Det er ingen hemmelighet at jeg er litt hekta på netthandel, og er stadig på leting etter billige funn. Her har jeg samlet noen av de tingene jeg har vært mest fornøyd med i det siste… Kanskje du vil kjøpe noe av det samme?
Først ut er et nytt deksel til mobilen min. Det gamle var blitt superslitt, og jeg elsker det nye (som visstnok er nesten likt det gamle, men hvorfor slutte med noe som funker…?) Det kostet ca 35kroner, og er kjøpt HER. Men frakten tok sykt lang tid. Vær tålmodig.
Neste funn er en nydelig klokke som jeg kjøpte til den nette sum av 12 kroner! Du finner den i tre farger HER. Men det skal sies at sekundviseren min er litt løs. Så man får vel litt det man betaler for. Men verdt det, spør du meg!
Jeg kjøpte noen utrolig fine fugleknapper. De kan brukes til syprosjekter, eller dekorasjon på kort, limes på en gave og masse mer! Du får 1000 stykker for 35kr HER.
Jeg har også fått øynene opp for å bestille garn på nett. Dette bomullsgarnet er ganke tykt, og fungerer kjempebra til både vaskekluter og grytekluter. Mykt og deilig, så kan nok brukes til masse, masse mer også 🙂 Du får fem store nøster for ca 120kroner HER i valgfrie farger. Jeg kommer helt sikkert til å bestille mer herfra, og kanskje prøve meg på en genser eller noe…?
Andre som har noen kjøp, eller nettsider å anbefale?
Hva har du bestilt over nettet i det siste?
PS: De to siste bildene er lånt fra nettsiden aliexpress.com
For en drøy uke siden var vi på Jeremy Camp konsert på UL-festivalen som arrangeres i Kongeparken. Før konserten var vi også på møte på det samme stedet sammen med omtrent 2000 andre ungdommer. Jeg kjente at det var utrolig herlig å være på møte igjen; det har jo vært ferie så lenge! Og jeg nøyt hvert øyeblikk av den herlige lovsangen, den gode talen, og de flinke programlederne.
Og så kom Jeremy Camp på scenen. Var kjempemoro å høre han live for første gang, for jeg har lenge digget musikken hans. Hør for eksempel på denne sangen imens du ser på bildene:
Camp har mye bra budskap, gode tekster, og fengende melodier. Opp igjennom årene har jeg blitt glad i mange av sangene hans, så det var moro å høre ham spille live.
Han var flink til å engasjere oss også. Spesielt helt fremme i salen var det veldig god stemning.
Haha, måtte ta bilde av denne artige t-skorta 🙂
Til ekstra-nummeret hadde Camp skiftet til Norge-T-skjorte. Veldig kjekt!
Han fikk også en fra bandet til å ta et bilde av seg selv med alle oss. Dere kan se meg ganske godt rett ved albuen til Jeremy Camp i ferskenfarget bluse. Thomas står ved siden av meg. Litt kult, for dette bildet har fått over 40 000 likes på facebooksiden til Camp.
Andre som har vært på festivaler og konserter i sommer?
Og har man ikke hage, så får man få seg noen urner, da. Og det gjorde vi. For det er jo klart at vi måtte plante sommerblomster utenfor leiligheten før jeg flyttet inn. Og nå som det har fått vokse seg til litt, har det blitt meget fargerikt og koselig utenfor. Jeg elsker småblomstrede, hengende blomstervell, og har derfor satset mye på Million Bells, Nemesia, Lobelia og Diaskia.
