Nyttårsforsetter kan være så vanskelige å holde noen ganger, så i år har jeg heller benyttet meg av månedsforsetter. Da blir tidsrammen litt mer overkommelig, og man kan justere målet etter behov.
Målet mitt i april var å spise mer grønnsaker. Nærmere bestemt minst to til hver middag. Det er noen dager jeg ikke har hatt grønnsaker til middagen, men da har jeg prøvd å putte inn mer i lunsj eller kvelds, eller som et mellommåltid. Tror helt sikkert at dette har fått meg til å spise litt mer grønnsaker, så da er det en seier!
MÅL FOR MAI:
I mai har jeg blitt enig med ei venninne om en treningsutfordring på 30 dager. Vi bruker appen 30 Day Fitness, og gjør en utfordring til dagen. Last den ned, og bli med du også! Vi bruker planen “Beginner level 1.” Det bør vel kunne gjennomføres…?
Han er tøff. Han tror han eier veien. Han skyr ingen midler, har ingenting å miste, stoler ikke på noen, og tillater ingen feil. Han er en skikkelig bølle.
Det begynte som en ganske vanlig dag, egentlig. Jeg skulle gå hjem fra jobb. Og idet jeg trippet over broen, visste jeg at det ikke kom til å bli lett. Han møtte blikket mitt med en gang. Et sint, fornærmet blikk som skriker at “Nå beveger du deg inn på mitt territorium.” Men jeg bestemte meg for at den dumme gåsa ikke skulle vinne denne kampen. Jeg gikk med bestemte skritt rett forover. Måtte ikke vise frykt. Trampet litt for å vise at jeg var sjefen.
Men da jeg igjen møtte blikket hans, måtte jeg innrømme at det var nytteløst. Der så jeg ren determinasjon. Han ville ikke sky noen midler, og jeg merket at skrittene mine ble litt mindre bestemt idet han kom susende mot meg med nebbet først!
Forfjamset sparket jeg halvhjertet etter Frank Ronny (som er bøllenavnet han omsider fikk). Jeg hadde håpet at han skulle skjønne at “her leker vi ikke butikk.” Akk, så feil jeg tok. Han har aldri lekt. For ham er dette blodig alvor, og jeg har ingenting å stille opp med. Han biter hissig mot beinet mitt, og jeg snubler forbauset bakover.
BANG, og jeg treffer murveggen bak meg med bakhodet. Ingrid:0, Frank Ronny: 1.
Heldigvis kom jeg meg hjem etter fallet (Han skjønte at han hadde vunnet denne runden). Kulen ble værende i bakhodet i en uke, men rumpa verket enda lengre. Stoltheten vil kanskje aldri heles.
Men nå er saken en annen. Det skal sies at det er litt artig underholdning å se folk prøve å komme seg forbi Frank Ronny og banden hans (Vi har god usikt fra stuevinduet). Men nå har Thomas tatt sin borgerplikt seriøst, og ringt myndighetene. Samme dag ble Frank Ronny savnet…
Her i bygda har vi noe som heter Internasjonal kveld, omtrent annenhver måned. Jeg har begynt å gå på dem det siste halvåret, og har da oppdaget hvor vanvittig viktig det er! Så viktig å bygge bro mellom de ulike kulturene som eksisterer side om side, men som nesten ikke omgås. Så trist å høre om innflyttere som først etter fem år ble invitert i et norsk hjem.
Så rørende at dette ikke lenger er tilfellet, men at nyankomne flykninger blir tatt hjertelig imot av et variert fellesskap som har lært seg å se forbi språkvansker og kulturforskjeller. Et fellesskap som har lært seg at vi ikke er så enormt forskjellige allikevel. Og at vi alle fortjener å ha noen.
Vi har enda et godt stykke å gå – både som bygd, og som enkeltmennesker. Men jeg kjenner for min egen del at jeg har gått i fra 0% til kanskje 50% i inkludering. Og det trengs!
Barna er kanskje de som er flinkest på å bryte kulturelle barrierer! Jeg får en del gratis fordi jeg kjenner barne i fra skolen. Da er det lettere å bli kjent med foreldre også 🙂
Denne gangen var tema “en smakebit fra Asia,” Og vi fikk smakebiter av både musikk, bilder, mat og kultur. En skikkelig helaften som ble utrolig vellykket!
Har du noen flerspråklige venner?
