dag (tirsdag). Det er så utrolig mye jeg kunne skrevet om. Og noe av det kommer kanskje etterhvert. Men her er i hvert fall en av mine første visdommer/erfaringer som mor, som jeg kommer til å ta med meg videre: Det går opp og ned.
Man kommer til et punkt der man blir helt rådvill. For eksempel når babyen bare gråter, eller ikke vil sove; Hva skal jeg gjøre nå?! Jeg er heldig som har vært i Flekkefjord. Der har jordmødrene (oftest) god tid til å forklare og veilede. Og jeg får et innspill som gjør at den fastlåste situasjonen løser seg (Les: babyen slutter å grine). Da føles det så godt. Og ofte virker det neste gang også. Og jeg kjenner meg som supermom med en gang. Men så virker det plutselig ikke lenger, og verden blir igjen et slitsomt, forvirrende sted. Igjen. Takk Gud for gode jordmødre! Jeg lærer stadig nye triks. Men jeg har en følelse av at dette kanskje er et mønster som kan gjenta seg uansett..
Gratulerer med baby! ❤️🤗
Alle med barn har vært førstegangsforeldre en gang. Det er ikke for ingenting det sies at første barnet er prøveklut. Man må finne ut av så mye. Noe på egen hånd, noe ved å spørre folk som kan ting. Det går seg til.
Lykke til videre!