I denne serien på sanganbefalinger legger jeg ut kristne sanger som betyr mye for meg. For at dere skal få mer ut av anbefalingene skriver jeg litt om hver sang. I dette innlegget har jeg også lagt inn noen lenker til gode bibelvers der det passet inn.
En sang jeg aldri blir lei av. Jeg kan synge den om og om igjen, og den har Alltid mening. Samtidig har sangen mange minner for meg: spesielt på Preteam i sommer var jeg ekstra opptatt av å gjennoppdage Ham. Denne sangen handler rett og slett om det: å få noe nytt fra Gud. Jeg elsker den pågåenheten som sangen har: den er ikke fornøyd med ting som har skjedd for lenge siden, men søker etter noe nytt, fordi det er Alltid noe nytt med Gud som vi kan lære og oppdage.
The whole Universe is witness To only a part of what you’ve done So let me rediscover you And breathe in me your life anew Tell me of the God I never knew Oh, let me rediscover you
Run to you – third day
Dette er en sang jeg har likt veldig lenge, men det er ikke så lenge siden jeg tenkte skikkelig over teksten. Den handler om å komme tilbake til Gud, og hvordan han alltid står med åpne armer og venter på oss. Føler du at du har kommet et stykke bort fra Gud i det siste? Ber du ikke så ofte lenger? Går ikke på møter? Ser ikke Ham i hverdagen? Kom tilbake til Faren din du også! Han venter på deg, og vil at du skal komme tilbake slik at Han kan trøste deg og vise deg alt det du kan bli. Luk. 15.11-32.
Nowhere to run to And no one to turn to I’m dying out here on my own Long before I even thought of returning Your arms are wide open Waiting for me to come home
Savior, Please – Josh Wilson
En herlig og ydmyk sang som setter ord på hvor vanskelig det kan være å strekke til – helt til vi vender oss til Gud. Når vi strekker ut hånda til ham, er han alltid der og redder oss om og om igjen. Det gjelder bare å innse at vi ikke er sterke nok i oss selv: Så blir vi så enormt mye sterkere i Ham. Fil.4.13.
Savior, please help me stand I fall so hard, I fade so fast Will You begin right where I end And be the God of all I am because You’re all I have
At your feet – Casting Crowns
En sang om å gi alt til Gud. Sangen overgir seg helt til Ham: fortiden, nåtiden og fremtiden, ja hele livet blir lagt ved Fars føtter. Det er herlig å gi alt til Ham, men samtidig er det vanskelig. Selv om jeg vet at Han vil gjøre det beste ut av alt, ikke bare for alle andre, men for meg, så er det vanskelig å ikke beholde kontrollen selv.
Casting Crowns: At Your Feet
Here at Your feet I lay my past down My wanderings, all my mistakes down And I am free
Helga mi var en blanding av rolig og intensiv. Rolig fordi jeg ikke egentlig hadde noe fast, viktig å gjøre. Det føles alltid befriende og avslappende.Intensiv fordi jeg følte at jeg fikk gjort så mye bra!
Med nydelig vær hele helga fikk jeg gått turer både med venner og gutten min, og jeg fikk flere hyggelige kvelder med venner!
Lørdagskvelden ble, som bildene viser, tilbrakt med gode jenter. Vi spilte Kinect på Xboxen. Kjempemorro!
I dag også stråler sola. Etter møtet i dag skal jeg på tur igjen, tror det blir Fløyknuten i dag. Denne helga kunne godt vart mange dager lenger! De neste to timene må dessverre brukes på matte: har en innlevering til i morgen…
Her er rapporten fra turen til Voreknuten i går.
Thomas, Chessie og jeg gikk avsted oppover mot fjelltoppen. Det var nokså bratt stigning, men egentlig ikke så voldsomt langt. I hvert fall en flott tur opp til en telenor-sender. På toppen koste vi oss med å ta bilder, spise ballerinakjeks og drikke burn. Herlig!