Kanskje du burde gjøre en liten ekstra innsats for å inkludere noen som lett blir utenfor denne uken… 🙂
Vil du bli bedre å lage mat, slutte å klage på ektefellen din, flinkere til å gi komplimenter, eller kanskje du vil lære deg fransk? Vi ønsker vel alle å bli bedre på ett eller annet vis. Og det finnes faktisk noen hemmeligheter som gjør hele denne prosessen mye enklere, og mer oppnåelig. “Å bli bedre” i noe, er ikke nødvendigvis noe som skjer av seg selv. Man kan faktisk gå et helt liv uten å bli et mye bedre menneske av det. Og det er dette jeg vil unngå! Jeg har lyst til å vokse: å bli et bedre menneske, en bedre kone, en bedre lærer, og et bedre meg.
En av nøklene her, er å sette seg mål, og å følge dem. Ved å sette oss mål, blir vi mer bevisste. Et godt mål er et mål man klarer å holde. Jo flere ganger vi når målene, jo lettere er det å sette seg nye mål. Og jo lenger vil vi strekke oss for å nå målene våre. Så i dette innlegget vil jeg skrive noen små tips til hvordan du kan lage deg slike mål, og deretter klare å nå dem.
* Gjør målet målbart. Det er viktig at du kan se når målet er nådd. Så i stedet for å ha som mål at du skal “lage mer skikkelig mat,” kan du heller ha “lage mat fra bunnen av minst tre dager i uka.” Da er det lett å se om målet er nådd, eller ikke.
* Ikke sikt for høyt. Vi har en tendens til å gape over mer enn vi klarer å svelge. Et for vanskelig mål gjør deg bare mindre motivert til å sette deg nye mål. Sett heller målet litt for lett, og kjenn på mestringen når du klarer å gjøre mer enn å nå målet! (for eksempel sett som mål å trene minst to ganger i uka, hvis du tror at du kunne klare 3. Så blir det ekstra bonus de gangene du trener tre ganger)
* Sett en tidsfrist. Ikke gå i fella med å tenke at målet skal gjelde “for alltid.” Dersom det er et type “gå på 10 toppturer”-mål, forsvinner en del av motivasjonen fordi det ikke er noe hastverk. Dersom man har et “en topptur i uka”-mål blir det alt for demotiverende å tenke at det skal vare for alltid. Gjør det heller til en greie som varer et par måneder, så kan du sette deg et nytt mål etterpå.
* Belønn deg selv. Når du har nådd målet, er det viktig å feire. Det kan være en god middag, å kjøpe noe fint til deg selv, eller noe helt annet. Dersom målet ditt er å spare mer penger, bør kanskje ikke belønningen være veldig dyr, og dersom du vil spise sunt bør belønningen kanskje ikke være sjokolade. Men tenk kreativt, og planlegg en belønning for deg selv.
*Ikke glem det. Skriv målet ned et sted som du vil se det ofte. På pcen, mobilen, speilet, eller hva du nå bruker tiden på. Det kan også være lurt å fortelle det til noen.
* Forplikt deg. Det kan hjelpe på motivasjonen å forplikte seg ovenfor noen andre. Ei venninne som vil nå det samme målet, eller kanskje bare en bror som kan spørre deg jevnlig hvordan du ligger an. Dersom du vet at studiekameraten kommer til å spørre deg om pensumlesingen, er det litt lettere å holde trykket oppe.
Noen av de målene jeg har satt meg de siste årene er: Lære å sy; sy en kjole på et år. Prøve ut 20 nye oppskrifter på et år. Hekle 300 engler, selge dem for 10 000kr, og gi til gatebarn (fra august til desember). Lese 50 bøker på et år. Lese et kapittel i bibelen hver dag.
I år setter jeg meg sunnhets/trenings-mål for en måned av gangen. I februar skal jeg gå til eller fra jobb 28 ganger. I tillegg skal jeg lese gjennom Nye testamentet før august (et kapittel til dagen), jobbe for 100 trofaste LIFEgruppedeltakere innen sommerferien, og sikkert enda mere. Med å sette meg små mål, kan jeg faktisk utrette en forskjell. I meg selv, og kanskje til og med for folk rundt meg.
Jeg har alltid tenkt at IKEA-turer er helt ok. Ikke min favoritt-ting å gjøre, men heller ikke noe ille. Men det var før jeg oppdaget at jeg hadde angst!
Oppdagelsen skjedde da jeg og Thomas hadde gått full fart gjennom sofa-avdelingen og stol-avdelingen, og endt opp i kaoset i kjøkkenavdelingen for å finne nytt spisebord. Jeg bemerket litt tilfeldig at “jeg føler meg litt kvalm.” Og det gjorde jeg. Hadde litt lyst til å sirkle tilbake til sofa-avdelingen, faktisk, og prøveligge en liten halvtime.
