Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
Dagens bibelvers handler om at Gud skal forberede oss til Jesus kommer igjen å henter oss. Når man blir kristen, starter man en vandring med Jesus, som Hans etterfølgere. Ved å tilbringe tid med Ham, forandrer vi oss, og blir den beste versjonen av oss selv. Dette verset er en bønn om at Gud skal hjelpe med denne forandringen…
I dag har jeg og mannen vært på julehandel – søndagsåpent på Bryne. Jeg var som vanlig ikke særlig flink, og fikk bare kjøpt en og to halve julegaver. Thomas tok nesten alle i en smekk. Jeg har også fått tid til å jobbe litt i dag. Nå for tiden jobber jeg mye med å lage gravpynt; greiner og kranser med pynt på. Koselig arbeid! Resten av kvelden skal tilbringes med gode venner som er hjemme i ferien 🙂
Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
Dette er nok litt juks. For det første er jeg en dag på etterskudd (Se unnskyldning nedenfor). For det andre har jeg lagt ut dette bildet med dette verset på tidligere (men ikke i julekalenderen). Men jeg synes det er et godt vers. Arbeidet vårt er ikke forgjeves! Så lenge du holder deg til Herren, kan du trøste deg med at alt du gjør har en mening, og at ikke noe er forgjeves 🙂
Og så til forklaringen. Gårsdagen var rett og slett så enormt travel at jeg ikke fikk tid til å sjekke innom bloggen en gang. For å ha den obligatoriske oppramsingen; Jeg forsov, laget, bakte, spilte, sang, gikk, besøkte, øvde, introduserte, ledet, og hadde besøk. Andre stikkord fra dagen er: Gravpynt, pikekyss, dramastykke, lovsang, gode venner, tur, connect, ungdomsmøte, kveldskos. Med andre ord en travel, innholdsrik og BRA dag 🙂
Jeg kjente ham igjen med en eneste gang. Helt fra over elva. Jeg sjekket håret, pyntet meg med litt frisk snø, og sjekket at alt så ut som det skulle. Visste ikke om han hadde sett meg enda.
Kjekkasen, en herlig, kraftig Malamute kom travende mot meg med halen i en elegant bue over ryggen. Han kjente igjen meg også! Ajax… Navnet hans gjenlød i hele hodet mitt, presset ut tankene på Bonzo, Tassen, Mr. Darcy, Tino, Blackie og Bonzo. De andre guttene bleknet fort i forhold til den elegante, robuste og sterke Ajax. Jeg tror jeg er forelsket…
Da vi møttes, forsvant alle rundt. Han leverte et saftig smask; midt på snuten. Jeg var i drømmeland. Vi tullet, dyttet hverandre og tøyset litt før Ingrid bestemte at det var tid for å gå. Det er så typisk henne å ha det travelt når himmelen blir konsentrert ned i ett enkelt, amazing øyeblikk…
-Chessie.
Og hvis du leser dette Ajax: Jeg fikk brevet ditt, men får ikke svart. Er så klønete med blyanten. Jeg kan nesten ikke vente til neste gang vi treffes ute på tur. Hvis du er klar, så kan jeg stikke ut i kveldingen en dag (jeg har lært å åpne døra selv). Jeg må bare vite hvor jeg finner deg. Send en kommentar her på bloggen, eller et nytt brev hvis du skulle være interessert…
Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
“Når noen er urettferdige mot deg, vend det andre kinnet til.” “Når noen tar klærne dine, tilby dem enda flere.” Bibelens budskap er helt annerledes enn vår tankegang. Men jeg tror at det faktisk funker. Bare se “Les Miserable” eller Videoen jeg la ut i går hvor en narkoman blir totalt forandret av en tilfeldig gave. Nå i advent vil i hvert fall jeg prøve å huske på å overvinne det onde med det gode! Det står også i bibelen at Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Lyset trenger alltid igjennom. Og det kan jo være fint å bli minnet om på en av de mørkeste dagene i året…
I går var det Lossi. Det er en tradisjon som feires her på vestlandet, i hvert fall i Sokndal og Egersund. Det ligner litt på Halloween(men mye koseligere), eller julebukk, fordi barna går fra hus til hus og synger julesanger og får godteri. De kler seg ut som nisser, dyr, engler og hekser. Tradisjonen springer ut fra et behov om å lure de onde åndene spm kommer frem på den mørkeste dagen i året. Nå skaper de skjønne barna, og små-falske julesangene en herlig god stemning i de tusen hjem; og mange lykkelige barn kommer hjem med posen full av godteri…
Sjekk denne youtubefilmen om hvordan barn reagerer når foreldrene sier at de har spist opp alt halloween-godteret deres. Hysterisk morsomt!