De to siste dagene har solen strålt over all forventning. 16 grader i skyggen og skyfri himmel er ikke å forakte i mars! Jeg har både fått tid til en del jobbing til nå i helga, og også et par turer. Tok bildene i dette innlegget i går: herlige vårtegn. I dag var jeg og Gutten min på en fjelltopp med burn og ballerinakjeks. Sola strålte og varmet skikkelig, og jeg har kost meg masse! Nå gleder jeg meg til en hyggelig kveld med noen av jentene mine!
Planen for i morgen er også en tur, samt møte i menigheten og masse kos^^
Chessie har ganske lenge hatt en fettklump i nakken. Nå i det siste har den begynt å vokse, I takt med vår bekymring. Så i dag bar det av sted til dyrlegen. De mente det var best å fjerne klumpen, og det gjorde de. Nå har stakkars Chessie omtrent våknet fra all bedøvelsen, hun har et stort barbert område i nakken og en bandasje på foten, hvor de stakk inn bedøvelsen. Hun pep så fortvilet når hun fikk bedøvelse: “Hvorfor synker jeg sammen?? Hvorfor virker ikke beina mine?!” Og omtrent like kjedelig var det da hun våknet opp igjen og fant ut at hun ikke klarte å koordinere kroppen sin skikkelig…
Heldigvis var det i hvert fall ikke noe værre enn en fettklump, og etter 8 dager med smertestillende er alt tilbake til normalen 🙂
Her er et bilde av Chessie på tur i dag tidlig, før operasjonen.
Jeg har ikke bare en, men to Monica’er som reiser fra meg i morgen! Den ene til Oslo, og den andre til Paris. Det får meg til å glede meg enda mer til jeg skal ut å reise igjen…
Dette året kommer til å inneholde en del reising: spesielt sommeren. Jeg skal blandt annet til Tyskland, Italia, Polen og Ukraina! Dessuten til pappa i Hedmark. Det blir helt fantastisk! En herlig teamtur til Ukraina sammen med masse ungdommer i buss: det kommer garantert til å bli både spennende og innholdsrikt. Og en kjekk tur med kjæresten for å besøke et vennepar som er misjonærer i Tyskland og Østerrike. Konge! Gleder meg stort^^
Shopping i Antwerpen, Belgia Kos på Stranda i Den Haag, Nedeland En herlig dag i Budapest, Ungarn Barnefestival i Ungarn Fornøyelsesparken Heide Park i Tyskland
Det er så utrolig mange nydelige lovsanger jeg kunne lagt ut… Men her er ett flott utvalg, så får det heller komme flere senere en gang.
Impuls – Så dyp en Kjærlighet
Denne sangen er jeg så ufattelig glad i. Den er så ærlig og enkel, og den sier så ofte akkurat de ordene jeg tenker på. Derfor er den en av mine favoritt-lovsanger.
Jeg har en far, en far ulik alle andre en som kjente meg før dagen jeg ble til Han ser til meg, om mitt liv er fyllt av glede eller om jeg strever for å helt forstå
Hvis jeg skulle nevne en sang som er min favoritt lovsang, så ville det være denne. Den er så grunnleggende: passer alltid. Den handler om hva lovsang virkelig er. Ikke selve sangen, men å være sammen med Gud. Å prise ham. (Anbefaler også boken til Matt Redman med samme navn som sangen)
I’ll bring You more than a song For a song in itself Is not what You have required You search much deeper within Through the ways things appear You’re looking into my heart
David Andrè Østby – Nær Deg Gud
Denne sangen popper rett som det er inn i hodet mitt. Kanskje spesielt når jeg er ute i naturen, så kommer linjene til meg “Din skjønnhet overgår alt som jeg har sett, også himmelens stjerner.” Den utrykker en lengsel etter å se mer av Gud, og å være nær Han, samtidig som den peker på Hans storhet. Jeg elsker også de linjene som sier “jeg glemmer meg selv.” Det er utrolig vanskelig å glemme seg selv, men er en utrolig befrielse når det erstattes med Gud!
