Jo større Miriam blir, jo mer gøy blir det egentlig. Nå har hun funnet en kasse hun kan stå på for å komme seg opp på kjøkkenbenken (Derav bildet ovenfor). Det er nok ikke lenge til hun klarer å skyve rundt på ting for å komme seg opp akkurat der hun vil…
Hun og Ninja blir også stadig mer flinke til å leke sammen. Det er kjekt at de har selskap i hverandre, selv om det kan bli litt for mye for Ninja.
Vet ikke om noen andre enn meg synes det er interessant med sånne månedsoppdateringer. Men jeg liker i hvert fall å ha dem å se tilbake på 🙂 Og så håper jeg jo at noen andre kanskje også synes det er litt ok å lese om. Nå har i hvert fall lille M blitt 11 måneder!
Bevegelse
Miriam brukte påsken på å lære å gå. Fra de første skrittene gikk den en ukes tid til hun krysset gulvet alene, og nå går hun like mye som hun krabber. Krabbinga har enda en litt “egen” stil, der hun drar den ene foten etter seg. Vi har kjøpt de første skoene. Hun elsker fremdeles å klatre opp trappa og henge i bæreselen. Nå har hun begynt å velte ned en sofapute for å lage “trampoline” som hun sitter å vagler oppå! Det er ikke særlig trygt, men må vel være godt for balansen 🙂
Kommunikasjon
Det er mye “baba” eller “pappa” fremdeles. I tillegg lager hun bjørne og bil-lyder, sier “nam” og hver morgen når hun ser Ninja (eller treffer andre dyr tett på) utbryter hun med verdens fineste stemme: “heeej” 🙂 Ellers er det ikke mye nytt å melde. Men hun forstår veldig godt ordet “sterk”. For når vi spør hvor sterk hun er, strammes alt av muskler og knytenever, og hun får et stolt smil klistret over fjeset.
Rutiner
Det er litt opp og ned hvem av meg og Thomas som tar oss av Miriam, men den siste tiden har blitt preget av at en av oss jobber, mens den andre er barnepasser. Thomas har fått gjort mye hagearbeid mens hun er med meg på hjemmekontor. Miriam spiser både brødskriver og grøt, og drikker fremdeles litt melk. På natta våkner hun minst en gang, og havner nesten alltid i vår seng. Da sover hun godt, men vi andre får litt dårlig plass.
Innlegget kommer et par dager for sent. Men sånn er det; man har ikke for mye tid (selv ikke i korona-tider) med et lite barn. Her er i hvert fall en månedlig oppdatering på småbarnslivet vårt 🙂
Bevegelse
Miriam elsker å klatre i trapper, blir mer og mer stødig når hun står, og liker godt å gå mens hun leier oss i hånda (bare ikke for lenge om gangen). Hun er høyt og lavt, og i full fart mesteparten av tiden. Hun vet ikke hva det er å slappe av…
Kommunikasjon
Plutselig skulle hun si “pappa” hele tiden. Det kommer et lite halvhjertet “mamma” innimellom også, men da blir det enten sutret frem, eller sagt med “monsterstemme.” Hun viser tydelig med kroppsspråket når hun er tøysete og vil kiles. Og hun er ei skikkelig blid jente.
Rutiner
Vi er i gang med pappapermen, men jeg rakk bare å jobbe i en uke før jeg ble sendt i hjemmekontor. Så nå føler jeg egentlig at jeg har en forlenget mammaperm, og må jobbe mens jeg aktiviserer Miriam. Fordelen er at Thomas får gjort mye i huset og hagen, da… Miriam ser ut til å kose seg med mye turer og begge to hjemme mye av tiden.
Hun har enda ikke begynt å gå, men hun klarer å stå noen sekunder uten å holde seg. Er både målrettet og selvsikker når hun reiser seg opp og setter seg ned igjen. Fremdeles er hun overdrevent uredd, og stuper ned fra sofaen uten å tenke konsekvenser. Så her må vi passe på konstant. Hun har også klatret opp en hel trapp siden sist måneds-innlegg.
