Selvmedlidenhet er en ekkel følelse. Eller. På mange måter er den deilig også. En erkjennelse av at livet er urettferdig, og at “jeg burde hatt det bedre.” En blanding av sinne og sorg. Og det er lett å bli værende i den.
Men sett fra utsiden, er selvmedlidenhet lite flatterende. Ingen liker sutring i lengden.
Og det vet jeg jo egentlig kjempe godt. Men det er vanskelig i praksis, når jeg synes så synd på meg selv. Så siden jeg sikkert snart har brukt opp tålmodigheten til både Thomas og mamma, skal jeg bare “få det ut” her på bloggen også.
Det er synd på meg.
Jeg er syk. Jeg spyr og hoster og er full av graviditetshormoner. Mesteparten av vinterferien ble spist opp av sykdommen, og nå ligger jeg etter med studiene igjen (jeg som trodde jeg skulle lese meg litt i forkant i ferien). Fire netter uten sammenhengende søvn tærer på tålmodigheten. Og hodet verker uten opphold. Jeg lider hver gang jeg må svelge – selv pusting er irriterende.
Så, det var det. Nå skal jeg prøve å ikke si så mye mer om det. Men jeg ville bare du skulle vite at det er synd på meg. Og at jeg skal jobbe med å bli mindre selvmedlidende ved en annen anledning. I hvert fall ikke nå.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den beskrivelsen din, bortsett fra graviditeten da, men som trøst kan jeg jo innrømme at du ikke er aleine om medlidenhetsfølelsen akkurat nå. Godt å høre at det ikke bare er meg, og jeg har det nok ikke fult så ille som deg som er gravid i tillegg. Riktig god bedring.