Jeg Måtte bare ha denne røde nemesiaen. Den passet ikke inn, så jeg plasserte den i urte-krukka heller. Resten av blomstene går i blå og rosa-nyanser.. Her følger en knall, nydelig blå lobelia:
Rosa Diaskia – en sikker vinner! Denne har blomstret i ett sett hele sommeren 🙂
Etter første runde ble vi så inspirert, at vi kjøpte en haug med planter til, og fylte enda to urner. jeg falt pladask for den neon-blåe Senettien nedenfor. Thomas insisterte på å kjpe en buksbom som vi danderte noen spanske margeritter rundt. Men jeg har visst glemt å ta bilde av denne (kjedelige) urnen…
Og så har vi et lite glimt fra urtehagen! (Eller urteurnene). Dette er en agurkurt som jeg har sådd selv. Den har vokst noe enormt nå i det siste og har fått mange blå og rosa blomster som smaker agurk, og som kan brukes i salaten eller som pynt på forskjellig mat. Bladene kan også spises, og smaker agurk 🙂
Slenger til slutt inn et bilde av gravide Sol. Hun lå så fint og poserte da jeg tok bilder av blomstene her ute..
Har du noen gang lagt merke til det lille barnet som ligger i sidemenyen min? Under kategoriene, før arkivet, så finner du et bilde av et lite, ekte, levende barn. Et barn som ikke har det så godt som du og meg. Et barn som sliter med sult, overgrep eller mangel på omsorg. Kanskje med sykdom som enkelt kunne ha vært forhindret. Et av disse barna har DU faktisk muligheten til å hjelpe. For 260 kr i måneden får barnet mat, helsehjelp, oppfølging og opplæring gjennom den kristne organisasjonen Compassion.
Jeg og Thomas har selv en liten faddergutt i Rwanda som vi håper på å få besøke en dag. (Her har jeg skrevet et innlegg om gutten vår, rett etter at vi fikk ham) Og jeg vil oppfordre deg på det sterkeste til å få deg et barn du også (vi håper å få oss en jente i tillegg, når jeg også begynner å jobbe.) For det er jo ikke så mye? 260kr? Er ikke det en kveld med kino og noe mat? Eller èn artikkel med sminke? Eller litt røyk? Er det ikke verdt å gi avkall på litt godteri (som ikke er bra for deg uansett) for å redde et barn?
Og har du ikke råd, så kan du jo oppfordre familien din, vennene dine, eller bloggleserne dine. Om du ikke har en jobb, kan du kanskje bli enig med foreldrene dine om noen plikter du kan gjøre for 260kr i måneden. De fleste foreldre er behjelpelige når det gjelder en god sak. Eller gå sammen med et par venninner om å sponse et barn. For tre venner blir det kun 53kr i måneden. Les mer om Compassion her, og hvis du vil legge inn et barn i din sidemeny, klikk her.
Det er mange flotte organisasjoner man kan gi til, men Compassion er en av dem jeg brenner mest for. Fordi det blir så nært; ett barn. Brev tilbake. Et nytt liv. Muligheter for besøk.
Har du noen tips til hvordan man kan gjøre en forskjell? Legg inn en kommentar nedenfor her 🙂
Det har gått opp for meg at Bryllup er den beste treningsmotivasjonen jeg har opplevd så langt i livet. Så for første gang har jeg klart å trene regelmessig i mer enn to uker om gangen (haha). Jeg har jogget en del siden August, og de to-og-en-halv siste månedene har jeg også trent styrketrening ca to ganger i uka (På 24fitclub). Det er spesielt da i det siste at jeg har sett resultatene, fordi på treningen kan man scanne seg, og få vite alt i fra fettprosent og muskelmasse til vannbehov og benstyrke. Nå kommer snart resultatene, men først må jeg påpeke noe viktig:
Hvis du er ungdom, og ikke fornøyd med kroppen din: Vær forsiktig før du begynner å slanke deg! Vit at du gjør det riktig. Man skal spise – riktig, men nok. Og man bør trene. Ikke slutt å spise, for det blir man syk av, og får faktisk ikke drømmekroppen. Drømmekroppen er for de fleste en uoppnåelig illusjon. Vi bør godta hvem vi er, og gjøre det beste ut av det. Ta vare på seg selv, og ikke slank deg for å bli bra nok. Det er mye viktigere å være sunn og frisk, enn å få drømmekroppen. Les gjerne her.
