Filip var en far som hadde to sønner. David var adoptert og hadde blitt tatt fra en familie der faren hadde stengt ham inne i kjelleren og misbrukt ham i flere år. Filip, som selv var politisjef, hadde oppdaget tilfellet, og hadde brutt seg inn og arrestert faren til David og fått ham dømt. Fra da av hadde han tatt David hjem til seg og adoptert ham som sin egen sønn, enda David var hardt skadet psykisk og slet voldsomt. Han hadde hyppige anfall, og han var opprørsk og nærmest uhåndterbar. Filemon hadde bestemt seg for å ta hånd om ham etter beste evne, enda han skjønte at han ville måtte oppdra den nå 10 år gamle David på en helt annen måte enn sin egen 10 år gamle sønn, Christian.
Men så skjer det én dag når faren var på vei hjem fra jobb at han oppdager en fremmed bil som står i innkjørselen hans. Idet han parkerer og stiger ut av bilen, ser han David komme ut husets hoveddør med teddybjørnen under armen. David får plutselig øye på Filip og setter i å løpe mot den fremmede bilen for å sette seg inn i den. Filip får panikk og roper etter David mens han bykser fram og griper fatt i armen hans og river ham ut av bilen. Bilen gir full gass og kjører sin vei.
Filip løper med David i armene inn i huset, holder David nede på sengen, og gråtkvalt roper: “Fy, David! Fy!” mens han gjentatte ganger rister og slår David på bakenden. David skriker og bærer seg høylytt, og mens dette spetakkelet står på, går Randi tilfeldigvis forbi soveromsvinduet og ser faren slå, riste og rope til et barn som skriker og gråter. Forskrekket løper hun videre for ikke å se mer eller å bli sett, og tar fram mobiltelefonen og ringer politiet. Politiet kommer og arresterer faren; David og Christian blir hentet av Barnevernet. Randi har selv blitt mishandlet av faren sin, og har et dårlig bilde av farsfigurer. I sin iver etter å få dømt “svinet” (som hun i sitt stille sinn kaller Filip for) legger hun nesten ikke merke til at hun bruker enkelte trekk fra sin egen far når hun beskriver Filip til dommeren. Filip blir avsatt som politisjef og risikerer å måtte sone opptil flere års fengsel under tiltalen av grov barnemishandling.
Denne historien er lånt (og gjort litt om på) fra David-Kingsley. Han skriver en blogg om livet med en levende Skaper. Jeg valgte å endret litt på historien på min blogg i stedet for å bare linke til ham fordi jeg fremhever litt andre trekk av historien på en litt annen måte, og fordi mitt innlegg blir litt kortere og “lettlest”.
Du ser det du vil se
Det første jeg tenkte på da jeg leste denne historien var hvordan våre forutintatte meninger påvirker hva vi ser. Randi ser situasjonen ut i fra sitt ståsted og sin erfaring, og det er ikke rart at hun reagerer på situasjonen. Hun ser et øyeblikk i Filip og Davids liv, uten sammenheng. Slik Randi oppfatter Filip feil, er det også mange som ser på Gud ut i fra sine forutintatte holdninger, og ser en sint og hevngjerrig Gud. Men Gud er egentlig kjærlig og rettferdig.
Bibelens Gud er alltid den samme
Hvis en ateist leser bibelen for å “finne noe å ta de kristne på,” så vil han mest sannsynlig finne det. Men når ting er tatt ut av en sammenheng er de ikke alltid som de ser ut. Slik Filip blir uskyldig dømt i historien, blir Gud urettferdig dømt i virkeligheten. Hans “sinne” i gamle testamentet er en fortvilelse over israelsfolket som ikke vil gjøre det som er best for dem, og hans dommer mot dem er gjort i kjærlighet for å skape noe godt.
Enda mer forklaring om hvem de ulike rollene er
Filip er et bilde på Gud; han elsker begge guttene sine høyt, og vil gjøre det han må for at de skal ha det bra. David er et bilde på Israelsfolket i gamle testamentet; et folk som ikke egentlig forstår hvor mye godt de får, og som kjemper imot sin redning. Christian er et bilde på oss kristne, som har fått hele Guds kjærlighet servert inn med morsmelka, og Randi er et bilde på en Ateist, eller noen som kritiserer Gud med et mangelfullt utgangspunkt.
Ta gjerne turen innom bloggen til David-Kingsley hvis du er interessert i Gud, Kristendommen og reflekterte tenke-innlegg.
Hva synes du om denne lignelsen?