Denne mannen var avhengig av heroin, og det hadde blitt så ille at han solgte lekene til sønnen din for å få penger til stoff. Kona hans foreslo at han skulle be, selv om han ikke trodde på noen Gud, fordi de var så desperate. Han bad, og dagen etterpå kom “secret santa,” en selvutnevnt julenisse, og gav ham hundre dollar på gata.
En enkel handling forandret denne mannens syn på livet. Han tok imot pengene som en gave fra Gud, og la seg inn på avrusning og rehabilitering.
Filmen viser noe om hvordan Gud griper inn, og den viser hvordan vi kan gjøre en stor forskjell med en liten, enkel handling som å gi.
Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
Det er forresten Jesus som snakker ovenfor her. Tenk at Gud gjør i stand et sted for oss. Et sted som passer perfekt til din person og til dine behov og ønsker. Og jeg vet veien. Gjør du det?
“Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg”
I dag er vi halvveis ti jul, dere!! Gårsdagen var nok en flott dag. Bakte en ny ladning med vepsebol, pluss en solid porsjon med skillingsboller. Så var jeg på julehandel med Bente og kjøpte null julegaver (og en bukse til meg selv (100kr avslag!!)), spiste indisk, og ellers bare nøt stemningen. Da jeg kom hjem var det duket for Cellegruppe hjemme hos meg. Herlige jenter, god stemning og livet er godt! I dag skal jeg jobbe litt, prøve å få laget noen julekort, og selge juletre i kveld. KOOS!
Et av mine nyttårsforsett 2013 er å lage 20 matretter som jeg aldri har prøvd før. Siden jeg begynner å bli voksen, så prøver jeg å bli litt mer voksen i matveien også. Og voksne damer lager jo fancy salater! Siden jeg har begynt å bli skikkelig glad i pesto nå, og siden Kylling, Pasta og Kinakål er forholdsvis trygge ingredienser, så gledet meg da jeg fant Denne oppskriften, og matrett nummer 16 var bankers! Serverte salaten sammen med Focaccia som jeg hadde laget tidligere på dagen 🙂
Jeg skjønner ikke helt hvorfor kyllingen ble så mørk i fargen. Soyasausen i marinaden tok helt av i farge! Det var ikke sånn på bildet i oppskriften, så jeg vet ikke om jeg skulle hatt en annen type soyasaus? Menmen. Ellers var jeg meget fornøyd. Kylling er jo bare en sikker vinner!
Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
Vi kristne er ikke bedre enn andre mennesker. Vi er frelst av nåde; det betyr at det er ufortjent. Frelsen vår er en ufortjent gave fra Gud, så ingen av oss trenger å skryte eller føle seg bedre enn noen andre. Vi er alle like mye verdt, og vi er alle underordnet Gud. Så slutt å streve etter perfeksjon. Kom som du er, og vær sikker på at Gud vil ha deg! 🙂 Og når du henger med Jesus, så fyller han opp sprekkene, sårene og arrene dine, så du blir helt perfekt! 🙂
When I got home that night my wife served dinner, I held her hand and said, I?ve got something to tell you. She sat down and ate quietly. Again I observed the hurt in her eyes.
Suddenly I didn?t know how to open my mouth. But I had to let her know what I was thinking about divorce. I raised the topic calmly. She didn?t seem to be annoyed by my words, instead she asked me softly, why?
I avoided her question. This made her angry. She threw away the chopsticks and shouted at me, you are not a man! That night, we didn?t talk to each other. She was weeping. I knew she wanted to find out what had happened to our marriage. But I could hardly give her a satisfactory answer; she had lost my heart to Jane. I didn?t love her anymore. I just pitied her!
With a deep sense of guilt, I drafted a divorce agreement which stated that she could own our house, our car, and 30% stake of my company. She glanced at it and then tore it into pieces. The woman who had spent ten years of her life with me had become a stranger. I felt sorry for her wasted time, resources and energy but I could not take back what I had said for I loved Jane so dearly. Finally she cried loudly in front of me, which was what I had expected to see. To me her cry was actually a kind of release. The idea of divorce which had obsessed me for several weeks seemed to be firmer and clearer now.
The next day, I came back home very late and found her writing something at the table. I didn?t have supper but went straight to sleep and fell asleep very fast because I was tired after an eventful day with Jane. When I woke up, she was still there at the table writing. I just did not care so I turned over and was asleep again.
In the morning she presented her divorce conditions: she didn?t want anything from me, but needed a month?s notice before the divorce. She requested that in that one month we both struggle to live as normal a life as possible. Her reasons were simple: our son had his exams in a month?s time and she didn?t want to disrupt him with our broken marriage.
This was agreeable to me. But she had something more, she asked me to recall how I had carried her into out bridal room on our wedding day. She requested that every day for the month?s duration I carry her out of our bedroom to the front door ever morning. I thought she was going crazy. Just to make our last days together bearable I accepted her odd request.