Jeg vil bare være nær Deg, Gud Kjenne at jeg lever i Din nåde hver en dag Til Ditt behag Mitt hjerte fylles opp av gode ord Det er helt umulig å beskrive hvem Du er Med bare ord
Steven Curtis Chapman – Definition of me
Denne sangen er også helt topp! Den sier at Gud er den som får bestemme over meg. Den utrykker hvor viktig han er for meg. Den har så mye bra tekst, og sier så mange ting!
I have been made by You I have been saved by You All that I am is all because of You I?m weak, You?re strong, I?m empty but You fill me I?m singing this song to keep myself remembering
I går var det forening igjen, og jeg hadde gledet meg lenge til å fortsette med kjolen min. Denne gangen har jeg til og med bilder av den, selv om den ikke er ferdig enda. Den begynner i det minste å ta form, og jeg gleder meg stort til den er ferdig! (har faktisk allerede begynt å planlegge min neste kjole som skal være mer som en finkjole..)
Det første jeg sydde var skjørtet. Jeg sydde inn folder i kanten, og deretter sydde jeg på en nydelig blondekant nederst. Nå har jeg også klippet ut overdelen i fire forskjellige stykker, mangler bare å sy dem sammen. Trooor det blir bra 🙂
Midtdelen er dobbel, hvis noen måtte lure. Den ligger også på vrangen, fordi det er sånn jeg skal sy de to delene sammen.. Er litt usikker på om jeg skal ha mer blonder på overdelen, Eventuelt hvor. Noen synspunkter? Se denne flotte gjengen! Oh Joy^^
Jeg kom plutselig på at jeg blogger alt for sjelden om musikk i forhold til all den fantastiske musikken som finnes. Det blir bare kristne sanger i dag siden jeg hører på mye kristen musikk, og det er oftest i de sangene jeg finner noe mening som er verdt å snakke om også.
Når det føles som om alt kaster seg ukontrollert rundt meg på alle kanter. Når jeg ikke har noen kontroll og aller helst vil grave meg ned i jorda. Da gir denne sangen håp og trøst. Når orkanen står på som verst, kommer Gud og holder deg trygg og fast. Selv om det fremdeles ser kaotisk ut og føles kaotisk, flyr jeg ikke lenger selv ukontrollert rundt: Jeg er trygg i øyet på orkanen.
When I am over my head yeah, I am waiting for a miracle, I am fighting the wind and the waves, Then the weight of this storm drives me straight to your arms, You hold me I know that I am safe in the eye of the hurricane
Når alt er mørkt og håpløst. Når det ikke finnes noen lyspunkt. Når hvert minutt er en kamp. Da hjelper denne sangen meg til å håpe på at mørket vil ta slutt. At det kommer lysere tider. At livet ikke alltid vil være slik.
Og det aller beste er at det er sant! Behold håpet selv om du ikke ser noen ting, for lyset vil komme.
Would you dare, would you dare, to believe, that you still have a reason to sing, ’cause the pain you’ve been feeling, can’t compare to the joy that’s coming
Når alt ser ut til å gå imot oss, må vi mange ganger minnes på at Gud har kontrollen, og at Han kan bruke smerten vår til noe positivt.
‘Cause what if your blessings come through rain drops What if Your healing comes through tears What if a thousand sleepless nights are what it takes to know You’re near What if trials of this life are Your mercies in disguise
I tillegg til å være sanger om å ha det vanskelig, er dette sanger om håp. Det er fordi jeg synes at når man har det vanskelig, så trenger vi håp. Selv om det ikke er det vi nødvendigvis har lyst på, så er det det vi trenger. Jeg vil ikke anbefale å grave seg ned i sorgen, mørket eller kaoset, fordi det hjelper ikke egentlig.
