Noe både jeg og Thomas elsker, det er å ha middagsgjester. Det er så koselig å ha besøk, og å gjøre litt ekstra ut av middagen. På søndag er en typisk dag for dette, for da har vi ofte litt mer tid. Så forrige søndag hadde vi rådyrsteik med foreldrene våre, lillebror og tantegutten Liam 🙂
Vi elsker å ha gjester, men det store minuset som blir en begrensning, er oppvask. 6 tallerkener, seks glass, og seks skåler, seks skjeer, seks gafler, og seks kniver. Utrolig hvor fort det hoper seg opp med bare noen få personer ekstra! Jeg gleder meg sånn sinnsykt til å få oppvaskmaskin, men etter våre beregninger bør vi spare omtrent en 170 000kr før vi går i gang med kjøkkenet…
Med mannen i Tyskland, var jeg alene i barnedåp. I den grad man kan være alene sammen med en hel haug med folk, da. Vår lille, bitte nevø William skulle døpes. Er han ikke søt, vel? 🙂
Ekstra gøy at jeg var med på å sy dåpskjolen (kun underskjørtet, da, men).
Vi tenner et lys for William, for at han kan lyse vei for andre i mørket!
Søskenbarnet Liam var også tilstede. Det er like før han begynner å gå nå, så han krabber i rekordfart til alt som ser spennende ut ^^
Vilde (søster til dåpsbarnet), Liam, og Adrian (søskenbarn). Det er så rart. Lille Vilde, som kun var 4 år da jeg ble sammen med Thomas. Nå er hun nesten tenåring!
Liam og bestefar
Kjernefamilien 🙂 (noen mer fornøyde enn andre)
Dåpsbarnet, foreldre, tanter og onkler. Den gale tanta er nummer to i fra venstre.
I dag fyller svigermor Bente 50 år! Det er en stor dag, som ble feiret grundig i helga som var. Gøy å yteffe igjen mange fra Thomas sin familie som jeg ikke ser så ofte. Dessuten hadde brødrene til Bente laget klar et solid sett med undeholdning til kveldens jubilant, så hun ble både rørt, lattermild, og veldig flau 🙂 Ikke 50 helt enda!
Utpå kvelden ble det dansing også; etter at bursdagsbarnet og ei venninne hadde innledet med “Dancing Queen.” Fikk imidlertid ikke overtalt den stae mannen min til å bli med å danse…. Andre som har det samme problemet? :/
To dager på rad hadde vi den samme krangelen, og jeg tenkte vi må gjøre noen grep. Ellers starter vi en ond sirkel her. Vi kranglet om hvem som gjør nok, og hvem som gjør for mye. Hvem som skal ta oppvasken, og hvem som har tatt oppvasken. Og hvem som er mest sliten. Kranglene sliter oss ut begge to, og ingenting blir gjort.
Så vi satte oss ned litt med et stort hvitt ark, og en kulepenn. Og så skrev vi lister over hva som skulle gjøres, hvem som skulle gjøre, og når de skulle gjøre. Et så enkelt lite grep, og Thomas slapp å føle at han hadde gjort for lite mens jeg var på jobb. Så lite grep, og jeg slapp å mase om de tingene jeg ville han skulle gjøre. Så enkelt lite grep, og de neste to ryddedagene gikk uten en eneste krangel (vi brukte fire dager på å få orden, ja!) 🙂
Et lite tips om at kommunikasjon kan spare en for mye slitsomt. 🙂
Jeg har lovet å poste historien om hvordan vi ble kjærester, selv om er en litt merkelig historie. Og hvilken bedre dag kunne jeg valgt enn valentinsdagen?
De ble kjent fordi begge to gikk i samme menighet, Betania. Etterhvert begynte de også å synge i samme lovsangsteam, som Thomas var leder for. Ingrid, Thomas og Monica var et trekløver, og fant på masse i sammen. De hadde filmkvelder, gikk turer, sang og tok bilder sammen. I 2008 var de på teamtur med menigheten i Estland. Turen hadde vært akkurat som vanlig – bare venner. Men på veien hjem (på den 20 timer lange bussturen) bestemte Thomas seg for å sette inn støtet.
Tilbakefall
Han rakte meg en mobiltelefon. Den gamle typen hvor man faktisk trykket på knapper, og som ikke hadde fargeskjerm. Og i displayet stod det med pikslede bokstaver “Ska me ver sammen?”
Ingrid ble totalt overrumplet! Hun ble knall rød i hodet og svarte med ord. Nei… Nei, jeg kan ikke det. Enda rødere ble hun. De satt ved hverandres side i en proppfull buss, med fremdeles fem timer igjen av hjemreisen gjennom Sverige. Hun latet som om hun sov, men tankene svirret hele turen hjem.
Nærmere, nærmere
Etter denne flaue opplevelsen fortsatte egentlig vennskaper ganske som normalt. Men i tillegg var Ingrid blitt mer bevisst. Hun hadde jo aldri tenkt på Thomas på denne måten før en gang. Men nå jobbet hjernen på høygir. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men det skjedde veldig gradvis. Hun begynte å sitte i armkroken hans når de så film. De begynte å holde hender under teppet når det var andre der. De begynte å gå tur sammen alene. Og plutselig stod Ingrid og stirret et valg opp i ansiktet.
