Disse fuglene var ganske store, og sirklet rundt oss på toppene i Rio de Janeiro.
Dette bildet er ganske dårlig, men jeg tok vare på det fordi det er av en Kolibri. Og det var det eneste bildet jeg fikk, så.
Joda, en uke etter Brasilturen har jeg enda ikke fått blogget om alt. Det er enda en del opplevelser jeg ikke har fått lagt ut. Men de kommer fortløpende nå 🙂
Jeg og Bente spiste litt av hvert på Brasilturen. Jeg smakte faktisk noe nytt hver eneste dag! Her er noen av de kulinariske opplevelsene vi har hatt:
Standard Brasiliansk mat i Brasil var Ris og Bønner. Dette hadde vi hver dag på prosjektet. Det ble variert med typen salat og typen kjøtt. Egentlig ganske godt! Dette ble en slags lunsj for oss, fordi den er så tidlig som kl. 12.
Det var kun to ganger vi laget mat selv i leiligheten. (Haha. Vi ler litt av det). Den første gangen var det nudler. Den andre gangen pasta og pølse. Vi er fornøyde.
En dag fikk vi også spise i hagen til Turid og Karl. Og FOR en hage det var! Med grill og et lite kjøkken på verandaen var det helt fantastisk. Vi spiste grillet laks og poteter. Nydelig! En del av salaten (blant annet stjernefrukt(!)) var plukket her i hagen. Det samme var frukten vi fikk i en herlig smoothie. Under ser du Bente, Karl og Turid 🙂
De resterend dagene var vi ute å spiste. Det varierte litt mellom brasiliansk, kinesisk og italiensk. En kveld vi var ute å spiste, hadde vi sjokoladepizza med jordbær til desert. Det var veldig godt, noe vi ikke kunne si om den andre desertpizzaen vi smakte. Tips: Ikke blandt smeltet ost med frukt.
Til sammen var vi i flyet i ganske mange timer. Så jeg tar også med et eksempel på flymat. Ganske godt egentlig. Dette var en frokost. Vi fikk også forskjellig middag noen ganger. Det var spisende, men kanskje ikke helt topp.
Dette var en gul mango. De fantes også i grønne og blåe nyanser. Meget interessant. veldig god. Sjokolade dyppet i frukt var også et must. Her fikk vi jordbær, kiwi, ananas og druer. MmMmm.
Til slutt et helt vakkert fuktbilde. Alt utenom sitronene er plukket i hagen til Turid og Karl.
For et land! Jeg kommer liksom ikke helt over det 🙂
“Helt siden Eliza hadde oppdaget eventyrboken i fru Swindells bruktbutikk og hadde fortapt seg i de falmede sidene, hadde hun forstått eventyrenes makt. Deres magiske evne til å lege det som var sårt i menneskene. ”
Innhold: En forlatt liten pike på en havn som ikke husker sitt eget navn. Romanen har flere historier som alle henger sammen. Fra tidlig 1900-tall til starten på totusentallet får vi lese oss nermere og nermere en løsning på mysteriet om hvor Nell egentlig kommer i fra. Boka er kjempe bra skrevet, og har mange små overraskelser underveis som gjør det ekstra spennende.
Minmening:En veldig kjekk bok som gav meg mange timer med god underholdning og undring. Noe som var enda kjekkere var at den inspirerte meg. Til å male, skrive og skape noe.
Jeg gir boka karakteren 4. Kjekk historie med mange uventede vrier. Den når ikke lenger fordi den kanskje ble litt langdryg til tider. Anbefales til alle dere som liker å lese lange romaner om “gamle dager” med litt drama og et mysterium.
Nå har jeg handlet inn litt av hvert til brudepikene mine. Gleder meg skikkelig til å se hvordan det blir. Selv om det enda er en stund til bryllupet er jeg jo på utkikk etter passende ting. Jeg har tenkt til å sy alle brudepikekjolene selv. Ser dem for meg litt slik som den ovenfor (men kanskje ikke fullt så mye volum i skjørtet). Vi skal antagelig ha fire brudepiker. I tillegg har jeg kjøpt en tiara og en blomsternål til hver av dem for å pynte opp kjolene.
