Det er vel et nokså kjent fenomen at vi Nordmenn ikke er de mest kjærlige mennesker i verden, sånn generelt sett. Vi vil helst sitte alene på bussen, vi blir ille til mote hvis en fremmed sier “hei” og vi håper at vi slipper å møte blikket til tiggeren på gata.
Så jeg må si at det varmet hjertet mitt å se filmen fra Oslo, der de aller fleste gav jakken sin til den lille gutten som frøys. Men det får meg til å undre også. Hadde det samme skjedd om et rumensk barn satt på bussholdeplassen? Uansett. Denne filmen gav meg litt troen tilbake på Norge. For Oslo er vel ikke noe bedre enn andre steder? Oslo må vel være et av de kaldeste stedene i Norge?
Jeg hørte nettopp en fortelling om en familie som hadde innvandret til Norge for flere år siden. De snakket greit norsk, men holdt seg for seg selv, på tross av at de hadde barn i skolealder. Barna inviterte aldri noen hjem, og de kom heller ikke på besøk til de andre i klassen. Da plutselig familien forsvant sporløst, fikk naboene sjokk da de fikk se huset. Fattigslig og rotete og uferdig. Ingen kunne forstå at noen hadde bodd der. Men alle forstod plutselig hvorfor familien ikke hadde villet invitere noen hjem. De var redd for å ikke være bra nok. For å ikke ha et bra nok hjem. Og hva med de andre foreldrene som møtte familien på foreldremøter? Kanskje de også var redde. Redde for å støte noen ved å spørre om de har det greit. Ja, for de har det jo greit? Og hvis de har det greit, blir de nok fornærmet for at vi spurte. Så det er best å ikke spørre. De bor jo i Norge. De har det jo fint.
En polsk familie har bodd i Norge i fire år. Faren i familien spør; “liker ikke dere Nordmenn Polakker?” De har bodd i Norge i fire år, men de har aldri vært inne i et Norsk hjem. Men Nordmennene er redde for å stille de feil spørsmålene. “Har dere bodd i Norge lenge?” kan gi inntrykk av at de snakker for dårlig norsk. “Hvor kommer du fra?” kan gi inntrykk av at de ikke er norske. “Hvorfor flyttet du fra hjemlandet?” kan bringe opp dårlige minner om et liv som gikk skeis, eller dårlig økonomi. Vi skal ikke støte noen.
Kanskje vi ikke er så kalde. Kanskje vi er redd for å støte hverandre ved å vise medfølelse. Kanskje vi er redd for å sette oss med noen på bussen, fordi vi er redde for å være en byrde. Kanskje er vi redde for å smile, og si “hei” til en fremmed, fordi vi er redde for at de skal føle seg ubekvemme. Og kanskje er vi redde for å spørre den polske familien om hvorfor de flyttet til Norge fordi vi er redd de blir fornærmet.
Men jeg tror at vi må være litt mindre opptatt av å støte folk med at vi bryr oss. Jeg tror vi heller bør fornærme folk med å vise interesse. Jeg tror vi heller får bry oss. Og hvis vi da driver noen bort, så har vi vel egentlig ikke tapt noe vi hadde allikevel?
Tror dere at Nordmenn er mer barmhjertige enn de virker, og bare ikke “tør” å blande seg inn av hensyn til andres pene følelser?
OPPSUMMERT:
Vi Nordmenn er ikke alltid kalde.
Jeg tror vi bryr oss mer enn vi viser.
Vi burde være mer inkluderende og åpne mot innvandrere spesielt.
Vi burde bli flinkere til å smile, spørre, og invitere hjem.
Hva synes du om dette? Er nordmenn kaldere enn andre folk? Og hvorfor tror du?
Jeg tror det siste du skrev, at nordmenn kanskje ikke tør, kanskje de er redde for å få avslag? Eller redde for hva som skjer videre .. Men vi burde absolut vise mer vennlighet og kjærlighet, har bestemt meg for at f.eks om jeg ser noen med pent antrekk/sko/hår eller lignende, skal jeg si det til de – som regel holder vi (jeg) slikt inni meg, for man snakker jo ikke til fremmede!
Det skader ikke å bry seg litt mer tenker jeg, men føler det har blitt sånn at man ikke skal blande seg i andres saker ..
Fint tema du tar opp 🙂
Enig i et du skriver. Ha en fin søndag videre c: