Jeg visste jo hele tiden at jeg kom til å bli glad i ungen min. Jeg har ikke vanskelig for å være glad i folk. Men det som overrasket meg var hvor enormt stolt jeg blir av hvert minste lille fremskritt hun gjør! En million første-gang-øyeblikk som varmer hjertet.
Første gangen hun tok av votter selv.
Første gangen hun satt alene i badestampen.
Første gang hun tok en leke opp til munnen.
Første gang hun svelget en bit skive i stedet for å spytte den ut og kaste til Ninja.
Første gang hun satte tutten inn i munnen min i stedet for sin egen.
De siste dagene har også inneholdt mange først’er. Hun har sånn smått begynt å leke litt mer konstruktivt: da mener jeg for eksempel å legge ting i en kasse i stedet for å alltid rote det utover. Hun har også begynt å stå uten støtte og går noen skritt med en vogn til å støtte seg på. Hver gang det er noe nytt, svulmer hjertet i stolthet. Tusen bittesmå, ubetydelige, men vanvittig viktige øyeblikk.