I Brasil er karneval en stor hendelse. Det var jo ganske artig at vi skulle være i Brasil akkurat de dagene det var karneval. Det er egentlig en liten ferie som starter i helga, for fortsetter på mandag, tirsdag og halve onsdag. De fleste som ikke går på karneval, går på stranda med familien disse dagene.
Jeg og Bente hadde bestemt oss for å prøve å få sett noe karneval, men vi ville ikke være i Rio akkurat da (det ble litt for voldsomt). Men vi bestemte oss til slutt for å bli med Edson og Sergio i byen vi bodde i; Mogi. Alle sa egentlig at karnevalet ikke var noe serlig i Mogi, men jeg er helt uenig.
Noe som var ekstra spennende var at vi fikk bli med dagen før å se på mens de ferdigstilte vognene og kostymene (fordi Edson kjente noen fra den ene sambaskolen). Denne sambaskolen hadde vunnet fem av sju år, så det var flinke folk vi hadde med å gjøre. Vi gikk gjennom en stor port, og fikk se blandt annet dette:
Tema for dette innslaget i paraden var gift. Derfor laget de giftige edderkopper, slanger, medusa (fra gresk mytologi) osv. Sølvfalken på bildet over var på en måte symbolet til denne sambaskolen. Dagen etter å ha sett alle disse imponerende kulissene gledet vi oss skikkelig til å se på paraden på ordentlig. Etter en lang dag på stranda i Bertioga bestemte vi oss for å bare se på dette innslaget som varte omtrent en time. Hvis vi skulle ha sett alle, måtte vi ha vært der til klokka tre om natta.
På bildet under ser du: En av skorpionmannens vakter, sølvfalken til sambaskolen, de i blåe kostymer var på en måte “fyllmasse” mellom innslagene. De var i alle mulige farger og former, og til slutt et av drakula. Nede i venstre hjørnet ser du Romeo og Juliet. Ellers diverse dansende folk. Medusa-vognen var min favoritt. Skikkelig bra laget! Selve medusa-relieffet i veggen blåste ut røyk av munnen og blunket med øynene. Bak var det masse statuer av greske guder skåret ut og malt på en fantastisk måte. Rett og slett helt imponerende. Jeg må nesten ha litt flere bilder for å vise denne vogna skikkelig.
Denne vogna hadde fokus på slanger. De var også utrolig flott laget. Dette var det siste innslaget i paraden.
Sølvfalken i all sin prakt. Kan ikke si at jeg misunner hun som skulle danse helt på toppen der. Det vinglet ganske heftig til tider. Men jeg tror hun koste seg. Alt dette her varte altså i omtrent en time, og det var bare en av seks store sambaskoler i Mogi. Men jeg tror ikke vi gikk glipp av så mye, for disse vant i år også. Ganske morro at “vår” skole klarer det så bra! Nå har de vunnet 6 av 8 år. Jeg er fornøyd.
Ja, her er forresten gjengen på karneval: Edson, Bente og Ingrid. Sergio tar bildet.
Jeg er nok en av dem som synes edderkopper er mer facinerende enn ekle. Sånn er jeg egentlig med de fleste insekter, så lenge de ikke sitter på meg. I Brasil var det masse flotte edderkopper å ta bilder av. Den første var den absolutt største. Den bodde rett utenfor leiligheten vår. Her har den nettopp fanget en flue.
Husene står tett, som puslebrikker som egentlig ikke passer, men er blitt klemt sammen. Små hus med bølgeblikk-tak og murvegger. I gatene er det mye liv. En skitten hund som graver i en stor haug med søppel. Tre små barn som triller på klinkekuler. Musikk dundrer ut fra et av husene og en mann kommer ut derfra med en sigarett i munnen. Vi er i slummen i Brasil.
Det ble flere turer til slummen mens vi var i Brasil. På husmøter, hjemmebesøk eller bare for å se til noen av barna vi kjente fra prosjektet. Det ble mange sterke opplevelser. Mange triste liv. Men også mange lyspunkter. Mange som får et nytt liv gjennom arbeidet som Turid og Karl driver. Mange som treffer Gud og får en ny innstilling; en vilje til å gjøre noe med tilværelsen sin. Og det er egentlig hva mange av dem trenger. Det hjelper ikke å gi dem penger. De må ha en ny innstilling. Noe som egentlig er veldig mye vanskeligere å gi dem.
