På søndag var været på sitt aller beste, og jeg og Bente pakket oss ut på topptur med unge og hund. Mitt hundedyr var hjemme pga løpetid – og det er jeg jammen glad for i etterkant.
For på vei oppover bakkene begynte jeg å kjenne hodeverken tilta i styrke. Men det går seg til med litt frisk luft, tenkte jeg… 
Utsikten var nydelig, men jeg klarte ikke å konsentrere meg hundre prosent. Da vi var nesten halvveis begynte jeg å bli kvalm. BabyMiriam hang intetanende og sov på magen min. Og da vi omsider startet på nedturen, måtte jeg konsentrere meg veldig om hvert skritt. Hodet hang ikke med, og beina ble til gelè av å gå nedover. Men ned kom vi til slutt. Og etter en kort biltur (der jeg bad inderlig om å ikke kaste opp i bilen til Bente), var jeg hjemme. Det tok under fem minutter før jeg hadde kastet opp alt som befant seg i magen, og ringt etter forsterkninger.
Heldigvis kunne svigermor passe Miriam i noen timer, mens jeg tilbrakte resten av den nydelige dagen på sofaen. Jommen sa jeg nedtur. 
Det er ikke noe moro med sånne anfall. Men jeg kan vel ikke klage, nå når jeg har sluppet unna i over et år (en stor fordel med å gå gravid – for meg). Og mannen kom (omsider) hjem med chips til meg. Så ble det chips og Criminal Minds i sammen. Lenge leve hverdagsromantikken 🙂