I told Jane about my wife?s divorce conditions. . She laughed loudly and thought it was absurd. No matter what tricks she applies, she has to face the divorce, she said scornfully.
My wife and I hadn?t had any body contact since my divorce intention was explicitly expressed. So when I carried her out on the first day, we both appeared clumsy. Our son clapped behind us, daddy is holding mommy in his arms. His words brought me a sense of pain. From the bedroom to the sitting room, then to the door, I walked over ten meters with her in my arms. She closed her eyes and said softly; don?t tell our son about the divorce. I nodded, feeling somewhat upset. I put her down outside the door. She went to wait for the bus to work. I drove alone to the office.
On the second day, both of us acted much more easily. She leaned on my chest. I could smell the fragrance of her blouse. I realized that I hadn?t looked at this woman carefully for a long time. I realized she was not young any more. There were fine wrinkles on her face, her hair was graying! Our marriage had taken its toll on her. For a minute I wondered what I had done to her.
On the fourth day, when I lifted her up, I felt a sense of intimacy returning. This was the woman who had given ten years of her life to me. On the fifth and sixth day, I realized that our sense of intimacy was growing again. I didn?t tell Jane about this. It became easier to carry her as the month slipped by. Perhaps the everyday workout made me stronger.
She was choosing what to wear one morning. She tried on quite a few dresses but could not find a suitable one. Then she sighed, all my dresses have grown bigger. I suddenly realized that she had grown so thin, that was the reason why I could carry her more easily.
Suddenly it hit me? she had buried so much pain and bitterness in her heart. Subconsciously I reached out and touched her head.
Our son came in at the moment and said, Dad, it?s time to carry mom out. To him, seeing his father carrying his mother out had become an essential part of his life. My wife gestured to our son to come closer and hugged him tightly. I turned my face away because I was afraid I might change my mind at this last minute. I then held her in my arms, walking from the bedroom, through the sitting room, to the hallway. Her hand surrounded my neck softly and naturally. I held her body tightly; it was just like our wedding day.
But her much lighter weight made me sad. On the last day, when I held her in my arms I could hardly move a step. Our son had gone to school. I held her tightly and said, I hadn?t noticed that our life lacked intimacy. I drove to office?. jumped out of the car swiftly without locking the door. I was afraid any delay would make me change my mind?I walked upstairs. Jane opened the door and I said to her, Sorry, Jane, I do not want the divorce anymore.
She looked at me, astonished, and then touched my forehead. Do you have a fever? She said. I moved her hand off my head. Sorry, Jane, I said, I won?t divorce. My marriage life was boring probably because she and I didn?t value the details of our lives, not because we didn?t love each other anymore. Now I realize that since I carried her into my home on our wedding day I am supposed to hold her until death do us apart. Jane seemed to suddenly wake up. She gave me a loud slap and then slammed the door and burst into tears. I walked downstairs and drove away. At the floral shop on the way, I ordered a bouquet of flowers for my wife. The salesgirl asked me what to write on the card. I smiled and wrote, I?ll carry you out every morning until death do us apart.
That evening I arrived home, flowers in my hands, a smile on my face, I run up stairs, only to find my wife in the bed ? dead. My wife had been fighting CANCER for months and I was so busy with Jane to even notice. She knew that she would die soon and she wanted to save me from the whatever negative reaction from our son, in case we push through with the divorce.? At least, in the eyes of our son?- I?m a loving husband?.
The small details of your lives are what really matter in a relationship. It is not the mansion, the car, property, the money in the bank. These create an environment conducive for happiness but cannot give happiness in themselves.
So find time to be your spouse?s friend and do those little things for each other that build intimacy. Do have a real happy marriage!
Dette er ikke skrevet av meg, men hentet HER. Bildet er også lånt fra den siden..
Etter jul skal jeg ikke ha engelsk noe mer. Da skal jeg kun ha Pedagogikk, jo også skrive Bachelor da. Dette året med engelsk har vært veldig koselig, og blitt godt kjent. Så det er nesten litt trist å skilles nå. Etter siste eksamen gikk vi derfor ut å spiste. (Pluss at vi skal opprette en Forening (Men la oss kalle det en klubb fordi Elisabeth synes “forening” er gammeldags). Så helt slutt er det ikke på alle vennskapene heller!)
Vet at bildet er MegaUklart. Men sånn er det noen ganger, og jeg synes de fine jentene gjør opp for det!
Så vi spiste altså en middag på den italienske restauranten La Piazza i Stavanger. Jeg fikk litt flashback til da jeg var i York med denne gjengen, for da spiste vi så mye fancy mat (eneste som ikke var likt var prisene!). Kos! Sjekk den fine maten min under! Den var meget mektig, ganske god, og sånn passe dyr. Hvis noen lurer mer på hvordan det er å studere for å bli lærer i Stavanger, kan du ta en titt HER. #mat #spise #italia #venner #studie #ferie #student #skole #forening