Dette er Luis. Her får han en gave fra fadderne sine. Vi var hjemme å besøkte ham. Vi er litt usikre på om vi satt i tiss eller spy. Det var i hvertfall en stor flekk på senga. Vi ble enige om tiss rett før Luis kom hjem.
Her tar jentene oss med på en tur gjennom slummen. “Dere er tryggere hvis dere går sammen med noen av barna,” sa Turid. Så det gjorde vi. Jenta til vestre heter Viktoria, og er fra prosjektet 🙂
En samling jenter i slummen. Viktoria på toppen, og Brenda i midten. Veldig søte alle sammen! Litt etter dette bildet ble tatt lekte vi noen leker og jentene danset og sang litt for oss.
Inne i et av de nokså fine husene. Han i svart hadde bygget dette huset for moren sin før hun døde. Det var drømmen hans. Nå studerer han til å begynne å jobbe på sjøen. Han mangler enda ti prøver som han må bestå, men så er han sikret jobb. Dette er en av solskinnshistoriene.
Dette huset var litt mindre fint, men jeg tok ingen bilder inni. Jordgulv og mye rot. Men for all del; de hadde TV. Her besøkte vi ei jente fra prosjektet som het Samara og hadde et lite husmøte.
Det er på en måte vanskelig å fatte. Selv når jeg står der og går i de skitne gatene og kjenner den litt stramme lukten. Gang på gang må jeg minne meg selv på “tenk at de bor sånn.” Tenk at dette er livet til så mange barn og voksne. Det gjør meg egentlig veldig trist. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre mye mer for dem.
Det viser seg at både jeg og Bente har veldig hundetekket. Spesielt i Brasil. Jeg har alltid visst om denne egenskapen, men jeg tror Bente ble litt overasket da hun fant ut hvor elsket hun var av disse hårete skapningene. Og kanskje enda mer overasket da hun fant ut at hun likte dem bittelitt selv også. I hvertfall noen av dem. Nå skal jeg presentere dere for noen av våre nye hundvenner (eller fans, om du vil). (Jeg gir dem navn, for å ha noe å kalle dem.) Ingen av disse hundene har noen eiere, i hvertfall ikke som de fortalte oss.
Dette er Kræsh. Han fulgte etter oss da vi gikk en tur i byen Mogi. Plutselig ble han nesten påkjørt fordi han fulgte etter oss over en vei. Heldigvis stoppet bilen (noe som ikke er en selvfølge i Brasil). Da fikk vi i hvert fall ikke en ulykke på samvittigheten…
Her ser du Neibo. Han var naboen vår, og likte å sove i bunnen av trappa. Hans yndlingsaktivitet var å klø seg på rumpa med tennene sine.
Her ser du Dalton. Han diltet etter oss en hel runde rundt et vann. Ganske søt, og meget veloppdragen.
Dette er Vokteren. Han bodde utefor leiligheten vår i flere dager. Hver gang vi gikk forbi likte han å kikke litt opp på oss og kanskje til og med logre bittelitt med halen. Vi ble etterhvert ganske glad i vår egen lille vakthund før han plutselig forsvant igjen en dag.
Det var egentlig overaskende hvor veloppdragne alle hundene i Brasil var. Jeg er i hvert fall kjempefornøyd når de holder seg på bakken, og ikke kommer bort å snuser på oss en gang (Selv om jeg har veldig lyst til å klappe dem har jeg blitt godt opplært til å styre unna i utlandet)
Bente har sendt inn en klage til bloggen. Hun finner det litt merkelig at hovedpersonene i Brasil-historien enda ikke har blitt avbildet på bloggen. Hvis det skulle være noen tvil, så er det altså meg og Bente som er hovedpersonene i Brasil for tida (så var det sagt).
Her kommer noen bilder av oss to fra Brasilturen:
Bente og Ingrid i slummen en tur med masse herlige unger.