Kommunikasjon
Det er vanskelig å svare på det der med “første ord.” Hun babler mye. Og sier ofte paaapapapa, eller mamaaaa, men jeg vet ikke helt om hun forstår forskjellen. Hun har sagt “ha det” tre ganger når noen skulle gå (men nå er det en stund siden). Det hun kan best, er vel å si “nam” når hun får noe godt å munnen. Det har hun gjort leenge; det kom liksom naturlig.
Rutiner
Vi klarer liksom ikke helt å komme inn i en stødig rytme når det gjelder søvn og klokkeslett. Det går mer på behovsnivå, og så får hun mat med jevne mellomrom, selv om det ikke er til samme tid hver dag. Nå som jeg begynner å jobbe igjen, vil det nok bli en ganske annerledes hverdag igjen! Men til nå har vi brukt dagene på tur, leking, en til to dupper, og kanskje et besøk til eller fra noen. Miriam er enda veldig sosial, og lyser alltid opp når hun ser nye folk…
Kos
Det er en lettelse at denne babyen endelig har lært seg at kosing ikke er tortur. Nå får jeg til og med en frivillig klem en gang i blant. Og når hun er trøtt, blir hun mye mer kosete. Hun har også blitt mye mer kilen og ler godt når vi kiler henne. Noen ganger finner hun frem et lurt smil, stuper bakover i senga eller sofaen og sier med blikket “kil meg!”
Vi har planlagt lenge (se innlegg fra et halv år siden: mer smått på vei?), og nå har vi tatt noen spennende skritt for å få valper! Alt gikk absolutt ikke helt som planlagt. For det første kom løpetida to måneder tidligere enn ventet (sikkert på grunn av den tidlige våren), og for det andre var ikke Ninja så lysten på å pares – så det ble kunstig inseminering. Vi har altså brukt en del tusen på dette forsøket allerede, uten at vi har en garanti for å få noen valper. Så nå krysser vi alt mulig, og ber inderlig om at det må komme noe resultat ut av alt.
I hvert fall har jeg lært mye om hvordan valpe-laging (eller hva man skal kalle det) foregår… Og jeg må vel innrømme at det var en hel del jeg ikke hadde tenkt på fra før. Men nå har vi i hvert fall gjort det vi kan, så nå er det bare å vente og se om Ninja får noen små søte inni magen etterhvert 🙂
Da vi fant denne regndressen brukt til salgs på facebook, slo vi til, og sikret babyens mulighet til å utforske utendørs nå tidlig på våren. Den er enda litt stor, men det passer jo fint, siden det enda er litt kaldt mange dager.
Selv om det begynner å ligne mistenkelig mye på vår nå, er det enda kalde dager og minusgrader noen netter. Så det blir nok ikke så enormt mye ute-lek enda.
Men det er jo veldig kjekt for Miriam å krabbe litt rundt i gresset. Jeg måtte bare passe godt på, siden hun stadig ville stappe mest mulig gress i munnen xD
Jeg visste jo hele tiden at jeg kom til å bli glad i ungen min. Jeg har ikke vanskelig for å være glad i folk. Men det som overrasket meg var hvor enormt stolt jeg blir av hvert minste lille fremskritt hun gjør! En million første-gang-øyeblikk som varmer hjertet.
Første gangen hun tok av votter selv.
Første gangen hun satt alene i badestampen.
Første gang hun tok en leke opp til munnen.
Første gang hun svelget en bit skive i stedet for å spytte den ut og kaste til Ninja.
Første gang hun satte tutten inn i munnen min i stedet for sin egen.
De siste dagene har også inneholdt mange først’er. Hun har sånn smått begynt å leke litt mer konstruktivt: da mener jeg for eksempel å legge ting i en kasse i stedet for å alltid rote det utover. Hun har også begynt å stå uten støtte og går noen skritt med en vogn til å støtte seg på. Hver gang det er noe nytt, svulmer hjertet i stolthet. Tusen bittesmå, ubetydelige, men vanvittig viktige øyeblikk.