Savner den kroppen jeg hadde her… Men det værste er at jeg var ikke fornøyd da heller. Så hva skal man gjøre?
*Min metabolske alder (kroppslige alder) har gått i fra 29 til 24 år. Jeg nærmer meg altså min egentlige alder på 22 😛
*Mitt fett inne i magen (det farlige fettet som ligger rundt indre organer har gått i fra 3,5 til 2. Altså mye mindre! Jeg var innenfor det som var greit i utgangspunktet også, men nå er det altså mye bedre. Fettprosenten i hele kroppen har gått ned nesten fem prosent.
*Min muskelmasse har økt med en kilo. Jeg har altså fått mere muskler også.
*Og hvileforbrenningen min har gått litt opp – jeg forbrenner altså litt mer nå enn tidligere.
*Når de gjelder vekt, prøver jeg å ikke være så fokuser på det. Jeg har ikke endret meg veldig mye siden jeg begynte med styrke (for jeg har jo gått opp i muskler samtidig). Men siden jeg startet å jogge i høst har jeg mistet omtrent fire kilo. Har enda ca 2 igjen for å nå måle mitt for bryllupet. Men jeg har innsett at det ikke betyr så mye. Det viktigste er at jeg er i bedre form nå. Så jeg er ganske fornøyd.
Nå er egentlig bare spørsmålet om jeg klarer å fortsette å trene etter bryllupet også. Jeg kommer nok til å bremse ned litt, for det er ganske slitsomt å få tid til. Men samtidig ser jeg at treningen gir meg energi, og får meg til å sove bedre. Så kutte ut bør jeg jo virkelig ikke heller.
Det kommer jevnlig et lite innlegg fra meg om kroppsfokus og sånt. Men jeg tror at det er viktig å ha på dagsordenen; rett som det er.
Det siste halve året har jeg hatt nokså mye fokus på kropp. Jeg vil ned i vekt til bryllupet. Flatere mage, bort med “kjærlighetshåndtak”. Og jeg kjenner gang på gang hvor lett det er å bli “dradd med” til å få et usunnt kroppsfokus – i den andre retningen. Jeg spiser mindre godteri, og trener mer. Ser til og med litt resultater, og dette inspirerer. Og jeg mener for all del at dette er bra! Det er bra å ta vare på seg selv. Bra å være sunn.
Men vi må ikke ha et overdrevent kroppsfokus. Det er ikke sunt. Man skal kunne kose seg innimellom. Man skal kunne la være å trene en dag uten å få dårlig samvittighet. Kroppen blir aldri perfekt, og før eller senere må vi bare godta at den er slik den er, og arbeide med det vi har. Eller skal vi fortsette å operere alle skavanker, når trening en dag slutter å være nok? Når kosthold og alder ikke lenger er enige om å forynge huden? Skal vi da ta reduksjoner og injeksjoner og silikoner til vi dør?
Når jeg trener, treffer jeg mange som har “tatt helt av”. Mange som trener fem til sju ganger i uka og drikker shakes og spiser barer til alle mulige måltider, lavkarbo, protein-diett, kun fisk til middag osv. Men et sunt kosthold er variert, og sunn trening har tid til restitusjon – hvile – og tar ting i sitt eget tempo. Jeg mener ikke at å trene fem ganger i uka er galt, men for noen så er det det. Jeg har bestemt meg for at jeg må sette en strek. For jeg vil ikke bli dradd med i et liv som KUN handler om kosthold og helse. Selv om jeg vet hvordan det føles å være litt mer lubben enn vennene sine.