Jeg brukte mye tid på å tenke og vurdere. For meg var ikke å “bli sammen” et enkelt valg. Hvis vi ble sammen, så måtte jeg enten gifte meg med personen (da måtte han bestå mange tester) ellers så måtte jeg jo slå opp med ham (ikke noe kjekt å gjøre mot noen gutt). Det var mange ting å vurdere her, og Thomas var ikke perfekt. Han hadde noen ganger myglet brød og middagsrester på kjøkkenet sitt, og han sleit med økonomien. Jeg har aldri vært “blind av forelskelse” slik som folk sier. Jeg så ham hele tiden. Men ble jeg forelsket? Å ja! En dag overrasket jeg meg selv da jeg oppdaget at jeg gledet meg så til å treffe ham. Jeg lengtet etter at han skulle holde rundt meg (selv om vi latet som om det bare var på tøys). Til slutt fant jeg ut at jeg skulle gå for det. Da gjenstod det bare å vente.
Seal the deal
Det tok ikke lange tiden før han innså at hintene hennes kanskje ble litt åpnere. Men måten han spurte henne på var like klønete som forrige gang. Det var midnatt, og de hadde parkert rett ved siden av kirkegården (creepy nok bare det!). Og de kysset. Det hadde de gjort flere ganger før også. Men det var som om han skjønte at noe var annerledes. Så han sa: “Du Ingrid? Dersom jeg hadde spurt deg igjen…. Hva hadde du sagt da?” Hun irriterte seg veldig over måten han spurte på. Men kvekket frem et “ja.” Så gikk det en liten stund før hun la til “Skal du ikke spørre, da?”
Og slik gikk det til. Etter det har de ikke sett seg tilbake. (men Ingrid hadde en grundig vurderings-runde før de forlovet seg også.) Vi er lykkelige sammen. VI krangler sammen. Vi pusser opp sammen. Vi lever sammen. Har absolutt blitt sterkere sammen.
Jeg har en mann som er ganske håpløs med gaver. Før vi ble sammen var det på en søt måte. Han liker å kjøpe ting til meg, og når han har gjort det, er han så ivrig etter å få gitt det, at det helst må gjøres med en gang. Selv om han må kjøre helt til Flekkefjord for å hente meg på skolen.
Men etter at vi ble gift har det blitt vanskeligere og vanskeligere. Jeg er egentlig en ganske enkel person å kjøpe gave til, tror jeg. Fordi jeg ønsker meg veldig mange ting. Men når det gjelder Thomas har jeg nok litt høyere forventinger enn alle andre; han skal jo liksom kjenne meg best. For å gjøre det enklere, er jeg flink til å peke på og nevne alt jeg ønsker meg i en måneds tid før bursdagen (i tilfelle noe skal bestilles). Etter min mening bør det være nokså enkelt for ham å skrive en liste over disse forslagene, og prioritere ut noe av det beste.
Men det han gjør er følgende: Han overser de første femti forslagene mine. Rett før bursdagen kommer han på at han må kjøpe noe, og hopper på den første og beste ideen jeg nettopp har sagt. For eksempel et par sokker på matbutikken. Ingrid: “Oi, jeg skulle egentlig hatt noen nye sokker! Men tror ikke jeg tar meg råd til det denne gangen….” *Thomas tenker: God Idè!`og at han er skikkelig lur som kjøper noe jeg har sagt at jeg trenger* Som da jeg fikk en sports-BH til morgengave dagen etter bryllupet. Jeg trodde først han tullet. En sports-BH? Til hans forsvar hadde jeg jo sagt at jeg trengte en skikkelig sports-BH, og det var riktig merke og allting.
Et annet problem med Thomas og gaver er at han ikke klarer å holde det hemmelig. Han MÅ si at han har kjøpt noe. Ofte har jeg ti minutter tidligere nevnt en ting jeg ønsker meg, og så har han klikket febrilsk på pcen en liten stund før han utbryter “Nå har jeg kjøpt bursdagsgave til deg!!” Eller han begynner å hinte. “Det er noe du trenger litt, og som jeg tror du blir glad for. Og du kan bruke det hver eneste dag på skolen, og….”
Jeg prøver ikke å være utakknemlig her. Jeg får i hvert fall gaver. Men det er bare litt tragikomisk. Og jeg ble veldig minnet på det da Thomas i dag, ti minutter etter jeg hadde vist ham et sy-blad jeg ønsket meg, utbrøt “Skal jeg bruke mitt eller ditt kort til bursdagsgaven?!” Så jeg er veldig spent på årets bursdagsgave (kun halvannen uke igjen nå) Mon tro om jeg får noen hint…?
Jeg er gift med en mann som sier “Jeg elsker deg” midt i en krangel, bare for å lette på stemningen. Jeg er gift med en mann som sjelden gir meg roser, men oftest gir meg rett. Mannen min kan be for meg når jeg er syk, og be sammen med meg når jeg er fortvilet. Vi synger sammen, går tur sammen, spiser sammen, og koser oss sammen. Jeg er gift med en mann som er kreativ og full av ideer, og selv om det kan bli noe rot noen ganger, så elsker jeg det!
Nå som det nærmer seg valentinsdagen, tenkte jeg at jeg kunne mimre litt tilbake om vårt romantiske liv sammen, siden jeg har vært altfor dårlig til å skrive om hverdagsromantiske øyeblikk. Her kommer i hvert fall en del lenker til små-klissete innlegg:
Jeg prøvde å finne igjen historien om hvordan vi ble sammen, men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har skrevet det på bloggen.. Kanskje den historien kommer på valentinsdagen – selv om den var litt klønete og ikke akkurat hollywood-materiale 🙂