Når jeg har det sånn, får jeg en merkelig følelse av at jeg ikke har lyst til å bli glad igjen. Jeg vil ikke motivere meg selv. Men jeg tror at å holde seg selv deprimert i lengden er feil. Selv om det hjelper for å døyve smerten litt, fører det bare til at du synker lenger ned i gjørma. Så hør på oppløftende musikk, og tenk mest mulig oppløftende tanker, selv om det frister å grave seg ned i alt det vonde.
Har du noen flere anbefalinger av sanger som handler om å håp i vanskelige tider?
Dette inlegget inneholder noen spørsmål jeg fikk om min tro da jeg hadde en spørrerunde, og mine svar på spørsmålene. Spørsmålene er markert med fet skrift, mens mine svar er skrevet med vanlig skrift.
Kva følelsar sit du igjen med når nåken snakkar “stygt” om kristne i ditt nærvær?
Det er ein lærar på skulen som ofte har denne kommentaren til arbeidet me gjer på skulen: se på “det her`a!! det ser jo ut som en glakristen sædcelle som holder på å vokse opp!!!”, og eg veit ikkje kor eg skal gjere av meg når læraren gjer det…
SVAR:
De fleste rundt meg vet at jeg er kristen, og da unngår de nok å snakke sånn. Men det er selvsagt noen ganger det skjer; for eksempel på bussen eller skolen hører jeg en nedlatende kommentar om at “Han er jo helt hyperkristen…” Da reagerer jeg med å bli lei meg, fordi det er så trist at det er det synet mange har av kristne. Samtidig prøver jeg å se bort i fra det (med mindre det er noen jeg kjenner så godt at jeg vil gripe inn å si imot). Jeg tenker at til og med Jesus ble sett masse ned på for sin tro. Det gjorde apostlene hans også, for eksempel Paulus. Noen ganger må vi bare holde det ut, og tenke “Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk”(fil.4.13)
Hvis læreren hadde sagt sånn er jeg ikke helt sikker på hva jeg ville gjort, men hvis jeg turte, ville jeg ha snakket med ham om det, og sagt at jeg følte at han på en måte trakkaserte min tro, og snakket på en nedlatende måte om kristne. Hvis jeg ikke turte, ville jeg kanskje ha sagt det til en annen lærer, eller bare “holdt ut”..
ANONYM
“Hva tenker du om banning? Er selv en som har en del “banneord” som “slengord”, og tenker ikke noe over hvilke ord jeg bruker.. Synes jeg noe er teit, kommer det liksom helt naturlig å bare si “å herre gud” til det, osv.Er slikt noe du reagerer på, og hva tenker du i så fall om det/de som sier det?”
SVAR:
Hva tenker du om banning? Jeg tenker at banning egentlig er en unødvendig og upassende uvane. Jeg vil ikke banne selv, rett og slett fordi banning ikke er noe oppbyggende. Det er veldig forskjell på hvilke ord en sier (se lenger nede), men jeg mener at det alltid finnes finere ord som kan erstatte banning; altså at det er helt unødvendig, hvis en bare blir vandt til å tenke over det.
Er slikt noe du reagerer på, og hva tenker du i så fall om det/de som sier det? Det er såpass normalt å banne, at jeg ikke reagerer noe særlig på det. Synes nesten det er litt morsomt (og søtt) når noen sier unnskyld til meg for at de bannet; det er jo ikke jeg som får skade av det. Jeg vil ikke kjefte på noen, eller dømme noen fordi de banner, men hvis de spør meg om råd, vil jeg si at det sprer mye mer positiv stemning å bruke andre ord.
Når det gjelder litt mer konkrete banneord og hva jeg synes om dem: Mange sier “jævla” i stedet for veldig. Jeg synes “veldig” er mye mer talende, og finere å høre på. Det blir på en måte litt negativt selv om noe er “jævla fint.” Det blir som å si “det er så fint som jævler” og jeg kan ikke tenke meg at de er noe serlig fine… Det blir derfor ironisk og ubehagelig.