Thomas så litt rart på meg, og bemerket “Du blir alltid dårlig når vi er på IKEA.” Og så stod det klart for meg. For jeg husker en gang da jeg var på nippet til å svime av i kassa, og måtte småspringe ut av køen for å synke ned på gulvet med hodet mellom knærne i kroken borte med softis-dispenseren. Jeg har liksom ikke koblet det før, men nå ser jeg at dette faktisk er et tilbakevendende problem.
Ikke vet jeg om det er folkemengdene, å gå så store avstander på hardt gulv, eller de mange valgene man blir utsatt for. Jeg tror jeg holder en knapp på den siste som en utløsende faktor. Jeg pleier da ikke reagere på hverken folkemengder eller hardt gulv… Når jeg tenker meg om kan det være frykt for å bruke mer penger enn budsjettet viser. Den frykten økes betraktelig når Thomas er med på handleturen.I stil med det nye kjøkkenet. Gleder meg til å vise dere hvordan det blir!
PS: Jeg mener ikke å bagatellisere hvordan det er å ha angst. Min “IKEA-fobi” er av en veldig mild grad, og jeg vet selv hvor fælt det er å ha skikkelig anfall. Men jeg tror denne angsten er såpass i begynnerfasen at jeg skal klare å overkomme den.
Men jeg kan jo trøste meg (og deg) med at jeg ikke har Aphenphosmfobi (angst for å bli berørt), Urofobi (angst for å tisse), Aquafobi (angst for vann), eller Atoxafobi (angst for rot). Sistnevnte hadde virkelig vært et problem!!
PPS: Vi fikk jammen kjøpt oss både spisebord, stoler, og en full handlekurv med alt mulig annet til kjøkkenet. I løpet av neste uke blir nok kjøkkenet brukbart. Da er det bare stue-delen igjen å pusse opp!
Her har jeg samlet noen av mine ebay-kjøp fra den siste tiden, som jeg er fornøyd med. Det er moro å klikke inn en godbit eller tre i måneden. Spesielt når det er til en overkommelig pris! Under hvert bilde finner du en omtrentlig pris (inkl. frakt), og link til det jeg har kjøpt.
Først ut er en baggy topp. Denne har jeg faktisk kjøpt to av! Kvaliteten er helt grei. Passformen er løs og behagelig. Den første jeg bestilte var grønn, og stemte godt med bildet. Denne gangen har jeg bestilt beige, og fikk lys rosa. Men synes ikke egentlig det gjorde noe. Jeg bestilte to størrelser større enn vanlig, og da passer den fint (skal jo være nokså baggy).
Nummer to er et tips til oss lærere (eller småbarnsforeldre?). Disse klistermerkene koster under en tier, og har over tusen små smilehoder der ALLE er glade, i ulike varianter. Perfekt til å lime på norskleksa, og elevene elsker det. De er nokså små, da. Men desto søtere 🙂
Disse kulepennene tror jeg at jeg har anbefalt før. De er rimelige, og funker godt til både fargelegging og skriving. Bruker dem mye, og har bestilt flere ganger.
For dere strikkere, er dette et supert kjøp. Nå trenger jeg aldri å være redd for at jeg ikke skal ha den riktige rundpinnen. Jeg har kjøpt et sett med 40cm lengde, og et sett med 60cm. Da får man alle tykkelser! Og de er veldig gode å strikke med!
Dersom du kjøper sokkepinner, bør du være obs på at de fleste selges i sett på 4 pinner (i Norge er vi mest vant til 5)
Jeg bestilte dette beltet i svart, og vurderer flere farger! Har stretch, er ikke for lite til meg som vanligvis bruker str. L, og setter virkelig prikken over i’en på mange av kjolene mine.
Det samme gjelder dette beltet med stretch i. Jeg kjøpte det i gull, og kommer nok til å kjøpe sølv også. Det er behagelig, og ser veldig fint ut på. Klikk her for å se et bilde av beltet på meg.
Siden jeg ble syk første uka i januar, har jeg ikke orket å komme i gang med nyttårsforsetter enda. Så jeg har bestemt meg for en løsning som kanskje blir enda mer oppmuntrende; å ha måneds-lange mål. Jeg vil at jeg i 2017 skal få et bedre bønneliv, bli kvitt noen kg, bli bedre å lage mat, og lære mer på den nye overlock-maskinen min. Men jeg vil lage mål for hver måned som er mer konkret og oversiktlig.
Siden vi vil være uten kjøkken i Januar (har begynt å pusse opp), er det vanskelig å ha et mål som handler om mat. Jeg har lyst til å begynne å trene igjen, men er redd at et for ambisiøst mål vil få meg til å miste motivasjonen. Spesielt nå når jeg enda er litt småsyk. Så mitt mål for januar (de tre siste tre ukene) er å trene 5 ganger. Det blir ca to ganger i uka, med litt å gå på dersom en av ukene blir ekstra travle. Det kan være Zumba, en joggetur, eller en styrkeøkt. Det viktigste er at pulsen øker og svetten renner litt.