Kroppen min er midlertidig. Jeg vil behandle den best mulig, så den ikke forfaller, men jeg kan ikke behandle den som det viktigste i mitt liv. Hvis trening gjør at jeg ikke har tid til venner, hvis kostholdsvaner gjør at jeg aldri kan kose meg, og hvis kroppsfokuset mitt blir det viktigste i mitt liv, hva er det da jeg trener for? Jeg vil heller være lubben og en god venn, enn en vakker treningsnarkoman som kun har tid til kropp. Jeg vil ha en kropp som fungerer (og selvsagt en å være fornøyd med også), men da må den jo ha noe å fungere til. Et godt liv med mening. Og meningen med livet mitt er i hvert fall ikke, og vil nok aldri bli, kroppen min.
Hva mener du om dette?
Hvor viktig er kropp for deg?
Synes du noen er så opptatt av egen kropp at det blir egoistisk?
Det er vel et nokså kjent fenomen at vi Nordmenn ikke er de mest kjærlige mennesker i verden, sånn generelt sett. Vi vil helst sitte alene på bussen, vi blir ille til mote hvis en fremmed sier “hei” og vi håper at vi slipper å møte blikket til tiggeren på gata.
Så jeg må si at det varmet hjertet mitt å se filmen fra Oslo, der de aller fleste gav jakken sin til den lille gutten som frøys. Men det får meg til å undre også. Hadde det samme skjedd om et rumensk barn satt på bussholdeplassen? Uansett. Denne filmen gav meg litt troen tilbake på Norge. For Oslo er vel ikke noe bedre enn andre steder? Oslo må vel være et av de kaldeste stedene i Norge?
Jeg hørte nettopp en fortelling om en familie som hadde innvandret til Norge for flere år siden. De snakket greit norsk, men holdt seg for seg selv, på tross av at de hadde barn i skolealder. Barna inviterte aldri noen hjem, og de kom heller ikke på besøk til de andre i klassen. Da plutselig familien forsvant sporløst, fikk naboene sjokk da de fikk se huset. Fattigslig og rotete og uferdig. Ingen kunne forstå at noen hadde bodd der. Men alle forstod plutselig hvorfor familien ikke hadde villet invitere noen hjem. De var redd for å ikke være bra nok. For å ikke ha et bra nok hjem. Og hva med de andre foreldrene som møtte familien på foreldremøter? Kanskje de også var redde. Redde for å støte noen ved å spørre om de har det greit. Ja, for de har det jo greit? Og hvis de har det greit, blir de nok fornærmet for at vi spurte. Så det er best å ikke spørre. De bor jo i Norge. De har det jo fint.
En polsk familie har bodd i Norge i fire år. Faren i familien spør; “liker ikke dere Nordmenn Polakker?” De har bodd i Norge i fire år, men de har aldri vært inne i et Norsk hjem. Men Nordmennene er redde for å stille de feil spørsmålene. “Har dere bodd i Norge lenge?” kan gi inntrykk av at de snakker for dårlig norsk. “Hvor kommer du fra?” kan gi inntrykk av at de ikke er norske. “Hvorfor flyttet du fra hjemlandet?” kan bringe opp dårlige minner om et liv som gikk skeis, eller dårlig økonomi. Vi skal ikke støte noen.
Kanskje vi ikke er så kalde. Kanskje vi er redd for å støte hverandre ved å vise medfølelse. Kanskje vi er redd for å sette oss med noen på bussen, fordi vi er redde for å være en byrde. Kanskje er vi redde for å smile, og si “hei” til en fremmed, fordi vi er redde for at de skal føle seg ubekvemme. Og kanskje er vi redde for å spørre den polske familien om hvorfor de flyttet til Norge fordi vi er redd de blir fornærmet.
Men jeg tror at vi må være litt mindre opptatt av å støte folk med at vi bryr oss. Jeg tror vi heller bør fornærme folk med å vise interesse. Jeg tror vi heller får bry oss. Og hvis vi da driver noen bort, så har vi vel egentlig ikke tapt noe vi hadde allikevel?
Tror dere at Nordmenn er mer barmhjertige enn de virker, og bare ikke “tør” å blande seg inn av hensyn til andres pene følelser?
