Husene står tett, som puslebrikker som egentlig ikke passer, men er blitt klemt sammen. Små hus med bølgeblikk-tak og murvegger. I gatene er det mye liv. En skitten hund som graver i en stor haug med søppel. Tre små barn som triller på klinkekuler. Musikk dundrer ut fra et av husene og en mann kommer ut derfra med en sigarett i munnen. Vi er i slummen i Brasil.
Det ble flere turer til slummen mens vi var i Brasil. På husmøter, hjemmebesøk eller bare for å se til noen av barna vi kjente fra prosjektet. Det ble mange sterke opplevelser. Mange triste liv. Men også mange lyspunkter. Mange som får et nytt liv gjennom arbeidet som Turid og Karl driver. Mange som treffer Gud og får en ny innstilling; en vilje til å gjøre noe med tilværelsen sin. Og det er egentlig hva mange av dem trenger. Det hjelper ikke å gi dem penger. De må ha en ny innstilling. Noe som egentlig er veldig mye vanskeligere å gi dem.
Dette er Luis. Her får han en gave fra fadderne sine. Vi var hjemme å besøkte ham. Vi er litt usikre på om vi satt i tiss eller spy. Det var i hvertfall en stor flekk på senga. Vi ble enige om tiss rett før Luis kom hjem.
Her tar jentene oss med på en tur gjennom slummen. “Dere er tryggere hvis dere går sammen med noen av barna,” sa Turid. Så det gjorde vi. Jenta til vestre heter Viktoria, og er fra prosjektet 🙂
En samling jenter i slummen. Viktoria på toppen, og Brenda i midten. Veldig søte alle sammen! Litt etter dette bildet ble tatt lekte vi noen leker og jentene danset og sang litt for oss.
Inne i et av de nokså fine husene. Han i svart hadde bygget dette huset for moren sin før hun døde. Det var drømmen hans. Nå studerer han til å begynne å jobbe på sjøen. Han mangler enda ti prøver som han må bestå, men så er han sikret jobb. Dette er en av solskinnshistoriene.
Dette huset var litt mindre fint, men jeg tok ingen bilder inni. Jordgulv og mye rot. Men for all del; de hadde TV. Her besøkte vi ei jente fra prosjektet som het Samara og hadde et lite husmøte.
Det er på en måte vanskelig å fatte. Selv når jeg står der og går i de skitne gatene og kjenner den litt stramme lukten. Gang på gang må jeg minne meg selv på “tenk at de bor sånn.” Tenk at dette er livet til så mange barn og voksne. Det gjør meg egentlig veldig trist. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre mye mer for dem.
Ja, kan virkelig tenke meg at det var en sterk opplevelse. Så ulikt alt vi er vant til hjemmefra. Man føler seg ganske hjelpesløse i slike situasjoner (det gjør i alle fall jeg). Føler det er så mye som mangler, som de trenger og som jeg ønsker å gi.. Både materialistiske ting, og så mye grunnleggende annet. Det som er så fint da er hvordan livsglede så mange mennesker i slike situasjoner har, til tross for tilværelsen deres.