Jeg har en venn som prøvde å ta selvmord en gang. 
Jeg har ei venninne som mistet barnet hun hadde båret i ni måneder.
Jeg har ei venninne med en far som er avhengig av alkohol.
Jeg har en venninne som lot blodet renne for å beholde kontrollen på livet.
Jeg har ei venninne som alltid ble mobbet.
Folk sine mørkeste hemmeligheter ligger skjelden oppe i dagen. Mange blir aldri snakket om, og ofte kun med få personer. Dette gjør at vi kanskje ikke vet hvor vanlig det er å slite med ulike problemer. Ser du hva som ligger bak et uekte smil? Ser du at det triste ansiktet er mer enn en urimelig traust person. At verdien av et menneske er større enn det vi kan observere. Dømmer du mennesker for hvor mye de klager, eller hvor irriterende innpåslitne de er? Eller innser du at du ikke alltid vet hele sannheten?
Uansett hvor forståelsesfulle folk er, så er det bare du som kjenner hvor vond hodeverken din er. Det er bare du som kjenner hvor stolt du blir av å få en sekser på tentamenen. Det er bare du som kjenner dybden av dine egne sår og arr. Hva får deg til å tro at du forstår alle andre sin smerte?
Jeg har tenkt ganske mye på dette med å dømme folk. Jeg pleier å tenke på to ulike persontyper:
* En gutt har blitt mishandlet av faren sin hele livet. Faren har også undertrykkt moren til gutten. Når faren i tillegg begynner å slå på lillesøsteren hans på 5 år, er det nok for gutten, og han dreper faren sin.
*Ei bortskjemt jente er populær. Hun har endelig fått vite en saftig hemmelighet, og gleder seg til å røpe dem til alle venninnene, slik at det kan komme ut på byen. Dessuten gleder hun seg selvsagt til skandalen som vil følge.
Hvem av disse to har mest skyld? Hvem har gjort den største “synden.” Etter norsk lov er det gutten som drepte faren hans. Men er ikke det å drepe for å redde seg selv og andre, bedre enn å baktale med fullt overlegg, kun for å bli mer populær? Derfor tenker jeg at jeg er inderlig glad for at jeg ikke har jobben med å dømme noen: Det er Guds jobb. Vi vet aldri hele historien og alle fakta. Jeg tør ikke tenke på alle de feilene jeg ville gjøre om det var min jobb å bestemme hva folk fortjener og ikke. Så jeg prøver, så godt jeg kan, å ikke dømme folk ut fra det de gjør og hvordan de ser ut. Men enkelt er det ikke.
Noen andre som tenker på slike ting?
Er du enig med meg?
Bra skrevet! Ja, jeg er veldig enig med deg 🙂
Og synes absolutt ikke noe om mennesker som dømmer andre, ut i fra det de har fått høre av andre mennesker. Jeg mener selv at man skal gjøre seg opp en egen mening om andre, og ikke høre på det de blir fortalt. Alle har ett eller annet som svært få andre vet, og jeg synes det blir helt feil å dømme mennesker uten å kjenne dem ordentlig selv, først.