I begynnelsen blogget jeg hver måned om Miriams utvikling. Det er utrolig kjekt å se tilbake på de innleggene nå, og helt sikkert flere år fremover. Men det ble litt for masete å gjøre det hver måned. Men jeg har ikke helt lyst til å slutte heller. Så det kommer kanskje et lite innlegg innimellom (kanskje hvert kvartal?), aller mest for min egen del. Men kanskje noen av dere mødre synes det er gøy å følge med, også. Jeg vet ikke 🙂 Her er i hvertfall litt om vår hverdag nå, og barnehagestart.
Jeg er i hvert fall helt overveldet av hvor stort hvert lille skritt er for meg. Alt nytt Miriam gjør, gjør meg varm i hjertet! Og det er hele tiden noe nytt. Nå har hun blitt helt rå på dyrelyder! Hun kan hest, hund, katt, fisk, fugler (sier gakk, da), og humle (bzz), sau og ku. En del av dem forstår hun også navnet på (hvis jeg spør hva hunden sier, så svarer hun voff, voff). 
Prat om snakking
Og vi kommuniserer stadig mer. Hun sier enda ikke ja, men “neineineinei” samtidig som hun vifter med hendene og rister på hodet. Det er tydelig kommunikasjon, det 😛
I tillegg er både “Mer!” og “namm” mye brukt. Jeg vet ikke lenger om jeg klarer å ramse opp alle ordene hun sier, men “tutti” (smokken) er veldig viktig for henne. Hun kan mamma og pappa, og kaller bestefar for “bababa”(rett antall stavelser, i hvertfall). Og Ninja( hunden) er “Ija”. Hun sier ofte “HejIja!” Når hun får øye på Ninja et sted. “Heia” er også en slager, som hun slenger ut til alle hun liker. 
Det er også facinerende å se hvor godt hun husker. For eksempel stopper hun opp og mjauer hver dag på vei til barnehagen på det stedet der vi traff en katt for fem dager siden. Hun er blitt kjempeflink til å gå, og bruker nå str. 80 og 86 i klær. 
Det beste hun vet er bær, men alt av mat er hun stort sett skeptisk til. Heldigvis får vi alltid i henne melk, dersom ikke noe annet går. 
Hun elsker å lese bøker, og er også veldig opptatt av å flytte på småting. Hun låner sy-klypene mine, og kan leke med dem alene i en halvtime, kun med å flytte dem fra sted til sted. Eller hun stabler hermetikk på spisestuestolene, eller kjøkkenbenken (som hun såvidt rekker opp til), og putter klosser på riktig stolpe. Men mest av alt liker hun å være ute. Hun henter fort frem skoene sine når hun kjeder seg, og da er det bare å følge etter! 
Ute i hagen har vi en huske. Den er veldig gøy. Hun liker også å tusle rundt i hagen og lete etter bær eller erter. Men nå er det nesten ikke noe igjen. Kun physalisbær i drivhuset, akkurat nå (men har noen epler å se frem til). 
Nå har hun begynt i barnehagen, og oppstarten gikk akkurat så lekende lett som ventet. (Se hvordan hun løper mot barnehagen!)
Helt til andre uka, i hvert fall. Da var det som om hun forstod at hun skulle være alene, og den trygge, selvstendige jenta mi ble forvandlet til en gråtende og klengende klump som plutselig har tid til å kose med mammen sin. Og absolutt ikke har lyst til å være i barnehagen hele dagen. 
Det er litt tungt å levere henne når det er sånn. Men jeg vet jo at det er en fase, og at det er bra for henne å være der. Og hun koser seg alltid etterhvert. 
Men jeg gleder meg til det blir sånn at hun ser frem til å komme i barnehagen igjen, slik det var de første dagene… 
