Bære Andres Sorger

Det finnes ufattelig mye lidelse i verden. For en del av oss finnes det også ufattelig mye glede. Vi har på en måte valget, vi som er så heldige å ha det godt. Jeg kan velge å se på alt det positive i livet mitt, og kose meg masse, eller jeg kan velge å ta del i andre sine problemer og dele deres nederlag. Ha medfølelse.

Jeg tenker at vi, som har valget, må velge på en slik måte at det blir balanse. Når mitt liv er såpass bra (ingen alvorlige sykdommer, ingen problem med grunnleggende behov, mange venner, familie og andre osv…) føler jeg det som min plikt å dele litt av andres sorger. Jeg har hørt det sagt at delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halvert sorg. Så jeg prøver som best å hjelpe de vennene mine som sliter. Men i tillegg involverer jeg meg noen ganger i ting som ikke, i utgangspunktet, er så nært. Som en sultkatastrofe i et land jeg aldri har hørt om, eller noen misbrukte kvinner jeg aldri kommer til å møte. Helt frivillig velger jeg å sette meg inn (så godt det lar seg gjøre) i deres situasjon, både for å forstå og for å hjelpe. Det er ikke noe gøy. Det er hardt, og trist. Men nødvendig, tror jeg.

Det kan være lett å etterhvert få et hardt hjerte. Å miste medfølelsen når du for eksempel ser på nyhetene. Det er jo det samme nå som for 10 år siden. Barna i Afrika sulter fremeles, og en tv-aksjon kan fort bli mer et irritsjonsmoment enn en god mulighet. Og jeg forstår hvorfor det blir sånn. Vi hadde rett og slett ikke tålt det fysisk å ta på oss all verdens smerte, skam, sorg og nød. Det er for mye for et menneske. Men poenget er at vi må ta på oss det vi årker. Vi må ikke slutte helt med å bli berørt av ting, for hvem bryr seg da? Samtidig er det selvsagt slik at vi ikke må ta på oss for mye. Da ender det enten med et sammenbrudd fordi man ikke klarer å gjøre nok, eller total likegyldighet for alle andres problemer. Men jeg føler at, gjevnt over i Norge, er det oftere slik at folk bryr seg for lite.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg skrev litt om at vi aldri ville tåle å ta på oss all elendigheten i verden. Det er fysisk umulig for alle mennesker utenom ett. Ett menneske har tatt på seg all smerte, all sorg, all synd. Et menneske tok på seg alt det vonde som verden har å tilby. Jesus har kjent på all den smerten som vi ikke orker å ta inn på oss. Det betyr ikke at vi ikke noen ganger må gå igjennom vonde ting, men vi har noen å dele dem med. Noen som virklig forstår. Og enda bedre enn det: Vi vet at ifølge bibelen tok Jesus også på seg døden, slik at vi kan leve!

“Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” Joh.11.25.

Som kristen, er Jesus mitt forbilde. Når han tok på seg all verdens nød, kan jo jeg i hvert fall ta på meg noe. Det er også en slags verdi som ligger i meg. Målet med livet er å bli med til evigheten med Gud, men i mellomtiden skader det ikke akkurat å prøve å gjøre verden bedre for noen andre enn seg selv en gang i blandt 🙂

“Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.” Joh.15.13.