Noen ganger kan jeg bli helt overveldet av alt som forventes av meg. For en skal ha det ryddig hjemme, og en skal holde kontakten med alle vennene (siden de aldri gjør det), En må ikke glemme å besøke bestemor, og heller ikke at mamma trenger hjelp i butikken. Thomas vil gjerne ha litt av tiden min, og så er det alle ansvarsområdene i menigheten; leder i ungdomsstyret, leder for talerteam, og leder for to lifegrupper, pluss at jeg følger opp alle LIFElederne. Det er rett og slett umulig noen ganger å gjøre alt jeg føler at andre forventer av meg. (Og da har jeg ikke engang startet med forventningene jeg har til meg selv! Lese i bibelen hver dag, sy noe nytt, lese bøker, være tilstede for venner, lage variert og sunn mat, redusere kvikklunsj-galskapen osv)
For eksempel denne helga, har jeg prioritert å ha tantejenta på besøk. Det har vi snakket om i et år, uten at det har blitt. Og det er utrooolig koselig og kjekt! Men så kommer den dårlige samvittigheten krypende og minner meg på at mamma skal ha snekkere i dag (søndag) og måtte rydde ut av mesteparten av butikken på fredag og lørdag på grunn av en vannskade. Hun har dårlig helse, men må gjøre nesten alt arbeidet selv. Og jeg vet at hun kommer til å bli enormt sliten og motløs, for ikke å snakke om at hun taper mye sårt tiltrengte penger på hver dag som går da hun ikke får fikset problemet.
Det er rett og slett slitsomt noen ganger, å si ja til de kjekke tingene. Men samtidig kan man ikke la “de som roper høyest” få oppmerksomheten hele tiden. Jeg har jobbet to helger på rad nå, og trengte denne fredagen og lørdagen fri før jeg går i gang med en hard påske-jobbe-uke i planteskolen. Samtidig er det mange venner som er hjemme på ferie nå i påsken, og aller helst ville jeg brukt resten av ferien sammen med dem på toppturer og filmkvelder. Men det blir nok mest filmkvelder, da. Får bare håper jeg ikke sovner på alle xD
