Det føles utrolig tomt i huset. Den siste uka har brakt med seg flere skuffelser. Den største og verste er at Chessie måtte avlives. Hun ble dårlig i påsken, og det viste seg at hun hadde alvorlig kreft. Vakre, snille, rampete, og tapre Chessie. Tøff nok til å redde meg opp av elva om jeg druknet, og redd nok til å gjemme seg på loftet hver gang støvsugeren var framme. Smart nok til å lukke kjøkkenskapene og gå på rett side av lyktestolpen. Men dum nok til å bjeffe på sitt eget speilbilde. Rampete nok til å tømme søppelbøttas innhold over hele stua, men søt nok til at hun ikke fikk nevneverdig kjeft.
Jeg blir skuffet hver gang jeg komme inn døra hjemme, og ikke hører en lat kropp som velter skyldbetynget ned fra sofaen. Jeg hører ikke en hale som slår mot veggen, eller tassende labber på stuegulvet. Øynene leter automatisk etter en svart pelsdott med svinsende hale, men blir skuffet hver gang. Det vil vel gi seg snart, men det er utrolig hvor tomt det blir når man mister et kjæledyr som man har hatt i 11 år.
I tillegg er Thomas i Tyskland denne helgen, og jeg ødela bilen i går. Eller den ble ødelagt helt av seg selv. Så jeg synes litt synd på meg selv, men har tenkt til å muntre meg opp med en kopp kakao, og jentekveld i kveld 🙂
Og de aller siste bildene jeg tok av Chessie, var en vårmorgen før rimen hadde rukket å smelte i gresset. Hun var dårlig til beins, og ville inn igjen etter 4-5 minutter uti hagen.