OPPSUMMERT:
Vi Nordmenn er ikke alltid kalde.
Jeg tror vi bryr oss mer enn vi viser.
Vi burde være mer inkluderende og åpne mot innvandrere spesielt.
Vi burde bli flinkere til å smile, spørre, og invitere hjem.
Hva synes du om dette? Er nordmenn kaldere enn andre folk? Og hvorfor tror du?
I det siste har jeg hørt mye på den nye CD’en til Casting Crowns, mitt absolutte favorittband! Og det er allerede et par sanger som jeg kjenner at jeg blir hekta på. En av dem er tittellåta “Thrive.” Med en artig og fengende melodi formidler sangen at vi ikke trenger å leve et kjedelig liv. Vi er skapt for å ha fred, glede, tro og plenty av kjærlighet. Vi ble skapt for mer enn bare vanlige liv. Vi ble skapt for å trives og å blomstre i Guds nærhet! Mange ganger tror jeg at vi kristne har misforstått totalt hva det vil si å leve i Guds nærhet. “Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet,ydmykhet og selvbeherskelse.” Gal.5.22-23
Just to know You and To make You known We lift Your name on High Shine like the sun made darkness run and hide We know we were made for so much more Than ordinary lives It’s time for us to more than just survive We were made to thrive
Det ble ganske kjedelig i lengden, så som en nødløsning sådde jeg litt karse, bare for å se at noe gror. Etter tre dager var de slik:
Og jammen tok det ikke mange dagene før persillen også brøt gjennom det tynne jordlaget! Så nå har jeg to ting å se på hver dag, og venter bare på Chili og Paprika (som er treige sorter….)
I dag skal jeg, etter skolen på middagsbesøk hos Andrea, og senere på cellegruppe hos Sølvi-Oline. Blir en kjekk dag! 🙂
Hun ser seg i speilet, og hater flesket som legger seg i folder på magen. Lårene som buler ut. Tårene svir i øynene når hun tenker på skoledagen i dag. “Ser deg i morgen, Tjukka” sa Kristian med et flir. Og dagen falt i grus. “Jeg ville gitt hva som helst for å være normal”
Hun ser seg i speilet. Avskyr ribbeina som stikker ut, og den flate brystkassen. “Du er sykt tynn,” sier vennene. Ordene gjør henne syk, og hun kjenner selvbildet synke langt under gulvet. “Jeg ville gitt hva som helst for å være normal”
Hun ser seg i speilet. Hvorfor må hun se slik ut? Store bryster, flat mage og en spretten rumpe har trigget hele jenteflokken til krig. De sier hun er Barbie og Bimbo. Selvgod og Overlegen. Guttene kaster seg på med ekle ord og eklere blikk. De behandler henne mer som en ting enn en levende skapning. “Jeg ville gitt hva som helst for å være normal”
Hvorfor er det slik? Hvorfor er man ikke bra nok for omverden uansett hvordan kroppen ser ut? Hvorfor er man ikke bra nok for seg selv?
Å bli perfekt (eller normal) er hardt arbeid, og de færreste lykkes. Spisevaner og treningsvaner er vanskelig å endre, og selv om du klarer det, er du ikke garantert et bra resultat… Kanskje du burde bruke like mye innsats på å godta deg selv slik du allerede er?
Jeg kjenner at jeg brenner så for dette; at vi skal slutte å være så kritiske, til oss selv og andre. Og heller brukte litt krefter på å oppmuntre hverandre, og hjelpe dem som trenger det. Du er selv din største kritiker! Så bestem deg for å gjøre deg selv en tjeneste, og slakk litt på kravene.
Trening og kosthold er vel og bra, men det skal gjøres fordi det får deg til å føle deg bra; ikke fordi du føler det tvunget til det.
En stor klem til deg som strever med å se deg selv i speilet. Du er fin nok! Og du er mer enn kroppen din. Bare sjekk ut Nick Vujicic!
