I går begynte som en helt vanlig dag, men utviklet seg til et mareritt. På en alminnelig fredag kveld fikk jeg oppleve en god del ubehagelige opplevelser:
* Å ligge på badegulvet og kjenne hodet dunke taktfast i tinningene.
*Å krype sakte opp i senga, for å legge meg klokka 7 på ettermiddagen.
* Å kjenne kvalmen komme krypende der i senga på bare 5 sekunder.
* Å kjenne vannet fylle opp munnen illevarslende.
* Å spy, men holde munnen lukket, og kaste meg ut av senga, og mot gangen.
* Å spy igjen, på dyne, teppegulv, brillene mine, og på gangen (kom dit til slutt). Jeg ropte halvkvalt på Thomas i underetasjen “Hjelp!”
* Å spy gjentatte ganger i bøtten som Thomas slengte hastig under meg mens jeg ser at håret kommer midt oppi, og ikke har sjans til å gjøre noe med det.
* Å fryse mens jeg ligger i badekaret.
* Å tumle meg opp igjen i senga mens det virker som om hjernen prøver å bryte seg ut av hodeskallen. Ellers vet jeg ikke om noe som kan gjøre så sinnsvakt vondt i hodet.
*Å legge seg ned og vente på å sovne mens en storm herjer i skallen. Det er meningsløst å ta medisiner når migrenen har kommet så langt. Kroppen tar ikke til seg tablettene etter at jeg har begynt å bli kvalm.
Å kjenne på hvor heldig jeg er som har en mann som holdt spybøtta, fant kaldt vannglass og tyggis, vasket opp spy overalt, byttet sengetøy, og lot være å gå til en kamerat fordi jeg var redd for å være alene i denne tilstanden.
Vi kan alle bli syke, men det er virkelig ikke alle som har en så fantastisk ektemann som kan hjelpe 🙂
Jeg satser allikevel på at dagen i dag blir noen hakk bedre! Hodeverken er nesten borte nå…
Uff, stakkars deg. Hørtest ille ut..
God bedring!