Også har du en del som sier “herregud” hver gang de ser noe teit. Skjønner at dette er lett å bare gjør fordi det er en vane: alle gjør det jo nesten. Ordet er egentlig å skylde på/klage til Gud for det som er teit; “Herre Gud, hvorfor skapte du det SÅNN?” eller “Herre Gud, hvorfor lot du DET skje?” Jeg synes dette er en lite gjennomtenkt måte å snakke på (mange tenker ikke på hva det betyr, bare sier det av vane. Dessuten er det å misbruke Guds navn, når du ikke egentlig snakker til Ham. Andre sier “Satan” hver gang noe dumt skjer. Det er på en måte det motsatte av “herregud”, fordi det er å skylde på Satan. Jeg synes ikke dette er noe bra uansett, fordi det hele tiden trekker frem djevelen; og han bør ikke få den oppmerksomheten (han tar det sikkert som ros til seg selv at noe gikk galt). “Faen” går egentlig for det samme. Det kommer av “fanden” som var et annet navn på Satan. I stedet for “herregud” kan jeg si “hallo!?”, “hva i alle dager?”, eller rett og slett bare “nei, så teit!” og i stedet for “satan” og “faen” sier jeg for eksempel “filler’n”, “hemma” eller “nei!” (hemma er her om en situasjon, ikke om personer-da kommer det under kategorien jeg beskriver i neste avsnitt) En annen ide er å sette ord på det du egentlig føler: “Nå ble jeg skikkelig skuffa.” “Jeg skulle ønske du ville skjerpe deg!”
En litt annen ting er stygge ord som brukes som skjelldsord, og er rettet mot personer (hore, bitch, fuck you, homo osv). Det synes jeg er helt forkastelig uansett! Det bør virkelig ikke være en del av det daglige spårket vårt. Hvis det er det, ville jeg ha brukt mye tanker, tid og krefter til å slutte fordi det bryter ned mennesker, og er helt totalt unødvendig.
Akkurat nå tenker jeg at dette er første og siste gangen jeg legger ut så mange stygge ord på bloggen min…
MATHIAS
Ingen av de ovenfor har virkelig “grillet en kristen”, derfor må vel jeg gi et ærlig forsøk:)
Mange… eller faktisk de aller fleste kristne tror at fortellingene om Jesus er helt originale og særegne, men du kunne ikke trodd mer feil! Noen gang hørt om guden Attis fra 1200 FØR kristus i Hellas?
Født av en jomfru, født 25. desember, korsfestet, død i tre dager og gjenoppstod fra de døde…. høres det kjent ut? Har du en forklaring på dette? og når du tror dette er den eneste ene guden, ja det er det bare å gå hit: http://droogie.typepad.com/guy_in_a_bear_suit/2010/12/happy-holidays-horus-attis-mithra-etc.html
Noe annet de aller fleste kristne også tror på, er jo det å be. De sier det enten hjelper direkte eller at det gir dem håp og styrke, eller hva det enn måtte være:S Mange ting kristendommen påstår er umulig å motbevise, på grunn av det er metafysisk og blir påstått å være utenfor vår oppfattelsesevne eller dimensjon, men effekten av å be burde være mulig å bevise!
En utrolig stor undersøkelse gjort i England med 1800 forsøkspersoner, ble fordelt i tre grupper: de som ikke ble bedt for og ikke viste det, de som ble bedt for og ikke viste det og til slutt de som ble bedt for og viste det. Kan du tenke deg resultatet?
Mellom gruppe en og to, var det absolutt ingen forskjell… men mest utrolig var det for den siste gruppen, for de som ble bedt for og viste det. Der gikk det faktisk dårligere gjennomsnittlig, mest trolig på grunn av økende nivåer på stresshormoner siden de så iherdig ville at det å be skulle fungere!