Jeg vil oppfordre deg til å også ha litt å gå på. Ikke press deg selv for hardt for lenge. Vi må alle strekke oss, men vi må også gi oss selv rom for å slappe av. Den balansen er viktig.
Julen er en tid som handler om å gi. Vi vet jo at det ikke skal handle om å få, men det kan lett komme i fokus allikevel. Jeg vil utfordre i dag, til å gi noe som ikke kan “returneres”. Gi noe som ingen kan betale tilbake.
Vi feirer jul fordi Gud gav sin kjæreste sønn for oss. Jesus gav livet sitt for oss. Jeg startet juleferien min med å gi bort flere dager av min tid til å være flyttehjelp for min bror. Lillebror gav bort en mengde møbler til flyktning-familier i fra Eritrea. Julen er en tid for å gi; ikke glem det. De neste dagene har du enorme muligheter til å gi tid, kjærlighet og gode ord til dine nærmeste!
Mange nordmenn – kanskje spesielt mange kristne nordmenn – er lite begeistret for den amerikanske skikken som stadig blir mer gjeldende i våre gater. De mener det er en grotesk og egoistisk kultur vi “adopterer inn” uten det tradisjonelle bakteppet som henger med i USA. Mange mener også at det er komersielt: det er noe butikkene tvinger på oss fordi det selger. Enda et meningsøst pengesug…
Og det kan så være. På mange måter er jeg klinkende enig. Det er dårlig skikk å lære opp barna våre til å gå på dørene og forlange å få godterier (“knask eller knep” er egentlig en trussel: gi meg godt, eller får du ta konsekvensene). Og det er grotesk å se tolvårige jenter med store sår og blåmerker sminket på seg, eller femårige vampyrer med jukseblod nedover halsen (det er rart hva foreldre finner på!).
MEN barna kan vel ikke noe for det. Det er ikke barna sin feil at vi “har adoptert noen andres kultur,” eller at foreldre kler dem i upassende kostymer. Barna vil jo bare være med på moroa, og gå på dørene og få godteri! Og da vil ikke jeg være den sure kjerringa som smeller døra i hodet på dem!
Jeg liker ikke Halloween som en tradisjon, spesielt ikke slik den kommer frem i Norge (med sexy, skrekkinngytende kostymer og fyllefester), men jeg synes faktisk det er viktig å respektere andre mennesker. Så når mumiene og zombiene kommer på døra på mandag, kommer jeg til å smile, og gi dem noe godt jeg har laget selv.
Og jeg vil bare minne deg på at dersom du er en av dem som surt “smeller igjen døra” – da synes jeg faktisk at du er hakket hesligere enn de utkledde barna.
Ja, det ser ut som en djevel. Men det er faktisk bare ei søt jente! BildeKilde
I dag ble jeg plutselig minnet om fadderbarna våre. Nå er det veldig lenge siden jeg har fått brev fra noen av dem, og jeg har en dum anelse om at det er fordi jeg har glemt å skrive tilbake forrige gang vi fikk brev. I hvert fall fikk den dårlige samvittigheten fram litt handling, og jeg skrev brev til dem begge to. Det er jo så koselig å ha en viss kommunikasjon med barna som får vokse opp trygt på grunn av oss! En stor drøm er jo å reise å besøke dem en gang.I mellomtiden skriver vi brev (digitalt), og sender penger.
Og resten av dette innlegget er adressert direkte til deg. Og jeg kommer ikke til å be om unnskyldning for det, for det er ikke for min egen del. Og hvem vet? Kanskje er det akkurat det du trenger å høre.
Tre hundre kroner er så lite for oss, men betyr SÅ mye for et lite barn. Så jeg ville bare minne meg selv, og deg, på at vi kan gjøre en forskjell. Kanskje har du også råd til å ha et fadderbarn (fra 260kr i måneden). Vi har våre gjennom Compassion, en organisasjon som “setter barn fri fra fattigdom i Jesu navn.” Her i Norge er det svært få av oss som er for fattige til å gi. Men det virker som det er svært mange som er “for rike til å gi.” Man blir rett og slett for glad i pengene, og hva de kan gjøre for seg. Men faktisk har du råd dersom du dropper litt “luksus” hver måned. Kanskje er det lunsjen fra kantina, eller det dyre internett-abonnementet som skal gi deg den beste dekningen. Kanskje noe annet. Jeg vil i hvert fall oppmuntre deg til å gjøre en forskjell der du kan! 🙂