Hvis dette hadde hatt en effekt, ville dette vært en stor seier for kristendommen. Mange kristne uttalte seg at resultatet var akkurat som ventet, fordi gud ikke trenger å bevise sin makt. Men ville gud virkelig at flere hundre forsøkspersoner skulle få bønder uhørt og kanskje dø, bare for å opprettholde hans ulogiske eksistens? Dette var enda et tilfellet som viser at bevis som er relevante mot kristendommen ikke blir akseptert uansett….
Rett ut nå, si meg helt konkret, hva trengs for at du/dere ikke lenger skal tro på jesus? beviser, observasjoner, logikk… hva enn det måtte være! for hvis du sier at det du tror på ikke trenger det, er det absolutt ingen god grunn til å kjøpe det!
SVAR:
Noen gang hørt om guden Attis fra 1200 FØR kristus i Hellas? Har aldri hørt om Attis, nei. Jeg tenker at det kanskje kan være en grunn til det. Historien om Jesus har mange kilder; det er ingen tvil om at han har eksistert, og gjort det meste av det som er sagt om ham (uenighetene kommer av om han var Guds sønn eller ikke). Slik jeg ser er det ikke mye info å finne om ham (Attis) på nettet. Det er ikke egentlig noe poeng å hevde at Jesus var helt alene om alt han gjorde/opplevde (det har jeg heller aldri gjort). Det jeg mener er at han var helt alene om å være den han var: Guds sønn. Han var også den eneste som oppfylte alle profetiene om Messias som stod i GT i bibelen.
Hvis du mener at Attis eller de andre gudene, fordi de har så mye til felles med Jesus, skulle passe inn i de gamle-testamentlige profetiene, faller det fort i fisk når en tenker på at han skal være av Davids Ætt (en jøde). Dette er en av profetiene om Jesus i GT.
Bønn? Når det gjelder dette med bønn, er jeg ikke sikker på hva jeg skal svare. Har ikke hørt om undersøkelsen (hva heter den? Hadde vert interessant å lese litt om.) Jeg har skrevet et innlegg før om hvorfor man noen ganger ikke får bønnesvar (det kan være flere grunner). Her er linken til innlegget: LINK
Jeg kan ikke egentlig forklare resultatet av undersøkelsen, alt jeg vet er at bønn mange ganger har fungert for meg. Jeg føler et Gudsnærvær og et håp jeg ikke kan forklare både når jeg ber og i andre situasjoner.
Dette fører meg over til det siste spørsmålet ditt:
hva trengs for at du/dere ikke lenger skal tro på jesus?
Jeg har på en måte dette langt under huden. Igjen og igjen blir det jeg leser i bibelen bekreftet. Troen blir styrket av ting jeg ser og opplever. Jeg vet ikke helt hva som kunne få meg til å slutte å tro. Når noe så klart er sannheten, hvordan skal du se bort fra det?
Tenk på det slik: Du vet at sola står opp HVER morgen. Det blir alltid lysere når morgenen kommer. Så kommer noen midt på natta, og hevder at dagen ikke finnes. Hva skal du si? Du har selv sett det mange ganger. Uansett hva denne personen sier, kommer du ikke til å tro ham. På samme måten er det for meg; det er blitt bekreftet så mange ganger, at jeg ikke vet om jeg kunne slutte å tro.
For å trekke bildet litt lenger, kan det tenkes at morgenen ikke kom. Natten bare fortsatte og fortsatte. Kanskje etterhvert hadde jeg blitt enig med meg selv om at dagen aldri var virkelig?
Jeg vet rett og slett ikke helt, men kanskje, hvis alle rundt meg sluttet å tro, hvis Gud sluttet å bry seg, hvis jeg sluttet å se tegn på intelligent design i verden. Kanskje jeg da ville slutte å tro? Eller kanskje jeg hadde tviholdt på det minnet jeg hadde i hodet mitt av en kjærlig Gud som skapte mennesket for å ha felleskap med seg…
Tror også at jeg ville velge å tro ganske lenge, fordi jeg ikke har noenting å tape på det, men en evighet i Paradis å vinne! Hvorfor ikke?
